«Foting» som kommunal målemetode

Jeg har ligget våken noen timer og følt på …. først irritasjon, så fallende tillit til parkeringsetaten og tingretten, og så forundring og refleksjon over egen reaksjon.

Bakgrunnen er i korthet følgende:

Kvelden 11. mai parkerte jeg i kommunal vei i Oslo like ved bostedet mitt. Neste morgen fant jeg et parkeringsgebyr på kr 900 på frontruten. Jeg hadde parkert for nær et veikryss, mente parkeringsvakten fra Bymiljøetaten. Kravet til minsteavstand til veikryss – det vil si til der veikanten begynner å runde - er 5 meter. Parkeringsvakten mente det bare var 3,8 meter. Jeg gikk hjem, hentet målebånd og målte opp avstanden – 5 meter!

Jeg tok noen bilder og sendte inn en klage. Og betalte boten som en jo plikter å gjøre uavhengig av klage. Tenkte at dette ordner seg.

Men nei! Et langt skriv fra Bymiljøetaten – for det meste standardtekst om forståelsen av parkeringsreglene mm. som jeg var helt enig i. Deretter ble det kort konstatert at «det var målt at kjøretøyet sto 3,8 meter fra buens begynnelse». Klagen ble avvist. Om jeg ikke ville godta det, måtte jeg ta saken videre til tingretten, og da ville det påløpe sakskostnader.

- Tenkte at det ville ordne seg i tingretten

Jeg har vært advokat i mer enn en mannsalder og har i utgangspunktet stor tiltro til det norske rettsvesen. Tenkte at dette burde være unødvendig, men det ordner seg nok i tingretten.

Men nei! Til tross for et grundig skriv fra meg med flere bilder, kom det en kjennelse fra en ung dommerfullmektig som glatt la Bymiljøetatens måling til grunn. Klagen ble avvist og jeg ble dømt til å betale sakskostnader til etaten med kr 1250.

Beviskravet i parkeringsgebyrsaker er at grunnlaget må være bevist «ut over enhver rimelig tvil», de samme beviskrav som i straffesaker. Jeg hadde målt avstanden med målebånd av stål og markert med nøkkelknippet i gjerdestolpene hvor 5-meters punktet var.

Kommunen har ikke oppgitt hvordan de har målt avstanden, men i tidligere saker som kommunen viste til, var målemetoden oppgitt som «foting», det vil si at betjenten skrittet opp og multipliserte antall skritt med betjentens skostørrelse.

- Samme målemetode i femti år

Målemetoden har vært benyttet i mer enn 50 år, fremgikk det. I min sak refererer retten til oppmålingen som «skritting». Hverken «foting» eller «skritting» kan være særlig nøyaktig.  I vår tid kan en kjøpe en laserbasert avstandsmåler for under tre hundrelapper. Kanskje bymiljøetaten skulle oppdatere målemetoden litt?

I kjennelsen konstaterer tingretten enkelt «Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at bybetjentens måling på 3,8 meter er korrekt og at klager har utvist uaktsomhet.» Om mitt målebånd sier retten: «Retten finner videre at klagers måling med målebånd har begrenset verdi. Selv om et målebånd i utgangspunktet er et presist måleredskap, avhenger resultatet av hvordan målingen gjennomføres.»

Retten hadde altså større tiltro til trafikkbetjentens «skritting» enn mitt målebånd.

I ettertid har jeg sett på trafikkbetjentens eget bilde av bilen mot det hvitmalte stolpegjerde langs veien. Om en teller gjerdeplanker og måler avstanden på nytt, ser en at trafikkbetjentens måling til eget oppgitt målepunkt åpenbart må være feil, uansett hvordan en måler. Jeg hadde altså rett. Trafikkbetjenten hadde målt feil.

- Grenseløs tro på egen ufeilbarlighet?

Jeg kunne ha anket saken til lagmannsretten, men valgte ikke å gjøre det. Det får være grenser for misbruk av rettsapparatet for noen få hundrelapper.

Men saken har fått meg til å reflektere: Sier den noe om offentlige myndigheters grenseløse tro på sin egen ufeilbarlighet? Jeg opplevde en ubegrunnet «vi-har-rett»-arroganse fra Bymiljøetaten som var vanskelig å svelge.

Og tingrettens kjennelse bar preg av kopi av andre vedtak, uten spor av at mitt skriv i det hele tatt var lest. Kopi-mistanken ble ikke redusert ved at tingretten referere til «observasjon av parkeringsautomat i området» selv om det hverken finnes noen slike her og at ingen av partene hadde anført noe som helst om parkeringsautomat. Jeg har beboerparkering.

- Hjelper ikke å stille med målebånd

Jeg har gjennom et langt liv med kappe i retten alltid opplevd å bli tatt seriøst. Annerledes her. Kanskje tingretten vurderer en simpel anonym «parkeringssynder» litt lettere enn jeg er vant til? Det er i så fall bekymringsfullt. Mot kommunens «foting» hjelper det tydeligvis ikke at «mannen i gata» stiller med målebånd.

Tingretten burde utøve en reell overprøving av de få parkeringsgebyrene som kommer til retten, ikke ukritisk strø sand på kommunens vedtak. Jeg håper at den unge dommerfullmektig ikke tar disse holdningene med seg videre i sin dommer karriere.

Flere har noe å lære

Men jeg har også stusset litt over egen reaksjon. Kanskje følelsesmessig helt ute av proporsjon. Det ble begått en feil mot meg. OK. Men tåler jeg ikke det? Hvorfor la min gode nattesøvn bli forstyrret av en slik bagatell? Er jeg blitt uspiselig og retthaversk? …. så bortskjemt gjennom et langt liv i et godt velferdssamfunn kontrollert av et velfungerende rettsapparat, at jeg ikke tåler en liten urett?

Løfter jeg blikket ut fra min egen navle, så ser jeg mange som har større grunn enn meg til å føle seg plaget og urettferdig behandlet. Her har jeg noe å lære – om meg selv, egne reaksjoner og egen tåleevne. Verden er ikke helt perfekt enda, heller ikke i min lille verden og min krok. Og det må jeg lære meg å tåle. Slik mange andre også må.

Men kanskje Bymiljøetaten og Oslo tingrett også har noe å lære …. om respekt for andre enn «øvrigheten» ?