strafferett
Handlinger som tidsmessig ligger utenfor tiltalen kan domfelles
En mann på 33 år ble dømt for mishandling av sin tidligere samboer. Lagmannsretten kunne legge til grunn handlinger som skjedde før og etter tidsrammen i tiltalen, så lenge det er det samme straffbare forholdet, mente Høyesterett.
Høyesterett.
Foto: Sergio Delle Vedove
En mann på 33 år ble tiltalt for mishandling av sin tidligere samboer.
Paret møttes i 2014, og fikk to barn sammen. Etter at paret fikk sitt første barn i 2016 begynte mannen å utsette samboeren for vold og trusler. Mannen skal blant annet ha sparket, slått og tatt kvelertak på henne.
Forholdet mellom samboerne tok slutt i januar 2019, men volden og truslene fortsatte også i tiden etter at paret hadde gått fra hverandre.
I 2023 tok politimesteren i Innlandet ut tiltale mot mannen for brudd på straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.
Tingretten dømte mannen til fengsel i ti måneder, og til å betale erstatning til sin tidligere samboer, og deres barn.
Mannen anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I likhet med tingretten, fant lagmannsretten mannen skyldig i overtredelse av straffeloven § 282, og dømte han til fengsel i ett år, og til å betale erstatning.
Kan tidsrommet gå ut over tiltalen?
Sakens parter
A representert av Halvard Helle
mot
Påtalemyndigheten ved statsadvokat Anders Mandal Funnemark
Dommere: Aage Thor Falkanger, Erik Thyness, Knut Erik Sæther, Thom Arne Hellerslia, Are Stenvi
I tiltalen som ble tatt ut var tidsperioden for lovbruddene angitt til å være januar 2018 til mars 2019.
Lagmannsretten hadde i sin vurdering lagt til grunn at deler av den psykiske og fysiske volden allerede begynte høsten 2017, og varte til desember 2019. Dette gikk dermed ut over tidsrammen i tiltalen.
Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var derfor om lagmannsretten hadde adgang til å gjøre dette.
Høyesterett viste innledningsvis til at det følger av straffeprosessloven § 38 at retten ikke er bundet av tiltalens beskrivelse av «tid, sted og andre omstendigheter».
Med henvisning til tidligere rettspraksis ble det videre slått fast at bestemmelsen bygger på anklageprinsippet, som innebærer at det er påtalemyndigheten som skal ta initiativ til straffeforfølgelsen.
Ingen tungtveiende mothensyn
For de av omstendighetene som skjedde i tidsrommet før det som var angitt i tiltalen, var Høyesterett ikke i tvil om at dette kunne legges til grunn for domfellelsen.
«Når det gjelder omstendigheter før tidsperioden angitt i tiltalen, foreligger det klar høyesterettsrettspraksis for at slike omstendigheter kan legges til grunn for domfellelsen», skriver førstvoterende dommer Sæther, med henvisning til blant annet Rt-1985-588, og Rt-2005-934.
For tidsrommet i etterkant, var derimot rettspraksis ikke like entydig. Høyesterett kom likevel til at domfellelsen også kan omfatte forhold i etterkant av tiltalen.
«Jeg oppsummerer etter dette slik: Straffeprosessloven åpner etter sin ordlyd for å domfelle for handlinger foretatt både før og etter det tidsrommet som er angitt i tiltalen, og høyesterettspraksis trekker i samme retning. Jeg kan heller ikke kan se noen tungtveiende reelle hensyn som taler for å sondre i så måte.»
Førstvoterende konkluderte derfor med at så lenge det er «det samme straffbare forhold», kan retten også legge til grunn forhold i tiden før og etter det som fremgår av tiltalen.
Spørsmål om kontradiksjon
Høyesterett vurderte deretter om hensynet til partenes rett til imøtegåelse var tilstrekkelig ivaretatt for de forholdene som skjedde i tidsrommet utenfor tiltalen.
I dette ligger det et krav om at partene må ha «tilstrekkelig tid og anledning til forberede og presentere sitt syn på de relevante
faktiske og rettslige spørsmål i saken og til å føre bevis».
Etter en konkret vurdering, falt førstvoterende ned på at hensynet til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt. Høyesterett bemerket likevel at det ville vært en fordel om retten hadde tatt en pause når spørsmålet om tidsrammen kom opp under ankebehandlingen.
«Spørsmålet om å gå utenfor tidsrommet angitt i tiltalen ble tatt opp av aktor under prosedyren i lagmannsretten, og rettens leder spurte da ikke partene uttrykkelig om de ønsket en pause for å vurdere hvilken betydning dette kunne få.»
Og videre:
«Det ville ha vært en fordel om dette hadde vært gjort. Når jeg i denne saken likevel er kommet til at det ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom, er det fordi de faktiske forhold som lagmannsretten bygger på, både før og etter perioden angitt i tiltalen, i det vesentlige var fremme også i tingretten. »
Anken ble forkastet.
Dommen kan leses i sin helhet her (HR-2025-1117-A). Nøkkelavsnitt: 28-29.
Straffeprosessloven § 38
Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen.
Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning.
Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret
