ekspropriasjon
Ektepar får bygge vei over naboens eiendom mot naboens vilje
Ulempene for grunneier fremstår som meget beskjedne, mener Høyesterett i en dom som gir veiledning om hva som må til for å beslutte inngrep etter vegloven § 53 - en paragraf som omhandler ekspropriasjon til privat vei.
Illustrasjonsfoto fra Strusshamn i Askøy kommune.
Foto: Trolvag, Wikimedia Commons
Et ektepar bosatt på Askøy utenfor Bergen har i flere år ønsket å få bygget en vei over naboens eiendom slik at de kunne få bedre atkomst og parkering på egen eiendom.
I Gulating lagmannsrett fikk ekteparet medhold til ekspropriasjon til vei etter vegloven § 53, en avgjørelse naboen anket til Høyesterett.
Eieren av nabotomten på om lag 14 mål - som ekteparet ønsket å ekspropriere om lag hundre kvadratmeter fra - anførte at ekspropriasjon bare kan skje dersom samfunnsinteresser taler for det, noe eieren mente ikke var tilfelle i denne saken.
- Ikke mulig å snu bilen
Slik beskrives atkomsten til ekteparets (B og C) og naboens (A) eiendom i avgjørelsen fra Høyesterett:
Disse var i Høyesterett
Prosessfullmektig for ekteparet var advokat Christian Schadenberg Matiassen.
Naboen A ble representert av advokat Kitty Moss Sørensen (til prøve).
Dommere i saken var Henrik Bull, Borgar Høgetveit Berg, Kine Steinsvik, Knut Erik Sæther (førstvoterende) og Christian Lund.
«Atkomsten til begge eiendommene går langs den private vegen Småvika, som tar av fra
den kommunale vegen Lyngneset. Småvika er en smal og bratt atkomstveg for flere enn
partene i saken her.
Eiendommen til B og C har i dag parkeringsplass i enden av en kort stikkveg, som ligger
på As eiendom. Bilen må rygges inn fra eller ut i Småvika, da det ikke er mulig å snu bilen
på stikkvegen eller parkeringsplassen.»
Ville ha større p-plass på egen tomt
I 2021 reiste ekteparet sak for Hordaland jordskifterett om veirett og parkering. I avgjørelsen fra jordskifteretten ble det slått fast at paret hadde vegrett og rett til parkering på As eiendom.
Denne dommen er rettskraftig.
Ekteparet ønsket deretter å forlenge veiretten over naboens eiendom og anlegge en avkjørsel til sin egen eiendom, slik at de kunne etablere en ny og større parkeringsplass på egen eiendom.
Den forlengede veien ville legge beslag på noe over hundre kvadratmeter av As eiendom.
Jordskifteretten ga i mai 2023 ekteparet veirett i henhold til skjønnsforutsetningene mot at paret betale en erstatning på 25.000 kroner til naboen A. Naboen skulle også ha rett til å benytte den nye veien.
Veglova § 53
Utdrag:
Jordskifteretten kan gjere vedtak om eigedomsinngrep til bygging, utbetring, vedlikehald og drift av privat veg, her òg gangstig, kløvveg og liknande, mot vederlag til den det råkar, dersom det må reknast for klårt at inngrepet vil vere meir til gagn enn skade. På same måte og vilkår kan jordskifteretten òg gi rett til å bruke veg som alt ligg der. Kvar av partane i slik sak kan krevje avgjort om vegretten alt er til, at han vert nærare fastlagt, eller å få bruken flytt.
Les hele lovteksten her.
- Behov for trygg atkomst
Naboen anket denne avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken. «Lagmannsretten så det slik at vilkåret for ekspropriasjon til rett til veg etter
vegloven § 53 var oppfylt. Den la særlig vekt på B og Cs behov for en mer tjenlig og trygg
atkomst til egen bolig, og at dette var i tråd med allmennhetens interesser.»
Naboen anket avgjørelsen til Høyesterett.
- Subjektive interesser kan ikke begrunne ekspropriasjon
Høyesterett drøfter hva som skal til for at ekspropriasjon skal kunne besluttes: Da må ekspropriasjonsformålet som lovgiver har anerkjent ved vedtakelsen av vegloven § 53 - vegbehov - tale for ekspropriasjon i den enkelte sak, skriver Høyesterett (avsnitt 40).
«Vegbehov kan blant annet begrunnes med at det også på privat veg kan finne
sted en hensiktsmessig trafikkavvikling og sikker ferdsel, og at vegen i nødvendig
utstrekning gir tjenlig atkomst til egen eiendom. Ekspropriantens subjektive interesser i
inngrep etter § 53 som ikke kan forankres i at eiendommen har et reelt behov for veg, kan
ikke begrunne ekspropriasjon.»
I avsnitt 57 finner Høyesterett det ikke tvilsomt at samfunnsinteressene som begrunner inngrepshjemmelen i § 53, generelt oppfyller kravet til public interest etter EMK P1-1:
«Vegbehovet som
lovgiveren har anerkjent som et formål med ekspropriasjon etter vegloven § 53, må også
kunne begrunne inngrepet i den enkelte sak, ved å veie tyngre enn ulempene som
grunneieren påføres.»
EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1)
Protection of property
«Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his
possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public
interest and subject to the conditions provided for by law and by the general
principles of international law.
The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a
State to enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in
accordance with the general interest or to secure the payment of taxes or other
contributions or penalties.»
- Må være et nødvendig behov
Enhver forbedring av atkomst til egen bolig kan ikke begrunne inngrep etter § 53, påpeker Høyesterett: «Inngrepet må, som jeg har gjort rede for, være nødvendig. Det betyr at den
som ønsker ekspropriasjon må påvise et behov for veg.»
Hensynet til trafikksikkerhet kan begrunne ekspropriasjon etter vegloven § 53. Ekteparet må rygge bilen inn fra eller ut i den private veien Småvika, som altså beskrives som en smal og svært bratt tilkomstvei.
«Jeg legger likevel til at
når hensynet til en tjenlig og trygg atkomst til egen bolig ligger innenfor
ekspropriasjonsformålet i vegloven § 53 og gjør seg gjeldende med en viss styrke, og
ulempene for grunneieren ut fra lagmannsrettens bevisvurdering fremstår som meget
beskjedne, kan jeg ikke se annet enn at vilkåret om interesseovervekt – og kravet om
forholdsmessighet etter EMK P1-1 – er oppfylt», skriver førstvoterende.
Naboen ble dømt til å betale ekteparets sakskostnader på 884.931 kroner. Grunnlaget for salærkravet var til sammen 252 timer til 2640 kroner per time og 19,5 timer
til 1680 kroner per time.
Sakskostnadene legges til grunn som nødvendige, slår Høyesterett fast.
Hele dommen kan du lese her (HR-2025-844-A, (sak nr. 24-182418SIV-HRET).
Nøkkelavsnitt: 40, 47, 57, 62 og 65.
