Vi satt i to timer på kontoret til Gunhild Lærum – uten å bli kastet på dør. Hvilket må være en rekord. Normalt kaster hun ut folk etter fem minutter. - De ler litt av meg her på kontoret. Alle klientene blir spurt om de ikke vil ha en kopp kaffe, men før de får tatt en slurk blir de sendt ut døra igjen, ler Lærum.
Lærum bedyrer imidlertid at folk kastes ut for sitt eget beste. Her teller lave honorarer mer enn hyggeprat. På tross av Lærums steile linje, er det faktisk hyggen som preger det lille kontoret i Lillestrøm. Tre partnere, to fullmektiger og to sekretærer holder til i en gammel enebolig som ligger der gågaten i Lillestrøm slutter. Tonen rundt det lille lunsjbordet er lett, og man parerer humoristisk det meste av lunsjprat, enten det er snakk om alvorlige straffesaker eller helgens eskapader.
En av grunnene til at stemningen er lett og at vi ikke kastes ut kan ligge i at det er lønningsfredag før vinterferien. Lærum selv skal benytte seg av firmahytten i Spania de første dagene av vinterferien. Sekretærene er på vei ut døren for å bruke opp julegaven fra firmaet – en SPA-behandling i vinterkalde Lillestrøm. Ingen tvil om at dette er et godt kontor å jobbe på. Lærum selv ble ansatt av Sverre Næss like etter at han hadde etablert seg på egen hånd etter flere år som advokat hos Tor-Erling Staff. Siden Næss først og fremst jobbet med strafferett, ble det naturlig for Lærum å gjøre det samme. Det viste seg snart at det var et behov for en kvinnelig forsvarer i Lillestrøm, og Lærum ble populær i miljøet. Særlig etter at hun hadde forsvart medlemmer i en MC-klubb som jobbet for å bli medlem i Hells Angels.
Nå har Lærum nok å gjøre. Kontoret er blitt større, og det samme har Lillestrøm. Nå er Lillestrøm messebyen for hele Østlandet. Dessuten har etableringen av Gardermoen som hovedflyplass gitt advokater og forsvarere betydelige arbeidsoppgaver. Det tar bare et drøyt kvarter å toge til Lillestrøm fra Oslo. Nærheten til hovedstaden har ført til at også Romerike har fått sin andel av gjengkriminalitet og tøffe forhold.
Med DDE på venterommet
Gunhild Lærum kom inn i Advokatforeningens hovedstyret i høst og skapte raskt furore med utspillet om at DDE heller kunne opptre i et øltelt på 100 års jubileet, til fordel for tradisjonell finkultur. VG hev seg på saken, omdirigerte DDE til Lillestrøm og tok bilde av Namsos-gruppa utenfor kontoret til Lærum. Til stor forundring for klienter som satt intetanende og ventet på tur. Da var det ikke bare Lærum som fikk seg en god latter.
- DDE syntes det var kjempegøy. De sa at dette var andre gangen i hele karrieren deres at de hadde havnet på forsiden av VG. Første gang var da turnebussen deres kjørte utfor veien, ler Lærum.
At ”hele advokatnorge” ble delt på midten av medieoppstyret, tok Lærum med stoisk ro.
- Saken viser hvilken makt pressen har. Det er bra at vi advokater ble oppfattet som mer folkelig, og hyggelig at jubileet vårt ble omtalt. Vi advokater må lære oss å være mer folkelige. Skal man bli en god advokat, må man ha en evne til å sette seg inn i problemene vanlige folk sliter med, sier Lærum.
Nå oser det ikke akkurat folkelighet av Lærum. Hun er opptatt av riktig kleskodeks i retten, og kler seg konservativt på jobb. Dessuten er hun litt av en soss. Lærum utstråler betydelige mengder Gucci, YSL og Prada – fra topp til tå. Er det lav selvtillitt etter å ha vokst opp på Bjørkelangen i Aurskog Høland uten særlig tilgang verken på butikker eller ukepenger?
- Jeg har vært forfengelig så lenge jeg kan huske. På ungdomsskolen jobbet jeg i et gatekjøkken for å få penger til å dra med bussen inn til Oslo for å kjøpe moteklær. En gang dro en lærer meg opp til kateteret og sa til resten av klassen: ”Se på den sossen der!”. Han latterliggjorde meg foran alle de andre, og jeg tenkte at OK, soss skulle jeg sannelig fortsette å være. Høyt sa jeg at han bare skulle vite at jakka han hånte kostet 720 kroner, og jeg hadde tjent hver krone helt selv, sier Lærum og retter på Gucci-brillene.
Får passet påskrevet
Det er en som ikke liker at hun stikker seg frem, og det er sønnen Peder på 10 år. Lærum tar følgende av at ”alle” vet hvem hun er, og overlater til ektemannen å være synlig i og rundt skolen. Når andre spør Peder om ikke han er sønn av hun ”som er så veldig kjent”, svarer han ”ikke så veldig”. Lærum har egen spalte i lokalavisa og klippekort ellers i media. Det er klart at det fort blir for mye for en 10-åring. Dessuten er Lærum nysgjerrig, noe som også fort kan bli for mye av det gode. Når far får vite om potensielle kjærester og ikke mor, får Gunhild passet påskrevet.
- Man møter seg selv i døra når man speiler seg i en 10-åring. Da skjønner du hvem du er. Når jeg spør ham hvorfor han kan fortelle ting til Christian og ikke meg, sier Peder bare at ”pappa er mye roligere”, sier Lærum.
Med bare 60 advokater i kretsen og to andre faste forsvarere, er det naturlig for Lærum å stikke seg frem. Hun er ikke redd for å ta en fight, og benytter seg av de fleste klageordninger som finnes om hun mener rettferdigheten ikke har nådd frem. Mange har måttet se seg innklaget til Advokatforeningens disiplinærutvalg, PFU eller det etiske rådet for psykologer. Leger er hun heller ikke sen om å klage inn. De synes hun nesten er ”siste sort”. Autoritetsangst har hun aldri vært plaget av. Begge foreldrene satt i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Moren var leder av barnevernsnemnda og satt på kommunens fattigkasse, og huset ”rant over” av mennesker fra ulike sosiale lag.
- Far er den mest rettskafne mannen jeg kjenner. Jeg er vokst opp med sosialklienter bankende på døra. Vi har diskutert sosialpolitikk og straffenivå fra jeg var ei lita jente. Det ble mange slitsomme middager og mange velta melkeglass. Det har gitt meg vidsyn, sier hun.
Afro-amerikaner ga yrkesvalget
Lærum er nå styreleder i LSK, fotballklubben som er Lillestrøms store stolthet med 35 år på eliteserienivå. Styreledervervet er gratisarbeid, men fører med seg mange morsomme oppdrag som er av en litt annen karakter og med et annerledes klientell enn vanlig. Lærum glir rett inn i sportslingoen, siden hun selv har vært håndballspiller i annen divisjon og svømmer på nordisk nivå. Hennes personlige rekord på 100 meter bryst er ett minutt og 23 sekunder. Betydelig raskere enn det LSK-spillerne klarer.
Da Gunhild var på sitt mest aktive sportslig sett, dro hun til USA som AFS-student. Der bodde hun hos en høyesterettsadvokat og en atomingeniør. Uvanlig nok, men vertsfamilien var svart, mens hun var en blond og nordisk idrettsjente. Det vakte oppsikt, og Lærum ble dratt inn på Frokost-TV og i andre medier som interesserte seg for den uvanlige kombinasjonen. Dette var tidlig 80-tall, og rasediskrimineringen var til å ta og føle på. Selv om vertsforeldrene var både rike og høyt på strå, var det restauranter og steder de ikke slapp inn på, selv ikke med en blond og fager idrettsjente. Lærum har fremdeles kontakt med vertsforeldrene. De var her både da hun giftet seg, da hun fikk barn og da hun fylte 40. Og vertsfaren har vært med henne i retten.
- Han har betydd mye for yrkesvalget mitt. Da jeg dro til USA ville jeg bli fysioterapeut. I USA dro han meg med til domstolene og ga meg et innblikk i det amerikanske rettssystemet. Han var imidlertid veldig kritisk til systemet og mente det var mye humbug i amerikansk rett. Flere ganger har han vært med meg i lagmannsretten, og han mener det er et mye mer betryggende og demokratisk system her. Vi er opptatt av den materielle sannhet, mens der handler det mye om hvem som betyr noe når. Både jusstudiet og måten vi prosederer på er mer komplisert og grundig. Vi er mer opptatt av å være skikkelige, og har ikke det konservative menneskesynet som amerikanerne preges av, sier Lærum.
På privat pikeskole
Noe av det morsomste som kom ut av oppholdet i USA er bildene av frøken Lærum ikledd pikeskoleuniform. For en forholdsvis radikal soss fra den norske bygden ble den private pikeskolen et kultursjokk.
- Jeg ville for eksempel gå til skolen, og tok på meg sekk og joggesko og ga beskjed til vertssøsteren min før jeg tråkket i vei. Det ble en big case i familien, og jeg fikk så mye kjeft. Man kunne da ikke bare gå til skolen! Man kunne jo bli kidnappet og drept, måtte jeg vite.
Gunhild spilte håndball helt til tredje året på jusstudiet. Da gikk ikke kabalen opp lengre. I dag trener hun minst tre ganger i uka, alt fra tennis og spinning til slalom og langrenn. At hun endte opp som strafferettsadvokat mener hun kommer av en oppvekst med mange skjebner rundt seg. Det skulle imidlertid noen hardbarkede MC-gutter til for å ”oppdage” henne.
- De ville ha en advokat som var ordentlig, og ikke drev med snusk og fanteri. Selv om jeg ikke er den flinkeste i klassen, er jeg opptatt av etikk og av å gjøre ting skikkelig. Vi som jobber som strafferettsadvokater har muligheten til å være uetiske hvert minutt av arbeidsdagen. Har du ikke justis på deg selv, går det fort galt. Vi blir jo oppgitt når vi vet hvordan ting foregår. Jeg har hørt fra tidligere klienter at de har fått 10.000,- for å bytte advokat. Da jeg ødela beinet mitt i en slalomulykke hadde en osloadvokat ringt en viktig klient av meg før jeg selv rakk å ringe. De siste 10 årene har forsvareryrket hardnet veldig til. Advokatforeningen burde ta tak i det, men man er så redd for å grave i det fordi man frykter at man blir konkret, sier Lærum som mener mange advokater lider av gigantomani.
- Det er så mange endringer og så mye å sette seg inn i. Det farligste er om man tror at man som advokat er uovervinnelig. Vår viktigste oppgave er å se egne begrensninger og si nei, sier hun.
Gift med Tårnfrid
Ektemannen Christian traff hun allerede i 1982. Han er fra Strømmen, utdannet siviløkonom og jobber som CFO i Hitachi. Han er ikke bare roligere enn Gunhild, men også mer nøktern i pengebruken. Når Gunhild blafrer for mye med GullVisa-kortet, får hun høre at hun er ”vørslaus”. Noen større protester har han ikke mandat til å komme med. Ekteparet har delt økonomi, uten rett til innsyn eller innsigelser. På andre områder kan hun få større kritikk på hjemmebane.
- Han synes nok at han er gift med Tårnfrid noen ganger, og det har han jo rett i. Da Peder ble født, var jeg hjemme i en halv dag. Etterpå stod han her på kontoret, eller var med min mor og meg i retten. Så kunne jeg amme i pausene. Jeg hadde aldri klart å være den typen Tårnfrid uten mamma og pappa. Mamma var der for Peder, og pappa kom med varme snitter til lunsj. Når Peder blir spurt om hva han skal bli når han blir stor, så svarer han ”ikke advokat”. Jeg jobber mye, men som regel ikke etter klokka fem. Da tar jeg heller ikke telefoner fra klienter. I dag tror jeg alt folk jobber mye, ikke bare advokater. Selv butikkansatte har ansvar for egne budsjetter, sier Lærum.
Ber dem sende en mail
Spesialfaget til Lærum er faktisk odelsrett. Slike saker liker hun godt. Da tar hun på seg langstøvler og inspiserer gårdene. Odelssaker og jobben i klagenemden til Norges Fotballforbund er et etterlengtet avbrudd i en hverdag med mange triste menneskeskjebner. Hvordan orker hun egentlig alle kriminelle, narkomane og psykiatriske pasienter?
- Noe av trikset er å si til seg selv at man gjør det beste man kan. Man får ikke reddet verden ved å bli advokat, men man kan gjøre sitt beste. Jeg brenner jo for det jeg gjør, og jeg elsker å prosedere. Blir det for ille, ber jeg klientene om å sende meg en e-mail. Jeg orker ikke å høre på alt det triste i timevis. Og klientene liker å få hjemmelekser, og å bli delaktig i faktabiten. For meg er det flott, for da får jeg alle datoene riktig med en gang, sier Lærum.
Selv om hun i dag klarer å la være å ta klienter med seg hjem, har det ikke alltid vært slik. Hennes første oppdrag som bistandsadvokat ble en livslang relasjon. Klienten var en jente som i flere år var blitt seksuelt misbrukt. Selv 15 år etter misbruket klarer jenta ikke å ha nære relasjoner til andre. Men, hun stoler på Lærum.
- På 18-årsdagen hennes gikk jeg innom med en rose. Det var første gangen noen hadde gjort noe notis av bursdagen hennes. Jeg orket heller ikke at hun skulle sitte alene på en hybel på julaften, så jeg dro ned for å hente henne hjem. Hun er fremdeles hos oss hver julaften, og er blitt en del av familien. Ei jul kunne jeg ikke ha henne, og da feiret hun jul hos mor mi. Jeg klarer ikke å slippe henne. Noen biter seg inn i huden din, men man kan ikke la alle komme hjem til en. Det blir litt fullt. Jeg tenker at jeg har vært så heldig med valg av foreldre og oppvekst, at jeg kan bidra med noe, sier Lærum som forstår hvordan selv unge, pene og tilsynelatende vellykkede mennesker kan bli suicidale.
- Det hjelper ikke å ha looken og være flinkest i klassen så lenge du ikke tror på deg selv. Flinke folk har dessuten ofte høye mål for seg selv, og de har lett for å føle at de ikke når målene, sier hun.
Tikkende bomber
Lillestrøm-advokaten sitter også i Kontrollkommisjonen for Akershus Universitetssykehus (Ahus), og har mange oppdrag i den forbindelse. En stor del av jobben handler om å forholde seg til folk med psykiske problemer. I perioder har dette preget livet hennes i så stor grad at hun er blitt forfulgt og måtte ha politieskorte til og fra jobb. Omorganisering av psykiatrien i Norge er en av hennes hjertesaker.
- Det eneste de får i dag er piller og røyk. Her er det gammeldagse terskler, og tusener av ensomme og triste skjebner som knapt nok får noen å snakke med. Man skulle ikke lagt ned institusjoner som Reitgjerdet, man skulle ha bygd dem ut! Mange av disse pasientene er tikkende bomber. Som klienter er de krevende. De ringer deg gjerne ned, og du må sette ned sperrene. I en barnefordelingssak representerte jeg en mann fra Jugoslavia som truet meg på livet. Jeg hadde politieskorte i Lillestrøm. Gjøken stod på gateplan og så etter meg uansett hvor jeg gikk. Det var helt jævlig. Han stjal nøklene til bygget, og jeg måtte ha bodygards med meg rundt. Det ble jeg utrolig lei, selv om det var en kongelig følelse. Han fikk 21 dagers fengsel, og fortsatte å forfølge meg. En dag orket jeg ikke mer, og gikk ned til han og sa at jeg verken var redd ham, eller kom til å bli redd ham. Han kunne få stå der til han stivnet. Det hjalp. Han ble borte, sier den uredde 44-åringen som for tiden er oppe i en alvorlig psykiatrisak.
Lærum skulle egentlig representere Kathrine Skrindo i forbindelse med en overgrepssak der 19-årige Kathrine anmeldte sin overgriper og var i tøffe avhør under sykehusoppholdet. Innimellom ble hun overlatt til seg selv, i rom der hun hadde tilgang til flere slags hjelpemidler hun kunne bruke for å ta sitt eget liv. Nå har hun istedenfor å representere 19-åringen bistått moren i forbindelse med klage til fylkeslegen, søknad om erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og anmeldelse av sykehuset for grov uforstand i tjenesten etter at Kathrine klarte å ta sitt eget liv på Ahus. Saken gjør Lærum rasende:
- Jeg blir forbannet når noen blir innlagt på psykiatrisk institusjon og klarer å ta livet sitt. Da må man klage til alt som er. Disse overlegene får gå i tenkeboksen.
Rett hylle i livet
Nå har Lærum tatt med seg engasjementet og sinnet sitt inn i Advokatforeningens hovedstyret. Det kan gå bra, for foreløpig har hun lite å klage på.
- Jeg er imponert over generalsekretæren og formannen, og profesjonaliteten rundt oppleggene og aktiviteten i Advokatforeningen. Det gjøres en kjempejobb. Jeg var ikke klar over hvor mye foreningen egentlig hadde å tilby. Det er viktig at generalsekretæren og formannen har en holdning til media som gjør at vi blir mer synlige. Mange tror foreningen er en sosseklubb som sitter på Continental og koser seg. Siden jeg er en skikkelig bakgårdskatte, kan jeg bevise at vi er mye mer enn det. Jeg håper at jeg kan bidra med erfaringer fra min egen plattform. Fire ganger i uka står jeg i retten, og jeg ser hvilke endringer det er i kriminalpolitikken og i strafferettspleien. Jeg er en typisk praktiker og ser hva som fungerer og hva som ikke fungerer, sier Lærum.
Når vi spør Lærum om det er noe vi har glemt å snakke om i portrettintervjuet, kommer det frem at vi faktisk har glemt det viktigste. Flaks at vi i alle fall har vett nok til å spørre, slik at kvalitetskontrollen kan slå til. Vi har vitterlig snakket om både jobb, familie, penger, klær og klienter i alle fasonger. Men det som gir farger til hverdagen har vi arrogant hoppet over.
- Jeg syns jo det er moro med en fest, da. I sportsklubben LSK har jeg innført table walking. Jeg er kjent for å være god på table walking og stage diving. Ikke glem at jeg er fra en hæla-i-taket-bygd. Gutta på Åråsen synes det er moro når jeg får dem opp på bordet. Det liker de. Dette kontoret er også veldig moro å være på. Jeg har ikke grudd meg en eneste dag for å gå på jobb. Når jeg tenker meg om, har jeg vel heller ikke vært syk. Kretsen har det også gøy sammen. I neste uke skal kretsen på høyfjellshotell og stå på slalom. Mannen min skulle nok ønske jeg hadde færre humørsvingninger, men jeg vil gjerne være en gledesspreder. Vi har en alvorlig hverdag, og må ha rom for litt skjemt, sier Lærum og bedyrer at hun ikke angrer et sekund på at hun ikke ble fysioterapeut.
Sitatbobler:
- Klientene kommer til oss og tror man kan gå i retten for å oppnå rettferdighet. Da blir de fort skuffet.
- Det er ikke mange friske som går til advokat, nei.
