Det er vanskeligere enn vanlig å spå om hvem som inntar justisministerens kontor etter valget. Men kan det bli Ine Marie Eriksen Søreide eller Anders Anundsen? Eller velger Erna en dyktig jurist utenfor de indre partikretsene? Hvem blir justisminister?
Da Knut Storberget overtok, var han den kandidaten som de fleste pekte på. Odd Einar Dørum kom som et resultat av forhandlinger mellom regjeringspartiene, Anne Holt var overraskelsen som noen nevnte, men få trodde på – og Else Bugge Fougner var stjernejuristen som hadde bred faglig bakgrunn, men ikke satt med sentrale partiverv.
«Kvoter»
Med andre ord: Det er mange forskjellige kriterier som kan ligge til grunn når statsministeren etter valget skal plukke ut sin justisminister. Valgforsker Frank Aarebrot sier det slik:
– I regjeringen kommer det inn forskjellige folk. Vanligvis vil de fleste være politikere som sitter på Stortinget. Men det er liksom en «kvote» for lokalpolitikere og en «kvote» for fagfolk fra utsiden. De vil aldri utgjøre noe mer enn et mindretall, men de fleste regjeringer har folk fra de gruppene, sier Aarebrot. Han trekker frem kulturminister Åse Kleveland som et eksempel på en fagperson utenfra som vakte positiv oppmerksomhet, mens det ikke var like vellykket med en krimforfatter som justisminister, som han uttrykker det.
Faremo eller regjeringsskifte
Advokatbladet har sett på hvem som kan ende med ansvaret til slutt. For ordens skyld: Her dreier det seg mest om kandidater i en eventuell Erna Solberg-ledet regjering. Ikke bare fordi det er dét meningsmålingene tyder på. Nei, også fordi at dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skulle gjøre en strålende valgkamp og komme tilbake med flertall, så er det lite sannsynlig at den neste ministeren heter noe annet enn Grete Faremo.
Det er lite trolig at Senterpartiet eller SV vil overta justisministeren. Både fordi de ikke prioriterer det selv og fordi justispolitikken er ett av de områdene der de to partiene er uenige om nok til at det ikke er i statsministerens eller samarbeidets interesse å gi ett av dem justisministeren. Faremo har tillit hos Jens Stoltenberg. Hun er tøff nok til å kunne gjennomføre upopulære endringer, samtidig som hun ikke har noen ambisjoner om å bli gjenvalg, og dermed ikke har like stort behov som mange andre for å være populær.
Men meningsmålingene peker i retning av at Faremo må gi fra seg kontornøkkelen.
Aspaker og Helleland
Ikke siden John Lyngs regjering i 1963 har Høyre gitt avkall på justisministeren i en regjering som partiet har ledet. Siden den tid er Odd Einar Dørum i Bondevik II den eneste justisministeren fra et annet parti som har sittet ved Kongens bord sammen med kolleger fra Høyre. Historien taler derfor klart for at Erna Solberg, hvis hun overtar som statsminister, vil arbeide for å få en justisminister fra sitt eget parti.
Hvis hun krever at vedkommende skal ha fersk bakgrunn fra justiskomitéen, blir det vanskelig. Der takker den unge veteranen André Oktay Dahl for seg etter valget. Det er selvsagt fullt mulig å velge en statsråd som ikke stiller til gjenvalg på Stortinget – Ketil Solvik-Olsen er den mest åpenbare kandidaten denne gangen. Men siden meningsmålingene har pekt i retning av en Høyre-ledet regjering siden lenge før Dahl takket nei til gjenvalg, er det ikke veldig sannsynlig at han har store og realistiske ambisjoner om Justisdepartementet. Komitékollega Anders B. Werp vil gjerne tilbake til justiskomitéen, men er neppe aktuell for en statsrådsplass i denne omgang.
Dermed står Elisabeth Aspaker frem som den mest erfarne justispolitikeren i Høyres kommende stortingsgruppe. Toppkandidaten fra Troms har talt partiets sak i fire år i komitéen, og har også et år bak seg som personlig sekretær – det som i dag heter politisk rådgiver – for justisminister Else Bugge Fougner. Hun har vært politisk rådgiver og statssekretær i andre departementer, og hun er kvinne fra nord – det er alltid en fordel når det skal settes sammen ny regjering. Men samtidig har hun bakgrunnen sin som lærer, og nå er hun partiets talskvinne i utdanningssaker. Dermed er hun nok mer aktuell som kunnskapsminister hvis Erna finner plass til henne i regjeringen.
De tre andre Høyre-politikerne som kommer tilbake til Løvebakken med erfaring fra justiskomitéen, er ekteparet Linda Hofstad Helleland og Trond Helleland, og tidligere sosialminister Ingjerd Schou. De tre satt sammen i komitéen fra 2001 til 2005, og Trond Helleland er Høyres siste leder i komitéen. Men alle har markert seg på andre områder siden den tid, og om de i det hele tatt når opp når regjeringskabalen skal legges, er det snarere innenfor samferdsel, familie og helse.
Søreide og Tetzschner
Høyre er også et parti som har tradisjon for å ha med seg dyktige jurister i politiske verv. To av veteranene er Oslo-representantene Ine Marie Eriksen Søreide og Michael Tetzschner. Søreide er utdannet jurist fra Tromsø, men uten annen yrkeserfaring i faget enn en sommer som praktikant i Grette. Da hun avla eksamen, satt hun allerede på Stortinget. Søreide regnes som en dyktig og populær politiker, og er en av de kandidatene som oftes trekkes frem som en kommende statsråd. De siste fire årene har hun ledet utenriks- og forsvarskomitéen. Hun kan i høyeste grad være aktuell også som utenriksminister, ikke minst i en ren Høyre-regjering. Men på den plassen har alle partier tradisjon for å hente inn noen med enda lenger erfaring (det som på godt norsk er kjent som en «middelaldrende mann»), og ofte en respektert politiker på vei mot slutten av karrieren, eller en rival som det er bedre å gi et godt verv, men uten innenrikspolitisk synlighet. Justisministerposten kan være et godt sted å vise Søreide at hun har tilliten, men at kabalen må legges slik at den ikke kommer til å gjøre henne til Norges første kvinnelige utenriksminister.
Michael Tetzchner er en dreven politiker og advokat. Han har noe som i denne sammenhengen er så sjeldent som en god og bred erfaring både fra heltidspolitikken og fra det virkelige, juridiske liv utenfor. I en regjering ledet av en kvinne fra Bergen, er heller ikke «mann fra Oslo»-ulempen så stor som under de fleste av de foregående statsministrene. Men på Stortinget har ikke Tetzschner fått anledning til å fremstå som den eneren han var i lokalpolitikken, og han har ikke erfaringen sin først og fremst fra justispolitikk.
Og apropos dyktige ektepar: Kristin Clemet er en garvet politiker og ideolog av den typen som kan fylle en hvilken som helst plass i en regjering. Men hvis hun hentes tilbake i regjering, er det neppe i Justisdepartementet.
Hjort og Stang
Hvis Erna Solberg velger å fylle justisministerposten fra «kommunepolitiker-kvoten», er det én mann som peker seg ut: Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort. Han er en karismatisk og talefør politiker, og sistemann ut i Høyres vellykkede prosjekt med å hente inn en ordførerkandidat som har gjort seg kjent for å være dyktig og likandes, men på helt andre områder enn politikken. Det som startet med Herman Friele. Fabian Stang er i samme situasjon. Men når det skal hentes en ordfører inn i regjering, så taler både geografi, kjønn og behovet for å ha en populær politiker akkurat i hovedstaden, klart imot at det er Oslo-ordføreren som hentes.
Elden og Andenæs
For et parti med godt gjennomslag blant advokatene, kan det også være aktuelt å hente en advokat som ikke har politiske heltidsverv. John Christian Elden er én: Høyremann siden tenårene, og til og med på stortingslisten i Oslo. Men han takker nei allerede i forkant:
– I politikkens verden er det én person som avgjør det. Nemlig Kongen. Det vil si Erna. Men jeg er ikke på jobbsøkerfronten, og trives bra med mine kollegaer der jeg er, selv om samfunnsengasjementet alltid vil være der, sier Elden.
Frank Aarebrot lanserer en annen kjent advokat: – Jeg vet ikke om Ellen Holager Andenæs er Høyre-dame, men hun er et menneske med tyngde og med sansen for PR. Bakgrunn både fra politiet og som forsvarsadvokat, samtidig som hun er veldig kjent, tøff og fryktelig sikker i media. Hadde hun være Høyre-dame, ville jeg absolutt sett på henne, sier Aarebrot.
Men Andenæs gjør som Elden, bare enda tydeligere. Hun ler høyt når hun får høre at hun burde vært justisminister: – Det høres ut som noen har hatt solstikk. En fullstendig vanvittig tanke! utbryter Ellen Holager Andenæs.
Skal Høyre se seg om etter en karrierejurist, så er derfor råtipset til Aarebrot å se i retning av Universitetet i Oslo. – Fortsetter man med sikkerhetsprofileringen i justispolitikken, så skal du ikke se bort fra at av juss og politibakgrunn er en kunnskapskombinasjon som kan tenkes. Bortsett fra at en politijurist vil fungere som brannfakkel i forhold til politiets fagforening. Da heller jeg mer i retning av en person med statsadvokatbakgrunn, men som har tatt endel saker som går på terror eller sikkerhetsspørsmål. Samtidig er det viktig å huske at Universitetet i Oslo har hatt et generasjonsskifte, og der kryr det av meget imponerende, unge professorer som stormer frem, sier Frank Aarebrot.
Anundsen og Raja
Om det blir en koalisjonsregjering, er det en mulighet at Høyre overlater plassen som justisminister til et samarbeidsparti, selv om historien taler imot. I tilfelle er det to kandidater som peker seg ut: Fremskrittspartiets Anders Anundsen, og Venstres Abid Q. Raja.
Per Sandberg leder justiskomitéen. Men han kommer ikke til å bli justisminister. Om Siv Jensen skulle insistere på det, så kan det være nok til å velte hele regjeringsforhandlingene. Erna Solberg vil ikke akseptere en tidligere straffedømt som justisminister. Om han aldri så mye har sonet sin straff for lenge siden, så blir det eventuelt i Samferdselsdepartementet at Sandberg får sin plass ved Kongens bord.
Jan Arild Ellingsen har gjort en god jobb i tiden sin i justiskomitéen, men det er grunn til å tro at linjen hans som innvandringspolitisk talsmann gjør ham vanskelig å spise for koalisjonspartnerne.
Dermed står vi igjen med Anders Anundsen som mannen hvis Justisdepartementet skal få sin første sjef fra Fremskrittspartiet. Han har aldri rukket å praktisere jussen sin. Til gjengjeld har han satt seg i respekt blant både partifeller og motstandere som en representant for den delen av Frp som oppfattes som mer ryddig enn populistisk. Som leder i kontrollkomitéen har det dessuten vært han vel så mye som kollegene i justiskomitéen som har frontet opposisjonen mot justisministeren i etterdønningene etter 22. juli.
Kommer Kristelig Folkeparti med i regjering, vil partiet trolig prioritere å få helt andre departementer enn justis. Partiet vil ikke få mange statsråder, og det har prioriterte områder som eventuelle partnere ikke legger like stor vekt på.
Dermed er det én spennende kandidat som står igjen. – Kommer Venstre med, har selvsagt Erna en veldig spennende potensiell justisminister fra Venstre. En norskpakistansk mann med juridisk bakgrunn, som ansvarlig blant annet for norsk innvandringspolitikk? Det er spennende og positivt. Men det forutsetter at Høyre klarer seg med Venstre og KrF; jeg tror ikke at Abid Raja blir aktuel med Frp som støtteparti, sier Frank Aarebrot.
Vanskelig å tippe
Og konklusjonen? Hvem blir det til slutt? I et beite der Høyre ikke har én enkelt, klar spisskandidat, så velger vi å sette pengene på Ine Marie Eriksen Søreide – med Anders Anundsen, Michael Tetzschner, Elisabeth Aspaker, Jens Johan Hjort og Abid Q. Raja som outsiderne.
Dessuten antar vi at i regjeringen Torbjørn Røe Isaksen om et tiår eller to, så vil Peter Christian Frølich fremstå som en helt åpenbar kandidat til å bli justisminister.
