Høyesterett: Avskjed var lovlig uten vurdering av omplassering.

Høyesterett avsa den femte september dom i en sak om avskjedigelse av en helsefagarbeider. Saken gjaldt spørsmålet om kommunen som arbeidsgiver hadde plikt til å vurdere om arbeidstakeren kunne omplasseres til en annen passende stilling.

Partene fikk bistand av hver sin partshjelper, komunen av arbeidsgiverforeningen Spekter, mens arbeidstakersiden fikk partshjelp fra Fagforbundet.

Slo bruker med flat hånd

Arbeidstakeren saken gjaldt, hadde vært ansatt i som sykepleier i kommunen i om lag ti år som tilkallingsvikar. I 2019 gikk han over i en stilling som innebar førti prosent administrative oppgaver, og seksti prosent arbeid i fagmiljøet.

Hendelsen som forårsaket avskjedigelsen oppstod på besøk hos en av brukerne av helsetjenesten. Brukeren, som hadde Tourettes syndrom, var misfornøyd med middagen som ble servert og kastet den i veggen to ganger. Etter det andre kastet, tok brukeren tak i et kosteskaft, og hevet det for å slå arbeidstakeren.

For å forsvare seg grep arbeidstakeren fast i brukeren, som da spyttet ham i ansiktet. Som reaksjon på dette slo han brukeren i ansiktet med flat hånd. Det var ifølge lagmannsretten ikke bevis for at slaget var hardt.

Ikke vurdert omplassering

Da kommunen ble kjent med hendelsen, kom den til at slaget utgjorde et grovt pliktbrudd. Som følge av dette ble arbeidstakeren avskjediget.

Arbeidstakeren gikk til sak mot kommunen. I tingretten fikk arbeidstakeren medhold, ettersom retten ikke fant det bevist at han hadde slått brukeren.

Kommunen anket saken videre til lagmannsretten. Retten kom her, i motsetning til tingretten, til at det var bevist at arbeidstakeren hadde slått brukeren. Lagmannsretten tok imidlertid ikke stilling til om slaget i seg selv kunne føre til avskjed. Retten kjente i stedet avskjedigelsen ugyldig på grunnlag av at kommunen ikke hadde vurdert omplassering av arbeidstakeren til en annen stilling.

Det var spørsmålet om kommunen hadde plikt til å vurdere omplassering som var stridstemaet i Høyesterett.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett innledet med at avskjedssaker skal avgjøres etter en helhetlig vurdering, men at pliktbruddet og dets grovhet likevel vil være svært sentrale momenter.

Begge partene i saken hadde lagt stor vekt på  HR-2024-1188-A. I dommen la Høyesterett til grunn at det kan oppstilles en «begrenset situasjonsbestemt plikt» til å tilby omplassering også i de tilfellene der en oppsigelse er begrunnet i arbeidstakerens egne forhold.

Høyesterett kom til at denne plikten ikke kunne gjelde i avskjedssaker. Retten viste blant annet til at Høyesterett i HR-2024-1188-A tok forbehold om at plikten til å vurdere omplassering ikke gjaldt ved alvorlige pliktbrudd. Høyesterett skriver i den nye avgjørelsens avsnitt 47:

«Dersom et mislighold av arbeidskontrakten er så alvorlig at arbeidsgiver kan kreve at arbeidstaker må gå fra stillingen umiddelbart, er det dermed vanskelig å se for seg at arbeidsgiver skal ha noen plikt til å vurdere omplassering.»

På bakgrunn av dette ble konklusjonen at lagmannsretten hadde anvendt loven feil da den kom til at avskjedigelsen var ugyldig, og at dommen fra lagmannsretten derfor skulle oppheves.

Les dommen her (nøkkelavsnitt: 46 og 47).