- Jeg er glad i folk og glad i juss. Da er det fantastisk å få være dommer! Den ene uken er det en beitetvist på Rørosvidda. Neste sak kan gjelde kvalitetskontroll av fisk til Belgia. Dyktige advokater bør vite hvor fint og spennende det er å avslutte yrkeslivet i dommerstanden. Erfarne jurister er nemlig så heldige at de kan skifte jobb i 50-årene når klientallergien kan begynne å bli plagsom, sier førstelagmann Kjell Buer i Frostating. Han kunne også vært bussjåfør med godt humør fremdeles.
For noen juristbakgrunn i Oslo Vest har 63 år gamle Buer ikke. Han vokste opp på den andre siden, i en bygård på Sinsen og i blokk på Grorud fra han var 12. Faren var lastebilsjåfør, moren var hjemmeværende en lang periode med sønnen og to døtre. Utdannelse etter realskolen lå ikke i kortene.
- Det var en tøff oppvekst på Sinsen i 50-årene, vil jeg si. Vi kriget med gutta i nabogården, det var en annen tid. Helt tilfeldig ble det mer utdannelse for meg, og det kan jeg takke en kompis jeg var mye sammen med for. Han ville begynne på Oslo Handelsgymnas, og jeg hengte meg på.
Jusstudiet kom omtrent like tilfeldig for Kjell Buer.
- Jeg kjente ingen jurister eller jusstudenter. Jeg likte økonomifagene – sosialøkonomi og bedriftsøkonomi, men hadde ingen tanker om universitetsutdannelse. I militæret møtte jeg en kar fra Tromsø som ville bli jurist. Hans onkel var advokat. Jeg tenkte at hvis han kan klare det, så kunne vel jeg klare det også.
Kjell Buer klarte det. På fem år med full jobb og vel så det ved siden av. Eller kanskje omvendt.
Folkeuniversitetet
- Litt skremmende at så mange nærmest satt på mors fang helt til de var ferdig med jusstudiene. Da skulle de plutselig ut som rådgivere i samfunnet eller være dommerfullmektiger. Selv var jeg så heldig at jeg hadde godt over ti års yrkeserfaring da jeg hadde studert ferdig. Mange år som ung på folkeuniversitetet lærte meg mye nyttig. Blant annet hvor viktig god kommunikasjon er. Jeg begynte mitt arbeidsliv 13 år gammel som bussbillettør i M. O. Schøyens Bilcentraler etter skoletid. Veske på magen og mørkegrønn uniform med gullknapper og striper.
- Det var da ikke lov?
- Nei, man måtte være fylt 14. Men fødselsdatoen på skoleattesten min var så utydelig… Det var kommet litt fuktighet akkurat der, vet du. Jeg var billettør til jeg ble 21 år. Da betalte Schøyens bussertifikatet for meg. Jeg kjørte alle ruter parallelt med jusstudiene – Snarøya, Bygdøy, Lofthus, Slemmestad… Jeg kjørte også tombusser om natten til tanking og rengjøring i vaskehallen på Filipstad. Jeg kjørte buss i fem studieår helt til jeg var ferdig jurist sommeren 1969. Drosje annenhver helg også. Det var mange jusstudenter som kjørte taxi den gang, særlig folk som var langt hjemmefra. De måtte streve med Kjentmannsprøven mens jeg var heldig og kjente byen fra før.
I sommerferiene bar det imidlertid utenlands for unge Buer. Ikke på språkskole eller heisatur med pappas bil til Paris. Han kjørte langtransport med bil og tilhenger som ferieavløser og kom til land som Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike.
- Livet mitt dreide seg mye om jobbing i transportbransjen. Der var det fint å delta. Mye av studiet var kjedelig, og det var veldig teoretisk. Det var først da jeg var ferdig at den store lysten på faget dukket opp hos meg, sier Kjell Buer til Advokatbladet.
- Buss og juss, store kontraster?
- Jeg vil heller kalle de en fin symbiose. Det var viktig for meg å klare meg selv økonomisk, jeg skaffet meg leilighet og bil. Da jeg ble cand. jur hadde jeg ingen studiegjeld, jeg hadde penger på bok. Det føltes snodig etter utdannelse på universitetet i lang tid da årslønnen som dommerfullmektig viste seg å være 30.000 kroner. Som bussjåfør tjente jeg 10.000 kroner mer året før.
Løse konflikter
Jeg tror vi hadde en veldig fordel vi som så lett fikk oss jobb som 14-åringer. Et privilegium. At jobbene sto i kø for alle som ville ta et tak. Jeg fikk lang fartstid i psykologi og kommunikasjon før jeg ble jurist. En bussbillettør måtte tilpasse seg, lære sin rolle. Det måtte ordnes opp i situasjoner som inntraff helt plutselig. Man måtte lese situasjonen riktig og løse konflikter på en hyggelig, men myndig måte. Jeg lærte meg å ha respekt for andre, og dette ga meg et veldig pluss senere som advokat. Jeg var transportarbeider for å tjene penger, men jeg fikk med meg veldig mye mer. Erfaringene har betydd mye for mine to andre arbeidsliv – som advokat og som dommer.
- Og først som dommerfullmektig?
- Ja, etter noen måneder i min første juristjobb som konsulent i Rikstrygdeverket. På vårparten i 1970 pakket jeg dressen og litt til og dro til Trondheim og to år i Midt-Trøndelag sorenskriverkontor, som dekket distriktet rundt byen. Der fikk jeg vide fullmakter som dommerfullmektig og fikk virkelig smaken på juridisk arbeid. Før de to årene var omme, ble jeg forespurt om jeg ville bli fullmektig hos høyesterettsadvokatene Nils Daae Rogstad og Inge Kolberg. De to drev et gammelt advokatfirma i byen, og jeg ble kompanjong etter et år.
Disse to hedersmennene lærte meg mye om advokatrollen og advokaters etiske ansvar. Advokater skulle først og fremst være konfliktløsere. Konflikter skulle løses så tidlig som mulig på advokatnivå slik at det ble billigst mulig for klientene, sier Buer.
- Sammen med nå avdøde Steinar H. Gjengset begynte jeg å revitalisere dette over hundre år gamle advokatfirmaet og utvikle en prosedyrebedrift. Vi pusset opp og malte kontorene for de ærverdige herrene.
- Og tenkte ikke på retur til Oslo?
- Nei, jeg ble der. Trondheim er en fantastisk by og bo i. Sola skinner nesten alltid! smiler Kjell Buer.
- Jeg hadde truffet min kone der, hun har vært selvstendig næringsdrivende hele yrkeslivet og driver en interiørbutikk i Trondheim. Vi har en datter som ikke er jurist. Jeg kan snakke tilnærmettrønderdialekt, det er naturlig å kommunisere på trøndersk når jeg både bor og arbeider der, sier Buer – oslogutt på en av mange snarvisitter i hovedstaden i embets medfør. Et møte i departementet denne gang.
I Oslo snakker han ikke trøndersk. Han tilbringer også sine ferier og mange helger i Sør-Trøndelag på et nedlagt småbruk på Sæbuøya i Hitra kommune. Det fraflyttede stedet i havgapet ble kjøpt for nærmere 20 år siden, og man må i båt fra Hummelvika for å komme dit.
- Turen tar to og en halv time i bil og båt. Vi drar dit så ofte vi kan. Vi har en 29 fots innenbords motorbåt og bruker kysten fra Ålesund til Rørvik om sommeren. Flott å kjøre over Hustadvika og overnatte på spennende steder som Grip og Ona fyr. Det er ikke mange båtturister der, og det er jo fint for alle som har oppdaget denne kysten.
Kom til vårs!
Etter 12-13 år som advokat søkte advokat Kjell Buer seg over til dommerstanden høsten 1983. Han hadde kvalitetsstempelet møterett for Høyesterett etter at han besto tre saker og prøven i 1979.
- En fantastisk opplevelse. Den siste eksamen i ens liv! Sakene var spennende, engasjementet bak spørsmålene som ble stilt meg var betydelig. Slik var det ikke i en vanlig rett. I Høyesterett fikk jeg en smak på hvordan det burde være. Begge mine seniorkompanjonger endte forresten som lagdommere i Frostating. Jeg har fulgt etter dem.
Foreløpig har Kjell Buer slitt dommerkapper i Frostating lagmannsrett i nesten 22 år.
- Har du sovnet i dommerstolen?
- Nei! Jeg har aldri vært i nærheten av å duppe av. Alle som har sett meg i aksjon synes nok at jeg er veldig aktiv som administrator, forsikrer førstelagmannen, som er Frostatings bedriftsleder med ansvar for 36 underordnede, derav 17 faste dommere og tre pensjonerte. Flere av dommerne var advokater som ble utsatt for Kjell Buers strategi: Å være proaktiv for å lokke gode og erfarne advokater over til dommergjerningen. Kom til vårs! har han sagt til dem og ramset opp de mange fordelene ved å avslutte karrieren som ham.
- Ja, vi presenterer oss som et godt alternativ hvis man kan tenke seg å skifte yrke. Her har nok Frostating skilt seg ut med en bevisst rekrutteringspolitikk. Vi er aktive hodejegere. Det viser seg at dette gir resultater. Ikke med en gang, men søknader fra dommeremner som vi snakket med om dette for to-tre år siden. For meg er det viktig med bred rekruttering til dommeryrket, at det ikke skal domineres av ”menn fra offentlig sektor”. Vi trenger flere dyktige kvinner, for øvrig.
Kjell Buer har lokket med interessant juridisk arbeid, et bredt juridisk spenn. Han har skrytt av flotte kontorer, godt IT-utstyr, et svært godt bibliotek, et hyggelig arbeidsmiljø og gode tilbud om etterutdannelse.
- Bare høye lønninger mangler?
- Muligens, men heldigvis har vi fått høyere dommerlønner som gjør yrket mer konkurransedyktig overfor advokater og andre jurister i privat sektor. Du vet, det er advokater som er 45 til 50 år eller eldre som er de mest interessante søkerne. Vi ønsker folk med atskillig erfaring inn i dommerrollen. Advokater som fikk en smak på dommerlivet som dommerfullmektiger. Nå er de gamle nok og kloke nok, og de har glemt hvor strevsomt det var. Man husker jo bare det positive ved å være dommerfullmektig. Advokater over 45 år har som regel begrenset med boliggjeld, og barna har flyttet ut. Mange erfarne advokater bør slutte i tide når klientallergien kan komme snikende.
- Klientallergi?
- Ja, selv fikk jeg den ikke. Men jeg møter en del kolleger som har vært mye i retten i kanskje 20 år. Prosedyre krever konsentrasjon og dermed kvelds- og nattarbeid. Man låser seg inne for å få ro. Det sies at Vårherre har gitt prosedyreadvokater 20 år. De ti første går som en vind. Det er morsomt, også med nattarbeid, om enn ikke så familievennlig. De fem neste er tyngre, og i de fem siste spør mange seg selv om de skal leve slik til de fyller 70. Det er for hardt, og en advokat som prosederer på erfaring er virkelig ille ute.
Faste klienter forventer at advokaten alltid er til rådighet, de ser jo bare sin egen sak. Man kan bli oppspist av klienter, kjøret er blitt enda hardere med tilgjengeligheten på mobiltelefon og elektronisk post. Planer veltes hele tiden. Det blir liten tid til ettertanke og refleksjon. Plages man av slikt, så har man valget mellom å bli en aktiv dommer eller et mer tilbakelent advokatliv. Da må det være veldig attraktivt med ordnet arbeidstid og hele det juridiske spekteret av saker. Man blir ferdig med sakene sine, en etter en. Privatlivet skjermes, telefonen ringer ikke om kvelden. Ikke så mye om dagen heller, faktisk. Nykommere stusser over at det plutselig er blitt så stille på kontoret deres. Mange sjekker om kontakten er i orden de første dagene, telefonen ringer jo ikke.
Men denne roen betyr slett ikke at en domstol er et hvilehjem, understreker Buer.
- Det er masse å gjøre, og vi har årlig 40 reisedager i gjennomsnitt per dommer når retten settes i Molde, Kristiansund og Ålesund. Men vi har mer tid til fordypning enn en advokat kan belaste en klient med i en sak. Dette er et godt argumentet når vi presenterer oss som et alternativ for modne jurister som kan tenke seg å skifte beite nå eller om noen år.
Frontfigur
Førstelagmann Buer satt i styret i Dommerforeningen i seks år før han ble avløst som leder i fjor sommer. Det skjedde mye i denne perioden, synes han.
- Da jeg selv var prosedyreadvokat på 70-tallet og i begynnelsen av 80-årene, var dommerstanden veldig passiv. Dommerne lente seg tilbake. Advokatene serverte, dommerne lyttet. Nå er det en helt annen ledelse av retten som setter rammer både for tid og tema. Det er ikke lenger som før da det nærmest var ufint ikke å la advokaten få holde på i fred i rettssalen. Dette fører som kjent til mye unødvendig tidsbruk.
Vi fikk først en strukturering av sivilsakene på 90-tallet, dommerstyrte prosesser hvor dommerne samarbeidet med den lokale advokatkretsen og ble enige om kjøreregler for hva advokatene kan forvente. Nå kommer dommerstyringen mer og mer inn også i straffesaker. Straffesaksavviklingen blir mer økonomisk og raskere. Det er jo farlig når saker blir så gamle at ingen husker noe. Vi er på god vei og kan nå skryte av at vi i gjennomsnitt ligger best an i Skandinavia på tid når det gjelder avvikling av straffesaker. Dette er gledelig og nytt, det har skjedd mye i statistikken det siste året. Domstolene har gått grundig inn i sine rutiner.
- Ikke minst i Frostating?
- Vi har tatt et helt nytt grep hos oss. Aktørkonferanser har vi tro på. Faste forsvarere, påtaleadvokater og dommere har forskjellige roller. Men rollene forhindrer ikke at konferanser skaper en felles, uavhengig forståelse av at ting kan gjøres bedre når alle aktører går inn for det. Slik fokusering i fellesskap gjør deltakerne kreative.
Vi har utviklet Frostating-modellen i samarbeid med Advokatforeningen. Prosjektet tydeliggjør hvordan advokatene skal opptre og tidsplanen for en sak. Det grunnleggende er at det skal herske orden og at man skal ha respekt for alle som må møte i en rettssak. Ikke minst respekt for vitnenes tid. Vi får en god komprimering når alle aktører også må forberede seg på tid. Anførselsskriv leveres i skranken før en sak starter – en kortversjon, ikke prosedyren. Dommere har brukt altfor mye tid som juridiske arkitekter for å konstruere partenes anførsler faktisk og rettslig. Dette er advokatarbeid! Dommerens oppgave er å skrive rettens bemerkninger, ikke aktørenes anførsler. Da spares det betydelig med tid i rettssalene.
Når vi har en omforent tidsplan, skjer det noe spennende. Planen blir selvoppfyllende, ikke minst fordi aktørene skal noe annet etterpå. De skal rekke noe. Det er viktig å understreke at en kortversjon først ikke betyr merarbeid for advokatene. Jeg vil heller si tvert imot, det disiplinerer. En advokat må jo ha disponert før han eller hun får ordet i retten. Advokaten bruker den tiden han eller hun får, det kjenner vi til. Derfor må retten sørge for at advokaten ikke får mer tid til rådighet enn det saken fortjener, sier Kjell Buer.
Frostating-modellen sprer seg nå til andre deler av landet.
Færre tingretter
Det er ca. 500 embetsdommere i Norge, og Dommerforeningen er både en faglig forening og en fagforening. - Det var spennende med Domstolkommisjonen og etableringen av en egen og uavhengig domstoladministrasjon. Politikerne valgte å legge den til Trondheim fremfor Bergen, noe Kjell Buer bedyrer at han ikke la seg opp i.
- En annen betydelig sak var strukturendringene i første rettsinstans. Tallet på tingretter er nå redusert fra nærmere hundre til 66. Prosessen er godt i gang. Fra 1995 har alle straffesaker startet i første instans. Dette er bra for domstolhierarkiet, men det førte til at de små tingrettene ble svært sårbare. Når bemanningen bare er en sorenskriver og en dommerfullmektig, låser det seg hvis det kommer en sak som kanskje tar seks uker. 66 tingretter er også et høyt antall. Foreløpig har ikke Nord-Norge fått reduksjoner. Der la man ned i Vardø, men opprettet en samisk tingrett. Det vil komme reduksjoner også i nord.
De små tingrettene er sårbare når det kommer store saker eller når en av de få dommerne er sykmeldt. Men like viktig er det at litt større tingretter skaper et sterkere kollegialt miljø, sier Kjell Buer. I hans ledertid i Dommerforeningen ble tinglysningene tatt ut av domstolene og lagt til Statens kartverk ved Hønefoss. Foreningen har utviklet seg fra å være en nokså anonym aktør frem til slutten av 80-tallet, synes Buer.
- Den har forandret karakter og er nå blitt en viktig samtalepartner for politikerne. Styrevervene er et krevende tillegg til vanlig arbeid. Foreningen har møter med Justiskomiteen og kan da redegjøre for behov og komme med sine meninger. Vi har en statsråd som gjerne lytter til oss. Vi kan ikke som før være tilbakelente og fraværende. Jeg tror at engasjementet i forhold til politikerne har hatt betydning på bevilgningssiden fordi vi har kommunisert direkte og for eksempel redegjort for årsakene til køene i rettssystemet. Stortingsrepresentantene velges for fire år, da trengs det også voksenopplæring iblant.
- Advokater sier ofte at det er våre dommere som er de dyktigste juristene. Er dette riktig?
- Jeg våger meg ikke ut i en slik diskusjon. Den er heller ikke så fruktbar. Dommerkvaliteten er høy i Norge, men dette skyldes først og fremst at det ansettes erfarne jurister. Dommeryrket i Norge er ikke en egen karrierevei, og det er bra. Vi skiller oss ut i forhold til våre nærmeste naboland. I Sverige og Finland rekrutterer dommerstanden jurister som har liten erfaring fra det pulserende rettslivet. I Danmark rekrutteres det fra forvaltningen. Jeg mener at dette er for snevert og at vi er privilegerte som ikke har noen egen ”dommerbane”.
Anglo-amerikanske land og Norge får inn dommere i godt voksen alder. De unge, kjappe og flinke juristene skal gjøre andre ting og melde seg til dommertjeneste senere i livet når de har fått bredde i sin kompetanse. Det er sjelden at noen har mindre enn ti års erfaring og ikke uvanlig med 15-20 års fartstid. At man har atskillig erfaring med seg inn i dommerrollen er bra. Alle typer saker skal håndteres. Våre dommere kommer fra forvaltningen, private bedrifter, organisasjoner og advokatfirmaer og gir standen en sammensatt struktur. Sverige vil nå bort fra det smale sporet med begrenset kompetanse og gå den norske veien. I Frostating lagmannsrett har vi nå et dommermiljø med folk som har vært advokater, statsadvokater og fylkesrådmenn.
Alle 17 har med seg sine ulike erfaringer og beriker hverandre og dermed også domstolen. Dette gjør oss godt skodd til å ta alle slags saker. Det blir som et bilverksted som tar alle merker, ikke bare ett eller to.
Transportarbeideren Buer tar gjerne i bruk bilder fra sitt første fag. Han har glimtet i øynene og bussjåførens gode humør.
- Finnes det en egen dommerhumor?
- Åja, den er utpreget underfundig og preget av tørre vitser og situasjonskomikk. Dommerne har samlet erfaringer hver for seg og bidrar med sine gode historier. Dommere er ikke tørrpinner. Vi har mange revytalenter i Frostating. Hadde vi kunnet selge billetter til julebordet vårt, ville det vært god forretning.
Men skal vi bruke humor i retten, så må det gjøres elegant, og det er krevende. Humor kan iblant løse opp en litt knyttet situasjon, men det må ikke skje på bekostning av respekten for det som skjer. I sivilsaker taper halvparten, de blir selvsagt misfornøyd. 80 prosent av straffesakene ender med dom og misfornøyde dømte. Da skal ingen av dem kunne kritisere retten for at saken ikke ble ordentlig behandlet.
- Det må være spesielt å gå hjem fra jobben etter å ha dømt noen og dermed snudd opp ned på et liv?
- Det er en vanskelig rolle, men en del av hverdagen. Noen saker gjør mer inntrykk enn andre, men de er avsluttet. Jeg er klar for å engasjere meg i neste sak og prestere godt. Sivilsaker kan gå inn på meg fordi en skal vinne og en skal tape. Det er ofte ingen mellomløsning. Det føles trist når det oppstår rettshavarisituasjoner. Personer som ikke kan leve med et tap i lavere rettsinstanser kan bli mentalt blokkerte kverulanter som kun ser sin egen versjon. Forhandlinger og mekling fører til at det meste faller bort, men det er noen som vil ha ”rettferdighet”. Et tap i retten etter avvisning av en akseptabel løsning er leit.
- Hva synes du om advokatene?
- Jeg opplever hovedsakelig advokatene på Møre og i Trøndelag. Advokater er dyktige, men alle yrker har medlemmer av varierende kvalitet. Noen advokater er aldeles glimrende, da får jeg som dommer lyst til å reise meg og applaudere! Da gir jeg ros etterpå. Hvis jeg opplever at advokatene briljerer på begge sider, kan jeg rose dem for åpen rett ved å si at dette har vært en god dag for retten.
En liten gruppe advokater er skummel. De konfliktskapende advokatene er ikke mange, men de kan gjøre mye galt og volde stor skade når en sak blir ”deres” sak og ikke klientens. De okkuperer saken, og da kan det bli kostbart for den de representerer. Advokaten presser saken videre, klienten taper store summer på det. En arvestrid kan bety at hele arven brukes opp.
Advokatenes ikke så gode omdømme for tiden har sammenheng med at de større advokatfirmaene med store og faste klienter opptrer som leiesoldater. De tar oppgaver selv om de ser at de ikke har noen sak. Istedenfor å si nei, velger de å bli brukt for å spisse argumentasjonen. Jeg tror det vil heve respekten hvis man ikke jatter med. Det er farlig når man skal tjene penger hele tiden.
Selv en dommer kan oppleve å få en ripe i lakken. Førstelagmann Kjell Buer fikk merkelappen losjemedlem i Adresseavisen, har vi hørt. Avisen mente at det ikke sømmer seg at Frostatings førstemann er medlem av en lukket herreklubb.
- Jeg må korrigere litt. Jeg er ikke frimurer og heller ikke medlem av noen annen losje. Men jeg er med i herreklubben i Trondheim. Selskapsklubben Harmonien ble etablert i 1813 etter den engelske klubbmodellen. Den har mellom 300 og 400 medlemmer, og et nytt medlem må godkjennes.
Før var medlemmene mest embetsmenn, generaler og kjøpmenn, nå er spredningen større. Det dreier seg om kveldsmøter med foredrag. Mer hemmelig er det ikke, smiler dommeren.
Fastgrodd i Trondheim er Kjell Buer i hvert fall. Når han ikke er på Sæbuøya.
