Er presten ansvarlig når det skjer massakre i kirken? Kan borgermesteren dømmes når tutsier forfølges i kommunen og tusener slaktes på idrettsplassen like ved? Og hvor går grensen mellom pressefrihet og oppfordring til folkemord?
Dette er spørsmål den norske dommeren Erik Møse er med på å avgjøre. Han er visepresident i FNs straffedomstol etter folkemordet i Rwanda. Erik Møse forteller om en historisk rettsprosess som skaper ny rettstilstand om menneskerettigheter i væpnede konflikter.
Erik Møses kontor er overfylt av saksdokumenter, men det er en tydelig struktur i papirstablene. Lydene utenfor forteller at vi er i Afrika: travel trafikk, gresshopper som synger og rop fra gateselgerne. Møse forteller engasjert om sitt arbeid med Rwanda-domstolen de siste to og et halvt årene. Han snakker om lange, innholdsrike dager og stadige utfordringer i rettsalen.
- Vi skaper ny rett og utmeisler regler for hvordan internasjonal strafferettspleie skal skje, nå og i framtiden. Vår rettspraksis har knesatt rettssetninger som ikke fantes i folkeretten tidligere. Definisjonen av folkemord er presisert. For eksempel er det klarlagt at massevoldtekt er i strid med folkemordkonvensjonen, sier Erik Møse.
Folkemordet i Rwanda var et av de verste i menneskehetens historie. Ifølge nylige anslag fra rwandesiske myndigheter ble ca. en million tutsier og moderate hutuer slaktet, ofte med store kniver. I løpet av tre-fire måneder i 1994 gjennomførte myndigheter, autoritetspersoner og vanlige borgere en etnisk utrensking der få ble spart. Kvinner og små barn var ofte målgruppe for grusomhetene.
Rwanda-domstolen ble opprettet av FNs sikkerhetsråd ved en resolusjon av 8. november 1994. Domstolen skal dømme krigsforbryterne etter folkemordet i Rwanda. Mandatet er stort sett det samme som for Jugoslavia-domstolen i Haag. Det er store likhetstrekk mellom de to domstolene. De har samme påtalemyndighet, som er ansvarlig for etterforskning i de tidligere konfliktområdene. Begge domstolene er viktige forløpere for den permanente internasjonale straffedomstolen som ventes å bli etablert i Haag i løpet av året.
- Hva er hovedskillet mellom denne domstolen og Jugoslavia-domstolen i Haag?
- Vi har lederne. Jugoslavia-domstolen har Milosevic, og det er selvsagt meget viktig. Vi har hele 53 ledere. Blant dem er regjeringsmedlemmer, øvrighetspersoner, høytstående offiserer, geistlige, journalister og intellektuelle.Dommen mot statsminister Jean Kambanda var banebrytende. Han ledet landet under folkemordet i Rwanda. Det var første gang en statsleder ble dømt for folkemord. Dommen skapte presedens og vil gjøre det lettere å straffeforfølge andre statsledere, slik som general Augusto Pinochet fra Chile og Slobodan Milosevic fra Serbia. Rettslig sett er det ellers viktig å understreke likhetene mellom de to domstolene. De er begge opprettet av Sikkerhetsrådet, dommerne velges av FNs generalforsamling og de anvender samme rettsregler. Begge utfører rettslig nybrottsarbeid. I Europa får nok Jugoslavia-domstolen mest oppmerksomhet, bl.a. fordi begivenhetene skjedde nærmere.
- Rwanda-domstolen har nå vært i funksjon i seks år. I løpet av denne tiden er kun ni dommer avsagt. Åtte er dømt og en er frifunnet. Dette høres ut som et lavt antall dømte?
- Det er mange grunner til det. En ny domstol måtte bygges opp fra grunnen i et utviklingsland. Den første tiltalte ble overført til Arusha i 1996, slik at hovedforhandlingen først kunne begynne i januar 1997. Det er viktig å være klar over at sakene er meget omfattende og kompliserte. Rettsdokumentene i en sak kan omfatte tusenvis av sider, som skal oversettes. De fleste vitnene snakker kinyarwanda. Deres forklaring må tolkes til engelsk og fransk. Hvert spørsmål og svar tar derfor gjerne tre ganger så lang tid som det vi er vant til hjemme. En vanlig norsk straffedom er normalt ganske kortfattet, mens våre dommer omfatter mellom 200 og 450 sider hvis tiltalte ikke erklærer seg skyldig. I tillegg kommer behovet for å avklare en rekke prosessuelle spørsmål. Domstolen har avsagt over 500 slike avgjørelser, som ofte er vanskelige. Men det går framover. For tiden pågår syv rettssaker mot sytten tiltalte.
- Hva jobber du med nå?
En prinsippsak gjelder medienes rolle under folkemordet. Spørsmålet er om ledere for en radiostasjon og journalister kan stilles til ansvar for agitasjon mot tutsiene. Dette blir en interessant grensedragning mellom ytringsfrihet og oppfordring til straffbare handlinger, slik som folkemord og inhumane handlinger. Saken har strukket seg over mange måneder, og vi er omtrent halvveis. Dom i denne saken ventes en gang neste år og vil skape presedens. I en annen sak jeg holder på med skal vi ta standpunkt til om far og sønn, en pastor og en lege, er ansvarlige for nedslaktning på det adventistsenteret de hadde bygget opp.
- Som dommer for slike grusomme forbrytelser må du gjøre deg tanker om menneskers evne til ondskap?
- I rettsalen må enhver dommer handle profesjonelt, ikke emosjonelt. Det sentrale er å vurdere bevisene og deres rettslige betydning. Men mange av vitneforklaringene er gripende og gir grunn til å tenke over hva som driver mennesker til slike ugjerninger, både i og utenfor Europa. Det later til at det under visse forhold ikke skal så mye til før overflaten av sivilisasjon blir borte. Særlig gjelder det hvor overgrep begås i flokk eller av personer med sterk autoritetstro. Da blir bremsemekanismene ikke sterke nok.
- Er det noen av historiene du hører i rettsalen som særlig fester seg?
- Det er vanskelig å sammenligne ulike former for menneskelig lidelse. Men skildringer av hva som skjedde med små barn er vanskelig å glemme.
- FN-mandatet slår fast at domstolen skal fremme fred og stabilitet i hele regionen. I nabolandene Burundi og Kongo (DRC) er konflikter mellom hutuer og tutsier de siste månedene dramatisk intensivert. Bør juridiksjonen til domstolen på bakgrunn av dette utvides?
- Om domstolens mandat bør utvides, er et politisk spørsmål som må avgjøres av Sikkerhetsrådet.Mitt personlige syn er at vår oppgave er stor nok. Sakene til omtrent halvparten av de 53 tiltalte er enten avsluttet eller til behandling. Noen av dem har sittet lenge i varetekt. Påtalemyndigheten har varslet at enda flere vil bli tiltalt. Et tilleggsmandat ville forsinke rettsoppgjøret etter folkemordet i 1994, som allerede er vanskelig nok. Vi er nå i 2002. Det er viktig å bringe dette arbeidet til en avslutning.
- Hvilken rolle spiller domstolen i forhold til forsoning i Rwanda?
- Forsoning må først og fremst skje i Rwanda, blant befolkningen selv. Domstolens hovedoppgave er å avgjøre hvem av lederne som kan straffes for ugjerningene under folkemordet. Men vårt mandat nevner også hensynet til forsoning. Vi kan bidra til den nasjonale forsoningen ved å klargjøre hva som skjedde gjennom rettsforhandlinger som oppfattes som rettferdige. Langsiktig fred og forsoning forutsetter bekjempelse av straffrihet for masseovergrep. En forutsetning er at vår virksomhet gjøres kjent.
- Men hvordan kan dette forsoningsarbeidet i Rwanda lykkes, når det er tilsvarende spenninger mellom hutuer og tutsier i grenseområdene?
- Parallelt med konfliktene i områdene rundt Rwanda er rwandeserne i ferd med å finne løsninger. Omtrent 120.000 personer sitter fengslet og venter på at sakene deres skal komme opp for rwandesiske domstoler, som bare kan behandle en brøkdel. Myndighetene har derfor igangsatt et prosjekt som kalles gachacha. Det dreier seg om en form for tradisjonell konfliktløsning hvor personer som nyter tillit, avsier dom på grunnlag av rettsforhandlinger og forlik. Tusenvis av slike domstoler, sammensatt av legdommere, blir nå opprettet for å avgjøre skyld og straff. Denne utviklingen er løfterik og kan bidra til å bryte den onde sirkelen av hevn og gjengjeldelse.
- Hvor ofte lukker du kontordøren og er frustrert over lange dager og stort arbeidspress?
- Hver dag er spesiell og byr på utfordringer. Man møter vanskeligheter her som er ukjent i norske rettssaker. Det er viktig å konsentrere seg om å løse problemer som kan hindre fremdrift. Vitnene kommer fra hele verden og kan bli forsinket. Ikke sjelden blir de syke, noe som kan henge sammen med hva de gjennomgikk under folkemordet. I slike tilfeller må andre vitner være tilgjengelig. Det er mange prosessuelle avgjørelsene under sakens gang, og de må treffes raskt. Rett som det er ber partene om utsettelse fordi saken tar en uventet vending. Da blir oppgaven å avveie hensynet til rettferdig rettergang mot dom innen rimelig tid. I et tilfelle måtte vi utsette saken fordi flyet til etterforskerne hadde falt ned. En av dem var skadet og saksdokumenter hadde gått tapt. Det er også et element av FN-byråkrati her nede. Utfordringen er hele tiden å holde tempoet oppe.
