Høyesterett frifinner mann som oppbevarte kamskjell i krabbeteiner
En mann ble dømt i tingretten og lagmannsretten for bruk av krabbeteiner uten fluktåpning og rømningshull. Høyesterett frifant, og slo fast at høstingsforskriften som gjelder «fangst av krabbe», ikke gjelder oppbevaring av kamskjell.
Disse teinene førte til at mannen fikk en bot på 12.000 kroner.Foto: POLITIET
Bakgrunnen for saken er en mann som ble ilagt et forelegg på 12.000 kroner for å ha satt ut krabbeteiner uten fluktåpning og rømningshull, som kreves etter høstingsforskriften § 29.
Mannen nektet å vedta forelegget fordi teinene ikke var satt ut for å fange krabbe, men for å oppbevare kamskjell. Han mente at bestemmelsen om fluktåpning i «teiner satt ut til fangst av krabbe» ikke kom til anvendelse i slike tilfeller.
Annonse
Uten forsvarer førte han saken selv i Hordaland tingrett og anket den videre til Gulating lagmannsrett. Høyesterett kom, i motsetning til de foregående instansene, til at mannens forståelse av forskriften var riktig.
Uenighet om regelverket
Påtalemyndigheten gjorde gjeldende for Høyesterett at mannens bruk av krabbeteiner til oppbevaring av kamskjell i sjøen, innebærer en straffbar overtredelse av påbudet om fluktåpninger og rømningshull i høstingsforskriften § 29 første og tredje ledd.
Etter deres syn kreves det ikke at teinene var satt ut i den hensikt å fangste krabbe.
Sakens parter
A (advokat Maria Hessen Jacobsen, på bildet)
mot
Påtalemyndigheten (statsadvokat Trond Høvik)
Foto: Kari Hegstad
Mannen gjorde gjeldende at teinene ikke var satt ut til fangst av krabbe, og at han derfor ikke har handlet i strid med høstingsforskriften § 29. Subsidiært anførte han frifinnelse på grunn av aktsom rettsvillfarelse, og atter subsidiært fordi forholdet ikke kan anses rettsstridig.
Presisering av lovskravet
Innledningsvis trakk Høyesterett frem at rekkevidden av straffansvaret må fastlegges innenfor rammene av det strafferettslige lovskravet, slik dette kommer til uttrykk i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.
Etter disse bestemmelsene kreves det at ordlyden må være så klart utformet at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen.
«Lovskravet er ikke til hinder for at ordlyden i straffebestemmelser tolkes og presiseres gjennom juridisk metode. Dette er særlig aktuelt i tilfeller der ordlyden selv inneholder skjønnsmessige ord og uttrykk, er semantisk uklar eller for øvrig formulert slik at den åpner for ulike tolkningsalternativer, for eksempel gjennom uklar setningsoppbyggning», skriver førstvoterende Steinsvik.
«Rekkevidden av straffansvaret må da klargjøres gjennom tolkningen, men straffansvar forutsetter at tolkningsresultatet har tilstrekkelig forankring i ordlyden. At andre rettskilder kan begrense rekkevidden av ansvaret, reiser ikke problemer i denne sammenhengen».
Ingen uklarhet i ordlyden
Høyesterett tok først utgangspunkt i at påbudet, etter en naturlig språklig forståelse av ordlyden, gjelder teiner som er satt ut med formål om krabbefangst.
Etter denne forståelsen mener retten at det er mest nærliggende å lese uttrykket «til fangst av krabbe», som et vilkår for straffansvar.
«Jeg kan ikke se at ordlyden i § 29 første ledd første punktum inneholder uklare elementer med behov for nærmere presisering gjennom tolkning. Setningsoppbyggningen er etter mitt syn også entydig. I en slik situasjon er det vanskelig å se at det er rom for andre tolkningsalternativer enn det som følger av den naturlige språklige forståelsen».
Formålsbetraktninger ikke avgjørende
Påtalemyndigheten anførte at havressurslovens formål blant annet er å sikre bærekraftig forvaltnng av de viltlevende marin ressursene, og at påbudet om fluktåpninger og rømningshull i § 29 har som formål å verne hummerbestanden og dessuten ivareta hensynet til dyrevelferd.
Sakens dommere
Førstvoterende Kine Steinsvik
Dommer Aage Thor Falkanger
Dommer Per Erik Bergsjø
Dommer Are Stenvik
Dommer Tonje Vang
Foto: Høyesterett
Høyesterett var enig i forståelsen av at disse formålene best ivaretas dersom påbudet i § 29 anses å omfatte enhver bruk av teiner i sjø, uten hensyn til om de er satt ut til fangst eller for andre formål. Også hensynet til effektiv håndhevelse av påbudet taler for at det ikke stilles krav om fangstformål.
«Men slik § 29 første ledd første punktum er formulert, kan ikke formålsbetraktninger eller reelle hensyn etter mitt syn begrunne en tilsidesettelse av det som etter ordlyden er et vilkår for straffansvar. Jeg føyer til at det synes uproblematisk å gi en presis regulering som omfatter enhver bruk av teiner, uavhengig av fangstformål, dersom lovgiver finner en slik regulering ønskelig», skriver førstvoterende Steinsvik.
«Jeg konkluderer på denne bakgrunn med at påbudet i høstingsforskriften § 29 første ledd første punktum gjelder bare dersom teinene er satt ut for å fangste krabbe. Tilsvarende gjelder påbudet om rømningshull i § 29 tredje ledd bare der teiner er satt ut til fangst av de arter som denne bestemmelsen nevner».
– Rimelig og rettferdig
Mannens forsvarere, advokat Maria Hessen Jacobsen og advokatfullmektig Aleksander Hatlem, er tilfreds med Høyesteretts avgjørelse.
– Straffebestemmelsene må tolkes presist, med klar forankring i regelverket. Avgjørelsen gir nødvendig forutsigbarhet; innbyggere og næringsaktører skal vite at de ikke risikerer straff for oppbevaring som ikke hetses som fangst, sier Hessen Jacobsen i en pressemelding.
– Det er rimelig og rettferdig, og i tråd med lovens formål, at forskriftskrav ikke brukes til å ramme handlinger som klart ligger utenfor fangst. Dette er også et vern mot uforutsigbare reaksjoner i helt ordinære situasjoner, sier hun.
