Advokatforeningen og Frode Sulland vil prøve rettslig statens nærmest rutinemessige glattcellebruk. – En del av vår årelange kampanje mot dette uvesenet, sier Mette Yvonne Larsen, leder i Menneskerettighetsutvalget.

Det var en spesiell sak som gikk for Oslo Tingrett i mars. Frode Sulland hadde i 2013 en klient som var blitt kastet på glattceller ved to anledninger . Klienten var bare mistenkt for småting, og ble isolert i opp til fem dager. . Sammen med Sulland valgte han å gå til sak mot Staten, og Advokatforeningen erklærte partshjelp. Adv Bendik Falch-Koslung var foreningens prosessfullmektig, mens Marius Emberland prosederte saken for staten.

Sulland hadde innkalt flere sakkyndige vitner, og hele retten dro til politiarresten i Oslo på befaring. Dommeren skulle ikke være i tvil om hvor stor belastning det egentlig er å sitte isolert på en glattcelle.

- Glattcellebruken er i liten grad rettslig regulert i Norge. EMK-reglene fastslår at ressursmangel ikke kan innskrenke fangenes rettigheter. Istanbul-erklæringen fastslår at isolasjon bare bør brukes i helt spesielle tilfeller, for så kort tid som mulig, om alle andre muligheter er brukt opp. Advokatforeningen mener at myndighetenes praksis strider mot EMD artikkel åtte, prosederte Sulland.

Ett dødsfall i snitt i året

Hvert år dør det i snitt en fange på glattcelle i Norge. Praksisen har høstet kritikk fra FN i 20 år. Sulland prøvde å belegge at de første dagene på glattcelle er minst like ille som de neste, at det formelle rammeverket rundt isolasjonen er utilstrekkelig, og at skadevirkningene er de samme enten man er isolert i et norsk, irsk eller amerikansk fengsel. Mette Yvonne Larsen har i flere år reist i skytteltrafikk mellom norske glattceller og FN-organer for å fortelle hvor ille den norske praksisen er. Hun var naturlig nok et viktig vitne for saksøker.

- Glattcelleproblematikken kom opp i Menneskerettighetsutvalget for 20 år siden, og jeg har jobbet med dette fra 2005. Som fast forsvarer har jeg hatt mange klienter på glattcelle. Hver gang vi i utvalget har konfrontert staten med mulige menneskerettighetsbrudd ved glattcellepraksis og oversittelse av to-døgnsfristen, har svaret vært at dette gjør man fordi kapasiteten i fengselsvesenet er for liten, sa Larsen fra vitneboksen.

Søksmålet mot staten er ikke det første sverdslaget i kampen mot oversittelse og isolasjon. For noen år siden ble de faste forsvarerne enige om å begjære alle klienter som hadde sittet i isolasjon i mer enn to dager, løslatt. Larsen er en av de som gjør dette rutinemessig, og hennes erfaring er at da klarer fengselsomsorgen å finne mer egnede celler til de varetektsfengslede.

- Antakelig viser det at politi- og fengselsomsorgen mener praksisen er uproblematisk. Aktor påser sjelden dette på eget initiativ, og er ikke opptatt av oversittelse om ikke jeg maser høylydt, kommenterte Larsen.

Lukter dritt

Retten hadde tidligere i uken vært på befaring i de rundt 100 glattcellene som finnes i Oslo politiarrest. Mette Yvonne Larsen understreket at situasjonen for de som sitter der, er mer belastende enn hva man kan forstå via en snarvisitt.

- Når det er en person der, lukter det, unnskyld språket, dritt. Fangene sitter i et lite rom med et do som et hull i gulvet. Det er uverdig, og en av de tingene som tas opp med meg gang på gang i FN-organene. Toalettet blir veldig synlig når det er den eneste tingen som er der. Mange beskriver følelsen av å ikke komme vekk fra sin egen avføring, sa Larsen, som også opplevde at mange av klientene ikke får mulighet til å dusje.

– Det er uverdig å møte sin advokat for første gang udusjet. Flere sier at de ikke kan møte en dommer slik, særlig klienter fra andre land der man har en iboende veldig sterk respekt for dommere, sa Larsen.

Menneskerettighetsutvalget har skrevet mange brev til myndighetene der de påpeker at praksisen må være et brudd på menneskerettighetene. Myndighetene har ikke svart på disse brevene, og nå har utvalget bedt om et møte med justisministeren. 28. april skal saken igjen tas opp i Geneve.

– I Geneve er det rom for å ta opp dette som et menneskerettighetsproblem. I Norge snakker vi for døve ører, og staten vil bare snakke om det som et kapasitetsproblem, sa Larsen som har fått inn mye av kritikken i FN sine rapporter om Norge.

– Når rapportene kommer fra FN, føles det som julaften for oss som jobber med dette. Jeg kan deler av disse rapportene utenat, særlig der vår kritikk er kommet med, sa Larsen.

Første dagene er verst

Den danske forskeren Petter S. Smith ved Institutt for menneskerettigheder i København var kalt inn som sakkyndig vitne for å beskrive belastninger og skadevirkninger ved isolasjon  fra et vitenskapelig ståsted. Han påpekte at isolasjon har lange tradisjoner i Skandinavia.

– På 1840-tallet ble Pennsylvania-modellen populær i Europa, og den reformerte hele strafferettssystemet, også arrestfengslene. Man isolerte fangene i stor skala. På 1930- 1940-tallet gikk man bort fra isolasjon i vanlig fengsler, men beholdte den i varetektperioden. På 90-tallet ble internasjonale organer klar over den skandinaviske praksisen da de var på besøk i fengslene her, og man fikk kritikk mot den utbredte bruken av isolasjon. Nå har Danmark i stor grad gått bort fra isolasjon, også i varetektperioden. Bare 2-3 % av varetektsfangene isoleres nå i Danmark, sa Smith. Retten var særlig interessert i Smiths forskning på følgende av isolasjon. Smith har gjort flere sammenliknende studier på forskningsprosjekter verden over.

– Forskning viser at det er særlig stressende å bli isolert før domfellelse på grunn av usikkerheten i situasjonen. Regimet for isolasjonen er ikke så viktig, det er mangelen på psykologisk meningsfullt sosial kontakt som er den største belastningen. Jo mindre stimuli, jo større er risikoen for de isolerte. De første 14 dagene er den mest sårbare perioden. Ved isolasjon er risikoen mye større. Risikoen kommer hurtig, og hver dag man sitter gir en økt risiko. Noe forskning viser også at det er en belastning å komme ut etter langvarig isolasjon. Man kan ikke på forhånd se hvem som vil få problemer av å bli isolert, sa Smith som nettopp hadde vært på en hjerneforskerkonferanse i USA.

– Interessant nok var forskerne opptatt av reglene for laboratoriedyr i USA. Man kan ikke sette laboratorierotter i isolasjon, og om man gjør det for en kortere periode, må man gi dem et «enriched environment». Forskning på isolerte mennesker viser at man uansett blir skadet av isolasjon, men jo større grad av sansereduksjon isolasjonen gir, jo større er belastningen, sa Smith.

Retten er på befaring for å se på glattceller i Oslo Fengsel. Frode Sulland, Bendik Falch-Koslung, Marius Emberland. Politioverbetjent Rune Gundersen viser rundt.

EMD må vurdere

Statens prosessfullmektig, Marius Emberland, poengterte i sin sluttprosedyre at dette er snakk om et uavklart rettsområde.

– Staten mener praksis med ”oversitting” er uheldig. Det er ikke dermed sagt at det er grunnlag for å si at det foreligger en krenkelse av artikkel 8 og artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Staten mener disse bestemmelsene ikke kommer til anvendelse, og at det ikke foreligger krenkelse i denne saken. Staten mener videre at i en situasjon som her, hvor det er fremmet parallelle krav om fastsettelsessøksmål for krenkelse av EMK og krav på oppreisning som følge av EMK-stridige forhold, må kravet om fastsettelsesdom avvises så lenge retten i sin vurdering av erstatningskravet vurderer forholdet til EMK, hevdet Emberland, som holdt fast på at man i liten grad kan se på de generelle problemstillingene ved statens glattcellepraksis i denne saken.

– Dette gjelder en konkret sak, og ikke en generell praksis. Vi mener at saksøker betoner den generelle praksisen i en for stor grad i denne saken. Vi ser på denne saken mer som et innspill fra saksøker og partshjelper for en rettsutvikling, enn for en prosedyre rundt gjeldende rett. Så skal det sies at dette ikke er en sak staten ønsker å prosedere så hardt på at praksisen er greit i alle henseender, sa Emberland i sin prosedyre.

Emberland konkluderte med at det er EMD sin oppgave å endre statenes nasjonale praksis. Selv om staten riktignok har et ansvar for å tolke EMK selvstendig, så er det EMD som skal utvikle konvensjonen, understreket Emberland.

- Det er EMD som skal sitte i førersetet når det gjelder rettsutviklingen. Den internasjonale kritikken som er kommet, er ikke rettslig forpliktende, og den er relatert til alvoret i den typen krenkelser som torturkonteksten innebærer. Retten til privatliv står ikke i denne særstillingen. Artikkel åtte handler om andre forhold enn opphold i varetekt. Vår type sak er ikke et primærtema når det gjelder retten til privatliv, sa Emberland.

Dommer Heggdal spurte Emberland om han var enig i saksøkernes anførsler om at dersom bruddet ikke når opp til artikkelen om forbud mot tortur i grovhet, så vil artikkelen om rett til privatliv, slå inn. Siden terskelen er lavere her, så vil praksisen uansett være et brudd, mente saksøkerne. Emberland er uenig i denne konklusjonen.

– EMD har ikke brukt denne logikken i en sak som vår. Rettstilstanden er ikke klarlagt i vår type sak. Heller ikke forskningen som er gjort omfatter vår type sak, sa Emberland. Han svarte også på saksøkernes anførsler om at staten ikke på noen måte kan påberope seg rettsvillfarelse.

– Staten mener det ikke er bevist at staten hadde kjennskap til at praksisen var i strid med EMK på tidspunktet dette gjelder. Det er denne saken som norske domstoler vil vurdere problemstillingen. Rettskildebeviset her er uklart, og det er ikke nok at det er skrevet en artikkel som argumenterer godt for at man har brutt konvensjonen, sa Emberland i sin sluttprosedyre.