Fredrik Bie utfordret Øystein Krabberød som sendte stafettpinnen videre til Leif Petter Madsen i Wikborg Rein. Han har utfordret Jo Rodin hos Thommessen:
– Hva har du av musikk på Ipoden eller spillelistene dine?
– Et drømmespørsmål for å plukke ut favorittene blant alt jeg spiller. Hvis jeg skal starte i moderne tid, så har jeg stor sans for den svært unge engelskmannen Jake Bugg; han er en slags syntese av Bob Dylan og Bruce Springsteen i 2013 innpakning. Fra 2013, så går ferden raskt tilbake til min musikkbegynnelse, som var Beatles – et Beatles album er aldri langt unna, og i min verden er det ”The White Album” som rager høyest. Beatles inkluderer også de fire som solartister – med mulig unntak av Ringo, og helst uten for mye av Paul’s mer klissete og intetsigende materiale.
Det sies å være noe selvmotsigende i å like både Beatles og Stones, i alle fall var det slik for oss som vokste opp under begges storhetstid. I moden alder har jeg imidlertid forstått hvor bra Stones er, så de er fast inventar på spilelisten – gjerne med ”Exile on Main Street” eller ”Let it Bleed”. Ellers så sitter jeg generelt mye fast i 70 tallet, bl a med David Bowie, Roxy Music, eldre Rod Stewart og Faces - og selvsagt en av mine store favoritter; Bruce Springsteen. Bruce oppdaget jeg med ”Born to Run” en kveld en kamerat og jeg ganske ulovlig invaderte brorens båndspiler i 1975 – i god tid før platene hans dukket opp i Norge. Bruce traff meg hardt og varig…. Jeg har t o m en liten forkjærlighet for Bruce Springsteens gitarist Nils Lofgren, som jeg oppdaget før han ble med i The E Street Band. Bob Dylan hører jeg også på med ujevne mellomrom.
Jeg har sans for jazz, mest av den relativt moderne sorten, og har i det siste hørt mye på Espen Ruds ”Løvsamleren” – et strålende album, som veksler fra bossarytmer til jazzvals med spennende instrumentering…. En som jeg spiller om igjen og om igjen er Radka Toneff – en fantastisk jazzsangerinne som døde alt for tidlig. Hennes mest kjente album er vel ”Fairytales”, men det er nok ”Live in Hamburg” jeg spiller oftest – et album som gir henne muligheten til å vise frem spennet i stemmen, og bredden i musikken. Stan Getz i kombinasjon med Astrud og Joao Gilberto må jeg også få med. I overgangen mellom jazz og rock tar jeg med Steely Dan.
Har jeg behov for noe ganske annet og som smeller litt i veggene, så blir det The Clash. En slags overlevning fra noe jeg ellers ikke hadde stor sans for: punk rock’n. Legitimasjonen får være at Bruce Springsteen av og til fyrer av ”London Calling” på konsertene sine – da må det jo være bra…
– Hvem er favorittartisten din?
Det kan variere over tid hvem jeg hører mye på, men skal jeg velge en eneste ”all time favourite”, så må det bli ”Beatles”. Men da fikk jeg ikke med en del andre….
– Spiller eller synger du selv?
Nei, jeg er rørende umusikalsk på utøversiden – uten stemme og uten evne til spille noe instrument. Jeg hadde en farmor som var pianolærer. Hun betraktet meg som et håpløst ’case’, og slapp meg aldri nær sitt piano. Jeg holder meg gladelig unna alt annet enn å lytte.
– Når hører du på musikk?
Det kan være i bilen, på kjøkkenet, eller i stuen. ”Midt i 50 årene krisen” ble tatt ut i et kraftfullt anlegg, som står pent oppmarsjert i stuen. Det tar god plass, og gjør stuen til det stedet hvor musikk som skal høres og høres på ordentlig - virkelig spilles.
– Hvem vil du utfordre?
Tja, hvem kan nå det bli? Jeg Det er kanskje på tide å sende stafettpinnen ut av insolvensadvokatenes rekker, og det er på tide å høre fra en kvinne. Mon hva Tone Østensen i Wiersholm helst spiller?
