En høstdag i 2010 kom jeg halsende ut av et fly til Madrid, en by jeg aldri hadde vært i tidligere. Jeg skulle for første gang på IBA-konferanse, og hadde ikke forstått mye av den informasjonen IBA så omhyggelig hadde sendt meg. Om 55 minutter startet åpningsseremonien. Spanskekongen skulle komme og alle måtte sitte på setene sine, innregistrert og sikkerhetssjekket. Men hvor? Og hvordan?
Ut av flyet kom min reddende engel. Helge Kolrud, med svart belte i Europakunnskap. Tidligere president i CCBE. Ledet verkstedsunionens komité i EU, en komité han satt i i svimlende 35 år. Kolrud hadde like dårlig tid som meg, men tok livet helt med ro. Vi praiet en taxi, snakket med damene i registreringen og var på plass i god tid før kongen.
Kolrud husker sikkert ikke denne hendelsen, slår det meg når jeg setter meg ned ved et bord i bibliotekbaren på Bristol. Han husker neppe alle flyplassene han har vært på, alle hotellene eller byene. Som CCBE-leder hadde han 200 reisedager de første ni månedene. Det var omtrent hver eneste dag. Da han våknet hjemme første juledag det året så han etter sin ferdigpakkede koffert som vanlig. Den var ikke der – han skulle tilbringe noen juledager hjemme. ”Jeg har reist fra meg”, sier Kolrud nøkternt. Nå skal han hygge seg med bøker og barnebarn og en kone som sikkert blir glad for å ha ham hjemme for godt.
Jeg elsker å intervjue disse gamle traverne. Det glitrer av historiene deres. Legendariske etternavn kastes skjødesløst rundt i luften. Kolrud startet jusstudiet i 1960 etter å ha tatt befalskolen. Å komme ut som ferdig gymnasiast i 1957 med intensjon om en akademisk karriere må være tidenes dårligste timing. I 1955 avsluttet 3000 ungdommer gymnaset, bare 25 % gikk videre til høyere utdanning. I 1956 gikk 4000 unge menn og kvinner ut av de norske gymnasene – hele 65 % gikk videre til høyere utdanning. ”Køene var så lange som vonde år. Man så bare ryggene på alle de andre. Jeg måtte stå opp seks for å være klar i køen for å få lesesalsplass. Politikerne trengte ikke gjøre noe vedtak om å stenge universitetet. Det stengte seg selv. Jeg hadde et håp om å studere historie, men dette var en tid der Norge bare hadde fire historieprofessorer, så det slo jeg fra meg. Jeg ante ikke hva jeg ville bli. Folk sa at siden jeg var så stor i kjeften burde jeg bli jurist. Jusstudiet var det eneste studiet på universitetet som ikke ble stengt. Det var en form for idealisme, at ett fag skulle være åpent, og det var jusen. Jeg mener det var en feilvurdering. Jusen trenger bevegelser. Men, for meg var det jo heldig”, sier Kolrud.
Undervisningen den gang stod blant andre Johs Andenæs og Torstein Eckhoff for. Andenæs var i følge Kolrud en kløpper som foreleser. Ellers ble det ikke gjort meget for studentene.
De fikk utdelt en halvannen hyllemeter med pensumbøker og måtte stort sett klare seg selv. Gikk du glipp av de forelesningene som ble holdt, hadde du et problem. ”I noen forelesninger slet du med å holde deg våken, men om du ikke klarte det var du ille ute, for det fantes nesten ikke pensumbøker i visse fag. Man måtte rett og slett skrive ned alt som ble sagt. Du var veldig alene, og det var ingen som hjalp deg i gang”, forteller Kolrud.
Løsningen ble massive kollokvier. ”Du gikk lenge og lette etter noen du kunne ha kollokvium med, og de du fant måtte være gode”, sier Kolrud. Ikke bare måtte de være gode, de måtte være gode på den riktige måten. Først fant han et kollokvium med Mads Andenæs, Ketil Lund, Eilert Stang-Lund, Carstein Helgeby og Nils Christian Sundby. De var utrolig dyktige og kollokviene dro ut med lange diskusjoner og heftig meningsutveksling. ”Det var morsomt, men jeg kom raskt frem til at dersom jeg skulle klare å få juridisk embetseksamen innen rimelig tid måtte jeg finne meg et annet kollokvium, sier Kolrud. Han fant da frem til Leiv Tvedt, Erik Treider, Svein Dahl og Harald Utne, og alle medlemmene kom gjennom studiet med laud. ”Vi var nådeløse. Normalt hadde vi kollokvier med innledere og eksamensrettet diskusjon etterpå. Juridisk fakultet skjønte den gang ingenting om hvilke problemer studentene hadde. Man hadde lagt opp studiet etter de gode studentene. Lærebøkene var ikke lærebøker, men skrevet som håndbøker. Vi ble i alle fall selvstendige”, sier Kolrud.
Enklere ble det ikke da han ble kastet ut i sin første jobb; som dommerfullmektig i Lier, Røyken og Hurum. Allerede første dag på jobb så sorenskriveren på ham og konkluderte; ”De ser sterk ut, og det er bra. Jeg kommer ikke til å være her så meget”. Sorenskriveren hadde hjerteproblemer og var ikke så ofte på kontoret. Kolrud jobbet natt og dag, uten særlig veiledning. Enkelte dager var oppgavene upløyd mark for Kolrud, og det var bare å gjøre gode miner til slett spill. ”Jeg visste ikke en gang hva en rettsbok var. Jeg var helt blank. På en måte var det like greit å bli kastet på dypt vann. Jeg lærte utrolig mye på kort tid. En gang dro jeg på skjønn uten annen forkunnskap enn hva som står i skjønnsloven. Den er ikke særlig praktisk forklarende. Da jeg kom frem spurte jeg embetets sjåfør hva sorenskriveren pleide å gjøre på skjønn. – De sitter inne en stund, og så kommer de ut, svarte han. Så da gikk jeg inn og satte rettsmøtet. Jeg aner ikke om de andre forstod hvor fersk jeg egentlig var, sier Kolrud.
På tross av at Kolrud endte opp med teoretisk kontraktsjus, ser han ikke på seg selv som noen teoretiker. Han trivdes godt med praktisk arbeid, og gikk inn i et lite firma ledet av Arne og Ingolf Vislie. Der ble han i 44 år. Firmaet endret seg imidlertid en rekke ganger, og har nå vokst seg til et av de største i landet. Da Kolrud startet i firmaet var det mer som en liten familie å regne. ”Alle visste hva som skjedde, hvem som hadde vært i Høyesterett og hvordan det hadde gått. Det var en helt annen nærhet enn hva vi nå ser i de store firmaene”, sier Kolrud.
I ti år holdt han på med ekspropriasjon. Han elsket det. Ikke bare var det praktisk, man måtte rett og slett lage jusen selv. Det fantes ingen lovgivning, bare dommer. ”Jeg har aldri vært en av de som syntes juridiske nøtter er så morsomme. Ekspropriasjon var fryktelig morsomt”, sier Kolrud.
I 1973 vedtok Stortinget en ekspropriasjonslov. Da var moroa over, og det tok ikke lang tid før Kolrud la bort slagstøvlene for godt. ”Dommerne kunne lite om ekspropriasjon, loven var mangelfull og til liten hjelp og advokatene måtte formulere seg slik at dommerne forstod det godt nok til å skrive det ned i dommen. Sorenskriverne hadde fått utlevert en håpløs lovtekst, basert på at Stortinget syntes erstatningene ble for høye og professor Fleischers argumentasjon om at tomteverdien skulle ta hensyn til den samfunnsskapte verdier. Hvordan i alle dager skulle man skille mellom tomtens verdi og den samfunnsskapte verdien?”, sier
Kolrud snudde bladet og startet med kontraktsrett istedenfor. Også det var tilfeldig.
Som partner overtok han en av de første, store klientene til firmaet, og dermed måtte han sette seg inn i både norsk og internasjonal kontraktsrett. Blant annet har han jobbet mye med å lage nye standardkontrakter innen Norden. Ikke at det hjelper en noe mer enn et stykke på vei, i følge Kolrud selv: ”Skal man inngå en avtale om levering av for eksempel IKT og entreprise trengs det spesialkompetanse om hvordan den skal balanseres og skrives. Det holder ikke med å slå opp i avtaleloven”, sier Kolrud som var med på å lage de fleste industrielle standardkontrakter i vervene sine i den europeisk verkstedsunionens komité. ”Som leder her fikk jeg innblikk i lovgivningen i Europa. Nordmenn stikker ofte hodet i sanden og vil ikke vite noe om EUs lovgivning. Det forstår jeg ikke. Om man mener EU gjør mye galt, må det være en fordel å kjenne til EUs lover og lovarbeidet deres. Man kan legge ned så mange veto man bare vil, men Norge er en liten stat og det hjelper lite”, sier Kolrud.
Som et resultat av all reisingen, alle ledervervene, arbeidet i komiteer og organisasjoner og alle foredragene han har holdt på ulike internasjonale seminarer ble Kolrud de siste 15 årene mye brukt som voldgiftsdommer, nasjonalt og internasjonalt. Da fikk praktikeren i Kolrud virkelig blomstre. ”Det morsomme er å ta tak i det de virkelig er uenige om. Mange forhandlere vet ikke det, og partene trenger ikke vite det selv en gang. Da kan du gjøre en god jobb som rådgiver, og vise dem muligheter for forlik som de ikke har sett selv.”, sier Kolrud som har to enkle råd for internasjonale voldgiftsdommere in spe: ”Du må vise at dette er et felt du virkelig kan, og at du behersker engelsk ordentlig. Forbausende få norske advokater snakker tilfredsstillende engelsk”.
Kolrud har gjennomlevd den enorme forandringen jusen har vært gjennom fra etterkrigstiden til i dag. På 50 år har lovboka mangedoblet seg, det meste er gått over på data, samfunnet er rettsliggjort og jusen er internasjonalisert. Ikke minst har advokatfirmaene endret seg fra små arbeidsfellesskap til store pengemaskiner. Firmaet til Vislie gikk fra tre mann og en sekretær til 135 advokater med et stort apparat i ryggen. ”Jeg er ikke sikker på at alt har vært til det bedre. Advokatyrket har blitt mer en konsulentjobb. Selvstendigheten og uavhengigheten er ikke den samme, fordi du må innordne deg klienten. Alf Nordhus som type hadde aldri klart seg i et så stort firma. Andre typer advokater elskes frem. Nå er man budsjettstyrt også på inntektssiden. Det er jeg ikke begeistret for. Jeg tror klienter taper på at det registreres timer over en lav sko, og at timetallet ganges med en timesats som ofte er for høy. Men, det er loven om tilbud og etterspørsel. Folk får det de etterspør”, sier Kolrud.
Faktaboks:
CCBE:
I januar 2003 sendte CCBE ut følgende melding:
The CCBE is very pleased to announce that a new President for 2003, Helge Kolrud of Norway, was elected at its recent Plenary Session in Dublin.
Mr Kolrud, a former President of the Norwegian Bar Association (1991-1994), has been an active member of the Norwegian Delegation to the CCBE for a number of years. He was Head of the Norwegian Delegation for 8 years, and also Chair of the CCBE’s Deontology Committee, overseeing two major revisions to it.
Mr Kolrud has been active on the international legal scene. He is the Norwegian Bar representative to the Council of the International Bar Association (IBA), and a member of the ICC Arbitration Commission. He is a senior partner with the Oslo firm of Haavind Vislie.
Mr Kolrud said: ‘I am very honoured to have been elected President of the CCBE for 2003. This is a challenging time in the CCBE’s history. There are serious issues facing European lawyers in the field of professional secrecy, competition and the ongoing GATS talks. I look forward to working with my newly elected colleagues in the Presidency to ensuring the best possible representation of the CCBE in Europe and abroad.’
The Council of Bars and Law Societies of Europe (CCBE) is the representative organisation of around 1 million European lawyers through its member bars and law societies from 31 full member countries, and 11 further associate and observer countries.
The CCBE was founded in 1960, as the ramifications of the European Economic Community on the legal profession started to be seriously considered (see the CCBE’s History).
