Høyesterett: Kostnadsgrensen i småkrav gjelder for hver part 

Avgjørelsen kom etter at 17 beboere i Bergen saksøkte Nydal Eiendom AS for eiendomsrett til en kort veistrekning, og krevde erstatning på 90.000 kroner. Da de vant frem, ble spørsmålet hvor mye de kunne kreve dekket av sakskostnader.

Etter tvisteloven § 10-5, som gjelder erstatning av sakskostnader i småkrav, kan sakskostnader bare erstattes med inntil tjue prosent av sakens tvistesum. Spørsmålet for Høyesterett var hvordan begrensningsregelen skal tolkes i situasjoner med flere parter på samme side som fremmer eller blir møtt med det samme kravet.

Knytter begrensningen seg til partenes felles krav, slik at den tapende part skal dekke maksimalt 18.000 kroner totalt? Eller til hver part, så de totale sakskostnadene vil kunne utgjøre en betydelig høyere sum?

Medhold i tingrett og lagmannsrett

I Hordaland tingrett fikk saksøkerne medhold i at de eier den omtvistete eiendommen som et realsameie, og ble i tilkjent sakskostnader i fellesskap med 110.000 kroner. Tingretten begrunnet dette med at begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjelder for hver av saksøkerne, som dermed alle kunne kreve inntil 18.000 kroner i sakskostnader med tillegg av merverdiavgift.

Nydal Eiendom anket avgjørelsen, og hevdet at den samlede grensen på tjue prosent måtte gjelde hele gruppen samlet. Gulating lagmannsrett forkastet anken.

Flertallet mente en samlet begrensning ville gi urimelige utslag

Høyesterett, med tre mot to stemmer, kom til at kostnadsbegrensningen gjelder for hver enkelt part. Flertallet mente at tvisteloven § 10-5 må tolkes i lys av hovedregelen i § 20-6, som sier at retten til sakskostnader avgjøres individuelt. 

Flertallet, bestående av Ingvald Falch, Toril Marie Øie og Thom Arne Hellerslia, trakk innledningsvis frem at begrunnelsen for begrensningsregelen er å bidra til at risikoen for å bli idømt høye sakskostnader i småkravsaker skulle begrenses. Dette taler etter deres syn for at bestemmelsen skal forstås som en begrensning på det totale beløpet samlet.

Likevel mente flertallet at formålet med begrensningen - å redusere risikoen for å bli idømt høye sakskostnader i småkravsaker - var tilstrekkelig ivaretatt ved proporsjonalitetsbegrensningen i tvisteloven § 20-5, som også gjelder i småkravsaker. 

Førstvoterende Falch trekker frem HR-2024-87-U, hvor Høyesteretts ankeutvalg betegnet det som «et urimelig resultat» om de saksøkte til sammen ikke kan kreve mer enn det begrensete sakskostnadsbeløpet. 

I den saken hadde de saksøkte engasjert hver sin prosessfullmektig, ettersom de hadde motstridende interesser i erstatningskravet som saksøkeren hadde fremsatt mot dem. 

Flertallet mener at urimeligheten som ble trukket frem i saken, må anses som både aktuell og reell.

Hver part skal vurderes særskilt

Ettersom § 10-5 andre ledd etter flertallet syn ikke ga et klart svar på hvordan kostnadsbegrensningen skal håndteres når flere parter står på samme side, støttet Høyesterett seg på de generelle reglene om sakskostnader i tvistelovens kapittel 20. Dette ble også gjort i den tidligere nevnte avgjørelsen. 

I tvisteloven § 20-6 følger det at der det er flere parter på samme side, skal rett og plikt til sakskostnader avgjøres overfor motparten særskilt for hver part. 

«Hvordan den selvstendige bedømmelsen skal skje, reguleres ikke av § 20-6, som slik sett er en form for saksbehandlingsregel. Det regelen imidlertid fastslår, er at når sakskostnadene avgjøres og fastsettes etter andre regler enn § 20-6, skal dette skje særskilt for hver part. Paragraf 20-6 gir derfor tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at begrensingen i § 10-5 andre ledd må brukes for og overfor hver part», skriver førstvoterende.

Mindretallet: Den økonomiske verdien av kravet er avgjørende

Mindretallet, bestående av dommerne Kine Steinsvik og Borgar Høgetveit Berg, mente at «sakens tvistesum» trekker i retning av at det er den økonomiske verdien av det kravet saken gjelder, som er avgjørende.

«Verdien av kravet eller tvistesummen endres ikke ved at det er flere parter som i fellesskap gjør kravet gjeldende. Når kostnader til rettshjelp i småkravprosess bare kan erstattes «med inntil 20 prosent av sakens tvistesum», tilsier dette derfor at begrensningen gjelder også der flere parter på samme side fremmer ett felles krav og skal tilkjennes sakskostnader», skriver Steinsvik.

Mindretallet mente at formålet med småkravprosessen - å sikre proporsjonalitet mellom krav og kostnader, gi forutsigbarhet for sakskostnadsansvar og gjøre domstolsbehandling tilgjengelig - taler for at kostnadsbegrensningen må knyttes til den samlede verdien av kravet, uavhengig av antall parter som står bak.

«Slik jeg ser det, må det på bakgrunn av ordlyden, uttalelsene i tvistelovens forarbeider og de reelle hensynene konkluderes med at det med «sakens tvistesum» i § 10-5 andre ledd menes verdien av kravet som reises i saken, eller verdien av flere krav, så langt kravene skal legges sammen. Sakens tvistesum begrenser dermed hva som samlet kan tilkjennes».

De mente videre at § 20-6 ikke burde tolkes slik at den gir grunnlag for å øke det totale kostnadsansvaret for tapende part i slike saker.

Les kjennelsen i sin helhet her, HR-2025-1142-A.

Nøkkelavsnitt: 23–33 og 37.