Høyesterett: Ingen strafferabatt for omvendt voldsalarm

– Vi oppfattet nok regimet vår klient var underlagt som mer bebyrdende enn det Høyesterett var enig i.

Det sier forsvarer Øystein Storrvik. Bakgrunnen er en prinsipiell dom avsagt av Høyesterett 7. oktober. Saken gjaldt spørsmålet om bruk av elektronisk kontroll av besøksforbud, såkalt omvendt voldsalarm, kan føre til strafferabatt.

Høyesterett konkluderte med at tiltalte, som hadde blitt utestengt av sin egen hjemkommune i femti dager, ikke kunne få redusert straff.

Dommen gir likevel en prinsipiell avklaring av hvordan domstolene skal forholde seg til omvendt voldsalarm, forteller Storrvik.

– Påtalemyndigheten har hevdet at det ikke skal gis fratrekk overhodet i disse tilfellene. Nå er det avklart at det skal gis for regimer som er mer frihetsinnskrenkende enn i vår sak. Det er en nyttig avklaring.

Fem brudd på besøksforbud

Saken gjelder en mann som var anmeldt for vold mot en kvinne han hadde barn med. Politiet ila mannen besøksforbud på bakgrunn av anmeldelsen.

I perioden 15. - 30. juli 2024 brøt mannen besøksforbudet fem ganger. Tre ganger via tekstmeldinger og telefonhendelser, og to ganger ved at mannen oppsøkte kvinnen fysisk.

Som følge av hendelsene ble mannen varetektsfengslet i tretti dager. Etter dette bla han ilagt elektronisk kontroll av besøksforbudet.

 Kontrollregimet varte femti dager. Det innebar at mannen ikke kunne befinne seg i et område som omfattet hele Alta kommune, mannens hjemkommune. Han måtte dermed oppholde seg i Kautokeino hele perioden.

Mannen ble gjennom tilståelsesdom dømt til 48 dagers fengsel for bruddene på besøksforbudet. Lagmannsretten gjorde 18 av dagene betinget som følge av kontrollregimet mannen hadde vært underlagt. De resterende tretti dagene var da allerede utholdt i varetekt.

Påtalemyndigheten anket avgjørelsen. De mente perioden med voldsalarm ikke kunne gjøre deler av straffen betinget.

Ikke ansett som frihetsberøvelse

Høyesterett kom til at straffen ikke kunne reduseres med hjemmel i straffeloven § 83. Bestemmelsen gir rett til fradrag i straffen tilsvarende antall dager siktede har vært «berøvet friheten i anledning av saken». Høyesterett begrunnet dette med at omvendt voldsalarm ikke utgjør en frihetsberøvelse i lovens forstand.

Høyesterett viste likevel til at elektronisk kontroll av besøksforbud har blitt ansett som en formildende omstendighet når det har blitt ilagt som en straffereaksjon etter straffeloven § 57:

«Rettspraksis etter straffeloven § 57 viser altså at langvarig og inngripende elektronisk kontroll av kontaktforbud kan gi et merkbart utslag ved straffutmålingen. Denne rettspraksisen har etter min mening overføringsverdi til vår situasjon, der elektronisk kontroll er ilagt etter straffeprosessloven § 222 g.

Elektronisk kontroll av besøksforbud etter straffeprosessloven er ikke straff, men ilegges – som nevnt – som et forebyggende sikkerhetstiltak. Den reelle belastningen for siktede kan imidlertid være den samme som ved tilsvarende kontroll etter straffeloven § 57. Så lenge kontrolltiltaket har sammenheng med den straffbare handlingen som domstolen har til behandling, må det etter mitt syn kunne tas hensyn til tiltaket ved straffutmålingen.»

Høyesterett kom på bakgrunn av dette til at omvendt voldsalarm kan gi strafferabatt etter en konkret vurdering av hvor inngripende den aktuelle kontrollen har vært.

Ikke inngripende nok

Ved vurdering av straffutmålingen i den konkrete saken, kom Høyesterett til at kontrollen ikke hadde vært inngripende nok til å medføre nedsettelse av straffen.

Høyesterett viste til at når kontrollregimet kun hadde vart i femti dager, krevdes det særlige belastninger før regimet kunne betydning for straffeutmålingen.

Retten vektla blant annet at mannen hadde fått hjelp til å skaffe midlertidig bolig, hadde fått ha kontakt med barna sine to timer i uken og hadde fått reise til Finland for en urnenedsettelse i følge med sin mor. At mannen ikke hadde familie eller venner i Kautokeino der den midlertidige boligen lå, kunne ikke bli avgjørende.

Etter behandling i Høyesterett ble konklusjonen derfor at det ikke var anledning til å gjøre de 18 resterende dagene av fengselsstraffen betinget.

Les saken her (HR-2025-1960-A).