Høyesterett: Jervell var ikke inhabil til å gjøre tjeneste som voldgiftsdommer

Avgjørelsen fra Høyesterett springer ut av en tvist mellom aksjonærene i et eiendoms- og infrastrukturselskap i Mo i Rana, i Mo Industripark AS.

Det oppsto uenighet mellom aksjonærene om en kapitalutvidelse i selskapet. Denne tvisten ble avgjort ved en voldgiftsdom i februar 2023. Voldgiftsretten besto av Borgar Høgetveit Berg, Margrethe Buskerud Christoffersen og Stephan Jervell, managing partner i Wiersholm. 

To av aksjonærene reiste senere sak for tingretten med krav om at voldgiftsdommen skulle kjennes ugyldig. Det ble påberopt at en av voldgiftsdommerne, Jervell, var inhabil, fordi han var advokat og partner i Wiersholm, som hadde et oppdrag for en av partene, Celsa, mens voldgiftssaken pågikk. 

Wiersholms bistand til Celsa gjaldt et miljørettslig saksforhold. Bakgrunnen var et vedtak fra Miljødirektoratet om forurensning fra Celsas fabrikk, der Wiersholm bisto med å klage på vedtaket og følge opp det endelige vedtaket. Oppdraget ble påbegynt i 2017 og avsluttet i 2023. Wiersholm har ikke hatt andre oppdrag for Celsa enn dette.

I lagmannsretten (LH-2024-1638) delte dommerne seg i spørsmålet om hvorvidt voldgiftsrettens sammensetning var lovlig. Flertallet kom til at Jervell ikke var inhabil. Mindretallet var uenige, og mente at dommen måtte settes til side som ugyldig som følge av inhabilitet.

Høyesterett har nå kommet til at Jervell ikke var inhabil til å gjøre tjeneste som voldgiftsdommer (HR-2025-921-A).

- Ingen forskjeller i hvor grensen for inhabilitet går 

Ankende part gjorde det fortrinnsvis gjeldende at habilitetskravet i voldgiftsloven må praktiseres strengere enn etter domstolloven. Et første spørsmål i saken var derfor om terskelen for inhabilitet er forskjellig etter domstolloven og voldgiftsloven, eventuelt om det er andre ulikheter i vurderingen. 

Øverste instans tok utgangspunkt i at en voldgiftsdom bare kan settes til side som ugyldig av de alminnelige domstolene av de grunnene som følger av voldgiftsloven § 43, jf. § 42. Blant disse grunnene er at «voldgiftsretten har hatt en uriktig sammensetning», jf. § 43 første ledd bokstav d. 

Habilitetskravet fremgår av voldgiftsloven § 13 første ledd, som krever at voldgiftsdommerne «skal være upartiske og uavhengige av partene». 

I § 14 andre ledd første punktum er habilitetskravet presisert dit hen at «[i]nnsigelse [bare kan] gjøres gjeldende mot en voldgiftsdommer dersom det foreligger forhold som skaper berettiget tvil om voldgiftsdommerens upartiskhet eller uavhengighet». For dommere ved de alminnelige domstolene reguleres habilitetskravet av domstolloven § 106 til § 108. 

Selv om voldgiftsloven har en annen utforming og begrepsbruk enn domstolloven, betyr ikke det at innholdet er ulikt, mente førstvoterende. 

Heller ikke EMD-praksis om voldgift talte for en strengere praktisering. Lovhistorien ga dessuten støtte for at habilitetskravene i domstolloven og voldgiftsloven i stor grad er sammenfallende, ifølge Høyesterett, som også viste til at forarbeidene kan oppsummeres slik at habilitetskravet for voldgiftsdommere langt på vei er ment å ha samme innhold som for ordinære dommere.

På denne bakgrunn kunne førstvoterende ikke se at det var grunnlag for å fastslå at det generelt er forskjeller i hvor grensen for inhabilitet går etter de to lovene. Det ble imidlertid holdt åpent for at «avvik kan forekomme begrunnet i særtrekk ved voldgift eller målet om en enhetlig internasjonal praksis.». 

- Advokaten må i utgangspunktet identifiseres med firmaet

Les også:

Anså seg selv som habil - Høyesterett mener tilknytningen til Jervell er for sterk

Førstvoterende gikk så videre til å se på problemstillingen om advokater som voldgiftsdommere. 

Det ble lagt til grunn at spørsmålet om en advokat må regnes som inhabil til å være voldgiftsdommer som følge av et klientforhold til en part i saken, må «bero på en helhetsvurdering der klientrelasjonens karakter, omfang og varighet står sentralt». 

I den konkrete vurderingen må det blant annet «ses hen til om det er advokaten selv som har hatt oppdraget, eller om det er andre i advokatfirmaet som har håndtert klientforholdet. Hvis det er andre i firmaet som har klientforholdet, vil firmaets størrelse og organisering samt advokatens rolle i firmaet kunne ha betydning. Det må også tas i betraktning om det dreier seg om et eksisterende eller avsluttet klientforhold, og eventuelt hvor lenge det er siden forholdet opphørte.». 

Etter førstvoterendes syn må utgangspunktet være at dersom firmaet som advokaten er tilknyttet, som partner eller vanlig ansatt, har et oppdrag av ikke-ubetydelig størrelse for en part mens voldgiftssaken behandles, vil advokaten være inhabil til å gjøre tjeneste som dommer. Det gjelder selv om klientforholdet ikke forvaltes av denne advokaten, men av andre advokater i samme firma. Advokaten må altså identifiseres med firmaet.

Det kan likevel være grunnlag for å fravike utgangspunktet om at advokaten identifiseres med firmaet, særlig hvis oppdraget er av mer beskjeden karakter, men også dette må bero på en konkret vurdering, ifølge Høyesterett. 

- Vid opplysningsplikt

Ved voldgift oppstiller voldgiftsloven § 14 første ledd videre en opplysningsplikt for dommerkandidaten: 

«Den som blir kontaktet om mulig oppnevning som voldgiftsdommer, skal uoppfordret opplyse om forhold som kan være egnet til å skape berettiget tvil om upartiskhet eller uavhengighet. En voldgiftsdommer skal fra oppnevningen og gjennom hele voldgiftsbehandlingen straks gi opplysninger til partene om nye slike forhold.» 

Høyesterett viste til at opplysningsplikten er vid og innebærer at det skal opplyses om «alle forhold som kan tenkes å gi grunnlag for en diskusjon om habiliteten, selv om det er tvilsomt om forholdet fører til inhabilitet», jf. Ot.prp. nr. 27 (2003–2004) side 93. Formålet er å få avklart mulige habilitetsproblemstillinger på et tidlig stadium.

Var fakturert 1,9 millioner kroner på over seks år

Ved den konkrete vurderingen la førstvoterende til grunn at Celsas klientforhold til Wiersholm ikke gir berettiget grunn til å reise tvil om Jervells upartiskhet og uavhengighet i voldgiftssaken. Selv om oppdraget strakk seg nok over flere år, ble det bare arbeidet sporadisk med saken. Samlet var det fakturert 1,9 millioner kroner inkludert merverdiavgift for hele oppdragsperioden på over seks år. Dette måtte «regnes som ubetydelig sett i forhold til Wiersholms øvrige virksomhet.». 

Oppdragets karakter og omfang talte derfor mot inhabilitet.

Få tilknytningspunkter

Også fraværet av tilknytningspunkter mellom Jervell og klientforholdet talte mot inhabilitet: 

«Oppdraget for Celsa hadde ingen forbindelse til saksforholdet i voldgiftssaken og ble håndtert av en advokat i en annen avdeling i Wiersholm. Jervell har verken tilknytning til fagområdet eller til den oppdragsansvarlige advokaten utover det kollegiale. Wiersholm er et stort firma der risikoen for uformell informasjonsflyt er liten i et tilfelle som dette […].»

Og videre:

«Jervell har et langvarig tilknytningsforhold til Wiersholm. Han er en sentral person i firmaet, der han har vært partner i over 20 år og hatt styreverv. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å veie opp for de momentene som taler mot å identifisere ham med firmaet i relasjon til oppdraget for Celsa. Jeg tilføyer at Jervell i dag er managing partner i Wiersholm, men denne rollen fikk han først etter voldgiftsoppdraget.»

Brøt opplysningsplikten

Partene var videre uenige om Jervell opplyste tingretten om Wiersholms oppdrag for Celsa. Lagmannsretten hadde etter umiddelbar bevisførsel funnet det «klart» at Jervell ikke opplyste tingretten om Wiersholms oppdrag for Celsa. 

Høyesterett hadde fått fremlagt en skriftlig forklaring fra Jervell, men denne ga, etter førstvoterendes syn, «ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering på dette punkt.». Det måtte derfor legges til grunn at Jervell ikke hadde oppfylt opplysningsplikten etter voldgiftsloven § 14 første ledd. 

Selv om brudd på opplysningsplikten kan ha selvstendig vekt i habilitetsvurderingen, fant ikke førstvoterende at «dette [kunne] være utslagsgivende for habilitetsvurderingen, slik saken lå an, uten at dette ble begrunnet ytterligere. 

Konklusjon var etter dette at Jervell ikke var inhabil til å gjøre tjeneste som voldgiftsdommer. Anken ble på denne bakgrunn forkastet. 

Her finner du Høyesteretts avgjørelse.