«Formell rett, men ikke reell tilgang» – når språket blir en barriere i Husleietvistuvalget

Husleietvistutvalget skal være et lavterskeltilbud for leietakere og utleiere i husleiekonflikter. Formålet er å løse tvister raskere og billigere enn i domstolen – enten gjennom mekling eller ved skriftlig vedtak. Leietaker er ofte en sårbar privatperson uten advokat. Nettopp derfor er det avgjørende at ordningen faktisk er tilgjengelig.

I Norge foregår forvaltningens saksbehandling primært på norsk. Samtidig har forvaltningen en lovfestet plikt til å veilede innenfor sitt saksområde. I saker som gjelder noe så grunnleggende som retten til bolig, bør veiledningsplikten være omfattende. God veiledning bidrar til riktige avgjørelser, og styrker både rettssikkerheten og borgernes tillit til systemet.

JURK er av den oppfatning at dersom Husleietvistutvalget skal være et reelt lavterskeltilbud for alle, er et forståelig språk sentralt. Spørsmålet er om rettssikkerheten svekkes når hele prosessen i Husleietvistutvalget foregår på norsk – og hvem rammes i så fall hardest.

Lik formell behandling – ulik reell virkning

Grunnloven § 98 slår fast at alle er like for loven. Men lik formell behandling er ikke alltid det samme som reell likhet. En ordning kan på papiret fremstå som formelt lik for alle, men i praksis slå ulikt ut.

Når all informasjon, alle prosesskriv og bindende vedtak i Husleietvistutvalget er på norsk, rammer det særlig dem som ikke behersker språket godt nok. En rettighet du ikke forstår, er vanskelig å påberope seg. En frist du ikke oppfatter, er umulig å overholde. I verste fall kan uriktige påstander fra utleier bli stående uimotsagt. Retten til å imøtegå anførsler – kontradiksjon – forutsetter at man faktisk forstår hva som påstås. Formålet om å løse tvister raskere og billigere blir plutselig ikke en realitet allikevel.

Minoritetskvinner i en særlig sårbar situasjon

Tall fra SSB viser at minoritetskvinner er overrepresentert i lavinntektsgrupper i samfunnet. Mange er leietakere, og for enslige mødre kan leieforholdet være avgjørende for familiens stabilitet.

JURK erfarer at det for enkelte minoritetskvinner kan oppleves utrygt å leie bolig. Flere vegrer seg for å ta opp problemer med utleier i frykt for konflikt eller oppsigelse.

For minoritetskvinner med begrensede norskkunnskaper blir utfordringen større i møte med et komplekst regelverk. Det kan være vanskelig å forstå egne rettigheter, hvilke krav utleier fremmer, og hvordan tvisteprosessen fungerer. Når en sak først kommer til Husleietvistutvalget, er situasjonen ofte allerede såpass anspent at det er vanskelig å løse problemet på en minnelig måte. Når saksbehandlingen i tillegg er skriftlig og digital, øker utfordringen ytterligere.

Når språkhjelpen kommer for sent

Husleietvistutvalget kan bestille tolk til mekling ved behov. Det er positivt. Samtidig erfarer JURK at behovet for språklig tilrettelegging ofte oppstår langt tidligere. Allerede fra tidspunktet leietaker vurderer å gå til sak eller sender inn første prosesskriv, er det behov for språkhjelp.

Det er heller ikke alltid at tolketjenestene som bestilles inn holder høy nok kvalitet. JURK opplevde nylig i en sak at avtalt tolk ikke møtte til mekling. Kommunikasjonen måtte da foregå via Google Translate før et forlik ble inngått. JURK sin prosessfullmektig og leietaker forsøkte etter beste evne å forstå hverandre, slik at forliket falt innenfor leietakers vilkår. JURK mener dette ikke gir den tryggheten og rettssikkerheten en slik avtale bør bygge på.

Et lavterskeltilbud må være reelt

Husleietvistutvalget er ment å være en enkel og tilgjengelig ordning. Men når hele prosessen foregår på et språk den ene parten ikke behersker, kan lavterskel i praksis bli en høy terskel for enkelte grupper.

Rettssikkerhet handler ikke bare om hvilke regler som gjelder. Det handler også om en reell mulighet til å forstå, delta og ivareta sine egne interesser.

Dersom vi mener alvor med at ordningen skal være lavterskel for alle, bør vi vurdere:

• Informasjonsmateriell på flere språk
• Tidlig og systematisk tilbud om tolk ved behov
• Mer aktiv veiledning overfor særlig sårbare parter
• Tettere samarbeid med rettshjelptiltak og frivillige organisasjoner

Bolig er grunnleggende for trygghet og stabilitet. Da må også tilgangen til konfliktløsning være reell. Hvis språket blir en barriere, risikerer vi at de mest sårbare står uten effektiv mulighet til å håndheve rettighetene sine og få saken sin avklart – selv i et system som er ment å være lavterskel for alle.