Opphevet dom for drapsforsøk mot barn

I fjor sommer ble en mann dømt i Eidsivating lagmannsrett til syv års fengsel for forsøk på drap og kroppskrenkelse. Han hadde tidligere, i september 2024, blitt frifunnet for begge tiltalepostene i Romerike og Glåmdal tingrett.

I Eidsivating lagmannsrett ble mannen dømt for å ha presset en papirklump ned i halsen på den to år gamle datteren til en kvinne han hadde en seksuell relasjon til. Dette hadde ført til at barnet fikk pustestans.

Slik mener lagmannsretten at drapsforsøket skjedde. A er den tiltalte mannen, B er barnets mor, og C er barnet:

«A kom til Bs leilighet i løpet av kvelden den 18. april 2020. I løpet av kvelden hadde C kastet opp flere ganger og det var krevende å gi henne mat. Både at C kastet opp og at B strevde med mating var normalt for dem. Også A var involvert i matingen. På et tidspunkt, rundt kl. 22.30 om kvelden, mistet A besinnelsen. Han dyttet en ball bestående av 2 våtservietter og 2 ark tørkepapir inn i Cs munn, forbi tungen og det myke ganevevet og ned i svelget hennes. Der ble ballen sittende fast og blokkerte inngangen til pusterøret, slik at C ikke fikk tilstrekkelig oksygen til lungene. A ba deretter, etter kort tid, B om å ringe etter ambulanse. Hun ringte til AMK ca. kl. 22.35 og oppdrag ble iverksatt umiddelbart. Første ambulansemedarbeider, N2, var inne i leiligheten få minutter etter at B ringte AMK. C hadde da sluttet å puste og var bevisstløs. N2 fjernet den nevnte papirballen fra Cs svelg og la den ved siden av seg. Han hadde på forhånd, i henhold til rutine, sørget for å ha arbeidsrom rundt seg, slik at hverken B eller A var i umiddelbar nærhet til barnet. C begynte å puste av seg selv etter at papirballen var fjernet.»

- Livstruende hendelse

Barnet ble innlagt på sykehus i to døgn, og kom fra hendelsen uten fysiske varige mén, ifølge dommen.

«Det er på det rene at hendelsen var livstruende, og at C ville ha dødd etter kort tid om papirballen ikke hadde blitt fjernet», heter det videre.

Mannen anket til Høyesterett over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen, og krevde ny behandling av erstatningskravet.

I lagmannsretten ble han dømt til å betale 300.000 kroner i erstatning til barnet.

Spørsmålet om avvergingen var frivillig

Spørsmålet for Høyesterett var om mannen skulle straffes for drapsforsøk eller ikke, ettersom han avverget at barnet døde ved å be kvinnen om å ringe til nødsentralen, jf. straffeloven § 16 andre ledd.

Det avgjørende var om mannen hadde gjort dette «frivillig», noe som da fører til straffrihet.

«Det springende punktet er om A frivillig bidro til å avverge dødsfølgen, slik § 16 andre ledd krever for at en tilbaketreden skal føre til straffrihet. A var ikke under noen form for fysisk tvang eller trusler. Spørsmålet er om det at barnets mor – B – var til stede i leiligheten, og at handlingen hans dermed sto i fare for å bli avslørt, innebar at avvergelsen reelt sett ikke var frivillig», skriver førstvoterende Hellerslia.

«Spørsmålet er altså hvilken forståelse gjerningspersonen hadde av de ulike handlingsalternativene på det tidspunktet valget om å avverge følgen av handlingen ble truffet»

– Gjerningspersonens bedømmelse er avgjørende

Med henvisning til Musegift-dommen (HR-2019-47-A) påpekte Høyesterett at dersom gjerningspersonen trer tilbake fra forsøket på grunn av en «generell frykt for å bli oppdaget», anses det som frivillig.

Et forsøk vil derimot fortsatt være straffbart dersom tilbaketredelsen skyldes «konkrete omstendigheter som gjør at gjerningspersonen regner med å bli avslørt om følgen ikke avverges».

At forsøkshandlingen blir utført i nærværet av andre, betyr ikke nødvendigvis at gjerningspersonen er avslørt, skriver Høyesterett.

«Det er sannsynligheten for å «bli tatt» som er avgjørende, ikke om handlingen er oppdaget, jf. Musegift-dommen avsnitt 35. En avsløring vil derfor ikke bare bero på hva et vitne har sett og forstått, men også på om vitnet vil ta kontakt med eller bli kontaktet av politiet, og hva som i så fall vil bli forklart.»

Ifølge Høyesterett er dermed det avgjørende «gjerningspersonens bedømmelse av risikoen» og ikke «den objektive risikoen for å bli avslørt».

- Ikke mannens egen vurdering

Lagmannsretten hadde lagt til grunn at mannen ikke hadde noen andre handlingsalternativer enn å avverge handlingen, fordi han ville blitt avslørt av barnets mor, med mindre han begikk en ny straffbar handling.

Denne vurderingen bar preg av å være rettens, og ikke mannens, vurdering av de eksisterende handlingsalternativene, mente Høyesterett.

«Slik lagmannsretten har formulert seg, har vurderingen preg av å være rettens bedømmelse av hvilke alternativer som forelå. Det går ikke fram at lagmannsretten har vurdert hvilken oppfatning A hadde av de ulike handlingsalternativene. Det er riktignok slik at retten ved vurderingen av subjektive vilkår ofte vil måtte trekke slutninger fra de ytre omstendighetene og alminnelige erfaringssetninger, jf. HR-2022-1323-A avsnitt 25, og at konklusjonen da gir seg selv, jf. HR-2017-675-A avsnitt 24. I denne saken er det imidlertid flere omstendigheter som tyder på at konklusjonen ikke er selvsagt.»

- Angret raskt

Retten pekte blant annet på at mannen selv hadde forsøkt å få papirklumpen ut igjen fra barnets svelg, og at det var uklart hvor mye moren hadde sett og forstått av hendelsen.

Høyesterett viser til at lagmannsretten la til grunn at mannen raskt angret på det han hadde gjort, og sammen med moren forsøkte å få papirklumpen ut av barnets svelg.

«Allerede dette kan trekke i retning av et frivillig valg om å avverge dødsfølgen. Videre går det fram av dommen at en rekke detaljer fra hendelsen ikke har latt seg fastlegge. Det framstår for eksempel som noe uklart hva B hadde sett og forstått, skriver Høyesterett.»

Kompleks bevissituasjon

Høyesterett viser videre til at saken bevismessig var komplisert, og at det derfor først ble tatt ut tiltale tre år etter hendelsen, og etter at politiet hadde foretatt avlytting av samtaler mellom moren og den tiltalte mannen.

I lagmannsrettens dom refereres det blant annet til en samtale under en biltur drøye to år senere.

Der kommer moren med en beskyldning mot mannen: «In return på at du har kvalt min datter». Senere sier mannen «Dersom du var en så god mor, hvorfor lot du (meg) gjøre det?» Moren svarer: «Det er min feil. Det er min feil. Jeg skulle ikke latt deg gjøre det.»

Høyesterett påpeker at kompleksiteten knyttet til bevissituasjonen, også gjelder den omstendighet «at A selv etter at disse etterfølgende bevisene var innhentet, ble frifunnet i tingretten.»

Lagmannsretten mente at moren beskyttet mannen

Høyesterett skriver at lagmannsretten, i sin vurdering av om mannens  avverging av at barnet døde, ikke kommenterer en tidligere bemerkning i dommen der det heter at «det er plausibelt at hun [B] beskytter A, uten at det er mulig å vurdere om det kommer av lojalitet, kjærlighet, press eller frykt». 

«Bemerkningen knytter seg til en situasjon der dødsfølgen ikke inntrådte, og det kunne naturlig nok ha stilt seg annerledes dersom dødsfølgen hadde inntrådt. Når slike omstendigheter ikke er kommentert, skaper det likevel tvil om lagmannsretten har foretatt vurderingen ut fra riktige rettslige utgangspunkter. Det avgjørende er som nevnt om A på tidspunktet da han besluttet å avverge følgen, regnet med å bli avslørt om følgen ikke ble avverget.»

Ikke et generelt vilkår om lovlig handlingsalternativ

Videre mente retten at det heller ikke var holdepunkter for et «helt generelt vilkår om at handlingsalternativet er lovlig».

«Allerede det å unnlate å tilkalle hjelp vil kunne innebære straffbar forsømmelse av hjelpeplikt, jf. straffeloven §§ 287 og 288. Også påvirkning av et vitne vil kunne være straffbart, jf. straffeloven § 157 om motarbeiding av rettsvesenet, men kan likevel framstå som et reelt alternativ for gjerningspersonen for å unngå å bli tatt for en vesentlig mer alvorlig overtredelse.»

Høyesterett konkluderte med at lagmannsrettens dom ikke bygget på riktig rettsanvendelse.

Som følge av at lagmannsretten heller ikke hadde tatt stilling til deler av faktum som Høyesterett mente var avgjørende for om det foreligger straffriende tilbaketreden, ble lagmannsrettens dom for denne tiltaleposten opphevet.

Høyesterett opphevet også domsslutningen om oppreisningserstatning, og ankeforhandlingen.

Dømt for å ha slått barnet

Mannen var også tiltalt for kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 for ved flere anledninger å ha slått barnet i ansiktet. For dette forholdet setter Høyesterett straffen til fengsel i femten dager.

I Eidsivating lagmannsrett ble moren dømt til ni måneders fengsel for mishandling i nære relasjoner for blant annet tvangsforing av barnet og dusjing i kaldt vann. Hun ble også dømt til å betale 120.000 kroner i oppreisning til datteren.

Avgjørelsen fra Høyesterett kan leses her, HR-2026-373-A.

Nøkkelavsnitt: 29–32, 34, 38–39