Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.
I George Orwells fremtidsdystopiske roman «1984» fulgte statens teleskjermer borgerne inn i stuen, inn i tankene, inn i språket. Teleskjermene var kameraer og mikrofoner som tok opp alt innbyggerne sa og gjorde.
«Storebror ser deg» er en reell trussel i Norge i dag. Ikke fordi vi lever i et totalitært samfunn, men fordi vi daglig godtar inngrep i privatlivets fred.
I dag ligger ikke teleskjermen på veggen. Den ligger i lommen. Det viser Epstein-og Høiby-sakene til det fulle. Mobiltelefonen er dagboken vår, fotoalbumet vårt, vår handleliste, adresseboken vår, samtalene våre, bevegelsene våre og de mest private sporene av et liv.
En mobiltelefon inneholder store mengder privat og sensitiv informasjon. Nettopp derfor bør alarmen gå når det offentlige krever innsyn.
- Strenge rettssikkerhetsgarantier om proporsjonalitet
Borgerne har en grunnlovsfestet rett til respekt for sitt privatliv og sin kommunikasjon i Grunnloven § 102 og menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, og det følger av Grunnloven at husransakelser skal kun foretas i kriminelle tilfeller.
Bettina Banoun
- Dr. juris fra UiO, 2003.
- Partner i Wiersholm fra 2004.
- Leder for Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift.
- Tidligere leder for lovutvalget for skatterett.
- Var medlem av Torvik-utvalget som avga utredningen Et helhetlig skattesystem (NOU 2022: 20).
Høyesterett har lagt til grunn at undersøkelse av borgeres mobiltelefoner likestilles med husransakelser, og lovverket stiller da strenge rettssikkerhetsgarantier om proporsjonalitet, krav til mistanke om straffbare forhold og beslutning fra retten.
Likevel hever Skatteetaten seg over dette.
I en rekke pågående bokettersyn av selskaper har Skatteetaten kommet på uanmeldt razzia og krevd innsyn i mobiltelefonene til ansatte og styremedlemmer, uten at det foreligger mistanke om straffbare forhold og uten rettens beslutning.
Som advokat har jeg selv sett dette i flere saker jeg arbeider med, ofte i saker hvor Skatteetaten er på rene fisketurer.
- Kopierer hele mobiltelefonen
Både privatpersonene og selskapene har reagert på razziaene. Privatpersonene har oppfattet kontrollen som sterkt inngripende i privatlivet, og både privatpersonene og selskapene har følt seg behandlet som kriminelle og uten rettsbeskyttelse.
Det foreligger en upublisert avgjørelse fra Skattedirektoratet hvor det er lagt til grunn at Skatteetaten kan kopiere hele mobiltelefonen selv om kun én prosent av telefonen omhandler virksomhetsrelatert materiale. Det er også kopiert en telefon som kun benyttes privat.
Ansatte og styremedlem som ikke godtar å levere inn telefonen, er blitt politianmeldt av Skatteetaten, og etaten ønsker å straffe fysiske personer for manglende medvirkning til kontroll.
Denne praksisen må stanses. Det finnes en privatsfære som omverdenen ikke har krav på innsyn i, men som tvert imot har krav på beskyttelse mot slikt innsyn.
Etter mitt syn har Skatteetaten ikke hjemmel i lov til å kreve innsyn i mobiltelefoner brukt av de ansatte / styremedlemmene uten at det foreligger mistanke om straffbare forhold og en kjennelse fra domstolen.
Får tilgang til private tjenester
Skatteetaten har rett til tilgang til selskapet / virksomhetens arkiv. Selskapets arkiver består av dokumentasjon lagret i virksomhetens informasjonssystemer. Selskapets arkiv kan være lagret på selskapets datamaskiner, harddisk, server eller selskapenes skybaserte arkiv. Skatteetaten har tilgang til alt dette, både datamaskiner, server og epost.
Da melder spørsmålet seg: Når er nok nok for staten?
Dersom Skatteetaten gis tilgang til ansattes mobiltelefoner, vil de få tilgang til private tjenester, meldingstjenester og sosiale medier (sms, Whatsapp, Snapchat, Tiktok, Facebook, Instagram osv.), apper, bilder og videoer, passordapplikasjoner, innloggingsdetaljer og alt annet som er lagret på den ansattes mobiltelefon.
Dette er klart nok ikke en del av virksomhetens arkiver etter en språklig forståelse av uttrykket.
En slik utvidende fortolkning av skatteforvaltningens hjemmel er det ikke adgang til.
- Brudd på EMK og Grunnloven
At mobiltelefoner brukt av de ansatte ikke er «virksomhetens arkiver», underbygges også av at selskapene selv har begrenset innsynsrett i mobiltelefoner anvendt av de private.
Selskapene selv har ikke tilgang til informasjon på ansattes telefon. Når informasjonen ikke tilhører selskapene, kan skattekontoret heller ikke henvende seg til selskapene og kreve tilgang til og innsyn i de ansattes mobiltelefoner.
Manglende hjemmel og mangler ved rettssikkerheten utgjør etter mitt syn brudd på EMK og Grunnloven, og innsyn i mobiltelefon vil være i strid med e-postforskriften og personvernforordningen (GDPR).
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har lagt til grunn at EMK stiller krav til at borgerne ved inngrep får en skriftlig nedtegnelse som inneholder minimumsopplysninger som gir en adekvat indikasjon på hvilke omstendigheter og på hvilke vilkår offentlige myndigheter har adgang til å gjøre et slikt inngrep.
EMD kobler dette både til proporsjonalitet og til den enkeltes mulighet til å avdekke og påklage misbruk.
- Farlig nær Orwells logikk
Skatteetaten oppfyller ikke dette. Skattekontoret overleverer kun standardbrev til selskapene om bokettersyn, hvor pålegget mot personene om fremleggelse av mobiltelefonene ikke er omtalt.
Etaten gir videre uttrykk for at hele telefonen må kopieres fordi det postuleres at det «ikke er praktisk mulig» å filtrere ut relevant informasjon under kontrollen. Dersom dette blir akseptert som normal praksis, er vi farlig nær Orwells logikk: Ta alt først, sorter senere.
Å stanse dette handler ikke om å svekke skatteoppkrevingen. Skatteetaten skal kontrollere, avdekke juks og sikre fellesskapets inntekter. Men en rettsstat kjennetegnes nettopp ved at gode formål ikke gir frikort på dårlige metoder og mangel på rettssikkerhet.
Skattemyndighetene vil fortsatt ha adgang til å begjære bevissikring etter skatteforvaltningsloven § 10–15 som stiller krav til mistanke om straffbare forhold og beslutning fra retten.
«1984» er en roman om hva som skjer når staten ikke lenger nøyer seg med det nødvendige, men gjør total innsikt til et ideal. Overvåkning blir da ikke et unntak, men en vane.
Språket glir også.
«Kontroll» høres nøkternt ut. «Tilrettelegging av data» lyder teknisk. Men hvis resultatet er at hele private liv speilkopieres fordi det er mest praktisk, er det ikke bare kontroll. Det er et maktspråk som skjuler inngrepets virkelige omfang.
- Slites ned av små forskyvninger
Orwell lærte oss at frihet ikke forsvinner i ett stort sprang. Den slites ned av små forskyvninger i hva vi venner oss til.
Først godtar vi at staten får se litt mer. Så at den lagrer litt lenger. Så at den kopierer alt, fordi teknologien gjør det mulig og fordi det er upraktisk å begrense seg.
Til slutt er det ikke lenger staten som må begrunne hvorfor den trenger innsyn. Det er borgeren som må forklare hvorfor han ønsker et privatliv. Slik skal det ikke være.
Her må rettsstaten på banen. Storebror kan se deg, men det bør han ikke få lov til.
