Haavind-partner: - Mange prestasjonsbonuser har vist seg å feile på lang sikt

SYDNEY: En toppleder i Skandinavia får gjerne utbetalt størsteparten av lønnen sin i fastlønn og en bonus på toppen.I USA er det ofte motsatt – og lønnen kan tilsvare opptil 300 ganger en vanlig ansatt. Under en fagsekvens på IBA-konferansen trakk Haavind-advokat Pål Kvernaas frem et eksempel med en Statoil-sjef som «kun» fikk utbetalt 11 millioner kroner i 2016.

– Jeg opplever at det vi kommer med blir mottatt med positiv nysgjerrighet. Det er ikke tvil om at de nye reguleringene som har kommet i EU og USA nylig, er begrunnet med at mange synes lederlønningene er ekstremt høye. I tillegg har det vist seg at prestasjonsbonusene betalt ut på bakgrunn av kortsiktig suksess, til tider har feilet, sier Kvernaas, som er ekspert i arbeidsrett.

Han har i flere år deltatt i ulike paneler under de årlige IBA-konferansene. I år ønsket komiteen å rette fokus på trender innen lederlønninger.

– Det er definitivt kjempestore forskjeller mellom landene. De nordiske landene er helt annerledes enn eksempelvis USA. Topplederen i Norge har 20-30 ganger, England 100 ganger, og USA 300 ganger høyere lønn enn den vanlige arbeider, påpeker Kvernaas.

At endringene nå er i ferd med å komme, betyr mer arbeid for arbeidsrettsadvokatene.

– Vi ser en overgang fra enkle bonussystemer, der man får utbetalt en viss andel av selskapenes overskudd, til mer sofistikerte systemer. Kriteriene er blitt bredere, og innholdet i ordningene må sikre arbeidsgiver mot en situasjon der oppnådde kortsiktige mål viser seg ikke å hjelpe på lengre sikt. Mange norske selskaper er også forpliktet til å ha retningslinjer for lederlønninger, så det er en helt annen oppmerksomhet rundt dette nå enn før, sier Kvernaas.

Han mener fokuset på toppleder-lønningene er i selskapenes interesse.

– Samt i samfunnets interesse, og for selskapenes omdømme. Her kommer også et rimelighetshensyn inn; hvor mye skal man egentlig kunne tjene basert på innsatsen sin, sier Kvernaas.