Det er nesten ingen som kan bli så engasjert over egen arbeidssituasjon, som tolker og translatører. Med noen viktige unntak, blir den viktige kompetansen deres oversett.
«Oversette oversettere fyller 100 år» var seminaret som skulle markere Statsautoriserte translatørers forening sitt 100-årsjubileum. Statsautoriserte hvem, spør du kanskje. Og hvorfor? For ikke å glemme hvor. Både tolkene og translatørene er oppgitt over domstoler og andre som bruker ukvalifiserte tolker og byråer som er mer eller mindre seriøse.
Statsautorisert forening har til og med opplevd at et byrå har kopiert deres «godkjennelsesstempel», noe som er gått gjennom i domstolen uten problemer. Svindel, mener lederen Bruno Metz. Han har også opplevd at deres godkjennelsesstempel ikke er blitt akseptert i retten. Oppgitt, er bare forbokstaven for hvordan translatører og tolker føler det.
– Staten har et apparat med spesialister som de kan bruke. Spørsmålet er hvorfor det ikke skjer, sa Metz og satt fokuset for kvelden.
Som seg hør og bør var alle aktørene i rettskjeden invitert for å komme til bunns i problemet. Samtidig er det slik, at Oslo tingrett og Oslopolitiet er de flinkeste guttene i klassen. I hovedstaden har man et system, det mangler man de fleste andre steder i landet.
Det er Norges handelshøyskole som autoriserer translatører. Sunniva Whittaker var imidlertid litt oppgitt over at det er lite brukerfokus på dette i Kunnskapsdepartementet.
– Vi skulle ønsket oss en mer formalisert kontakt med departementet, sa Whittaker. Hun ønsket seg en utdanning ut over dagens.
– Vi er det eneste landet i den europeiske oversetterforeningen som ikke tilbyr en master i fagoversettelse. Det har de til og med på lille Island, sa Whittaker.
Tolkeutdanningen skjer ved Høyskolen i Oslo. Den har opplevd en enorm økning av studenter, og nå er det 452 studenter som har fullført grunnutdannelsen eller mer i 150 språk. Planen er å tilby en bachelorutdanning innen 2015. Imponerende, men bare en dråpe i havet, når man ser på behovet. I Oslo bruker tingretten alene to årsverk bare for å bestille tolker. I tillegg til tolkeportalen, bruker man en egen liste med tolker som ligger inne i Lovisa. Oslo tingretts Wenche Fliflet Gjelsten var den flinkeste piken i panelet.
– Målet vårt er at vi skal ha den best kvalifiserte, tilgjengelige tolken. Primært statsautoriserte translatører med tolkeutdanning. Det klarte vi i over 50 % av sakene i fjor. Kun 10 % hadde kun bestått tospottesten, og bare to prosent hadde ikke bestått denne, sa Gjelsten, som ønsket seg et lettere bestillingssystem.
– Vi bruker lang tid på å kontakte tolker som er opptatt, og ønsker oss et system som gir oss informasjon om hvilke tolker som er tilgjengelige når, sa Gjelsten.
Advokat Marius Dietrichson påpekte at tolker og translatører omtrent ikke er nevnt i lovverket.
– Det er problematisk, for da minsker bevisstheten rundt det. EMD sikrer tiltaltes rettigheter, og EU er kommet med nye regler som gir oversettelsesrettigheter som går lengre enn de norske lovrettighetene. Jeg tror lovgiver kvier seg til å lovfeste seg til betydelige utgifter fremover, sa Dietrichson.
Også Oslopolitiet har et eget tolkeregister, fordi de har et hjemmelsgrunnlag til også å sjekke tolkenes vandel. Man har ikke sentralisert bestillingen, noe som betyr at alle polititjenestemenn er potensielle tolkebestillere. For å sikre god tolking har Oslopolitiet de siste årene kuttet tolkelisten sin kraftig ned, fra 1500 navn til 500.
– Oslo tingrett er et unntak. Oslopolitiet er blitt bedre. Rundt omkring i landet står det imidlertid veldig dårlig til. Det finnes mengder av eksempler på at statsautoriserte translatører blir forbigått, og jobben går til noen uten utdannelse. Norge er blitt kritisert både av FN og ECRI, men ingen tar det overordnede ansvaret, tordnet John Richard Sciaba, leder av tolkeforeningen. Han mener hovedproblemet er at tolkekompetansen ikke tas på alvor. Man har en blind tro på systemet - at det blir bra til slutt.
Tolkene i salen ønsket seg en differensiert betalingsmodell, slik at de statsautoriserte tolkene får bedre betalt enn de uten utdanning. I dag er tolkesalæret knyttet opp til advokatenes salær. Terje Karterud opplyste at dette ble foreslått av Domstoladministrasjonen allerede i 2005, men at forslaget fremdeles ligger i en skuff i Justisdepartementet.
Det er særlig bruken av byråer som de utdannede tolkene vil til livs. Mens man i Oslo tingrett bruker 2-4 ansatte bare på å bestille tolker, velger domstoler andre steder i landet, å ta en telefon til et tolkebyrå.
- Byråene bruker først og fremst tolker uten noe særlig utdanning på området, for da har de gode forhandlingskort overfor tolker som ellers ikke ville fått jobb andre steder fordi kvalifikasjonene deres er for dårlige. Byrået tar halve salæret, og det sier seg selv at ingen utdannet tolk ville jobbet for så lite penger. Det er kun i Oslo jeg kan overleve som tolk. Utenfor hovedstaden gir man de facto monopolavtaler til tolkebyråene, sa Sciaba, som føler at tolkeforeningen helt oversees av de fleste instansene.
- Når man skulle utarbeide rapporten “rett til tolk, “ble vi ikke en gang spurt om vi ville være med i arbeidsgruppen. Hvilken annen profesjon blir ikke tatt med på råd, når man skal legge premisser for profesjonen, spurte Schiaba.
– Det finnes mengder av eksempler på at statsautoriserte translatører blir forbigått, og jobben går til noen uten utdannelse, tordnet John Richard Sciaba, leder av tolkeforeningen.
