Eiendommen i Ullevålsveien ble solgt for 35 millioner kroner i fjor sommer.Foto: Thea N. Dahl
Krever 180 millioner kroner av Oslo kommune fordi eiendom i Oslo vest er regulert som park
Nå skal ankesaken opp i Borgarting. - Tingrettens vurdering er mangelfull og kvalitetsmessig svak, mener advokat Ole Hauge Bendiksen i Langseth Advokatfirma.
Advokat Ole Hauge Bendiksen representerer de tidligere eierne av en nærmere seks mål stor tomt i Ullevålsveien 116 mellom Ullevål sykehus og Vestre Aker kirkegård.
Selgerne krevde 180 millioner kroner i erstatning fra Oslo kommune, men fikk ikke medhold i Oslo tingrett. Nylig ble det klart at eiendomstvisten skal opp til en ny runde i domstolene. Det var Estate Nyheter som først omtalte saken.
Annonse
Advokat Ole Hauge Bendiksen i Langseth Advokatfirma er kritisk til tingrettens håndtering av saken.
– Saken var grundig forberedt, og oversiktlige og fyllestgjørende disposisjoner over fremførte anførsler og rettslig argumentasjon ble fremlagt for retten. Særlig i lys av dette, var det noe overaskende hvor lite av det fremførte som ble adressert i tingrettens dom, sier Ole Hauge Bendiksen til Advokatbladet.
Ole Hauge Bendiksen er blant annet ekspert i erstatnings- og forsikringsrett, og fast eiendom og entrepriserett.Foto: Langseth Advokatfirma DA
I anken til Borgarting lagmannsrett omtaler han tingrettens vurdering som «mangelfull» og «kvalitetsmessig svak».
Brudd på handleplikten
Da den omtrent seks mål store tomten skulle selges i 2016, oppdaget selgerne at eiendommen var regulert til parkformål.
Ifølge Kapital består eiendommen av en unik tomt som rommer en sveitservilla, kalt Villa Fjeldet, fra 1886 og et sidebygg som er blitt brukt som enebolig.
I fjor ble eiendommen solgt for 35 millioner kroner. Summen kunne vært langt høyere dersom arealet ikke var regulert til parkformål, mener eierne, og gikk til sak mot Oslo kommune med et krav om 180 millioner kroner i erstatning for brudd på handleplikten.
Mer konkret hevdet de at handleplikten var brutt ved at Oslo kommune ikke anga riktig arealformål i de offisielle dokumentene, samt at de ikke rettet seg etter riktig arealformål ved henvendelser fra grunneiere.
– Med henvisning til skadeserstatningsloven §2-1 er det hevdet at brudd på handleplikten er erstatningsbetingende, og at handleplikten blir sterkere jo tydeligere for Oslo kommune de ankende parter har presentert gjeldende rett og riktig faktum, forteller Bendiksen.
Oslo kommune avviste alle krav.
«Kommunens hovedsynspunkter er at kravet er foreldet, at eiendommen flere ganger er gyldig regulert til friområde/park, samt at eiendommen uansett må detaljreguleres», anførte Oslo kommune.
Uenighet om regulering
Oslo kommune hevdet eiendommen ble regulert til park og friområde i 1949. Saksøkende part mente på sin side at eiendommen verken faktisk eller rettslig ble regulert til friområde og park på den tiden, da de mente reguleringssaken skal ha blitt henlagt i 1952.
Sakens parter i tingretten
Saksøkende part - representert av Advokat Ole Hauge Bendiksen
Oslo kommune er representert av Kommuneadvokat i Oslo Anna Camilla Selman og advokat Mathias Røer Falch.
Videre hevdet de at eiendommen var regulert som bebyggelse og boligstrøk, eventuelt at eiendommen er uregulert.
– Tingretten legger til grunn at bare deler av saken ble henlagt, noe som først ble hevdet av Oslo kommune under tingrettens behandling av saken, og som må sies å være en kreativ konklusjon fra tingrettens side, mener Bendiksen.
– Subsidiært hevder vår part at det vedtaket som Oslo kommune peker på som regulerende for arealstatus lider av hjemmelsmangler og således uansett må settes til side.
Senere, i kommunens soneplan i 1977, skal eiendommen ha blitt regulert til friområde og park, og i kommuneplanen 2015 til arealformål; grønnstruktur.
Saksøkende part hevdet at reguleringene i 1977 og 2015 bygget på uriktig informasjon fra 1949. Tingretten var uenig i sin konklusjon.
Ikke ansvarsbetingende
«Retten har kommet til at det ikke vurderes som ansvarsbetingende av Oslo kommune å ha forholdt seg til og informert om vedtak kommunen har fattet, det vil si arealformål i henhold til vedtak i 1949, vedtak om soneplan i 1977 og vedtak om kommuneplan i 2015», heter det i tingrettsdommen.
«Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag etter skadeerstatningsloven §2-1, og ikke grunnlag for å konstatere objektivt ansvar. Kommunen har over lang tid vært av den oppfatningen at omtvistet eiendom har hatt arealformålet friområde og park».
«Kjernepunktet i rettens avgjørelse er at retten ikke kan se at det er ansvarsbetingende for kommunen å ha forholdt seg til, og informert om, vedtak kommunen har lagt til grunn at var fattet hva angår eiendommens arealformål», konkluderte tingretten.
– Hva er eiendommens riktige arealformål? Og kan i så fall Oslo kommunes manglende etterlevelse av riktig gjeldende arealformål gi grunnlag for et erstatningsmessig ansvar?
Han hevder at disse spørsmålene ikke ble besvart tilstrekkelig godt under tingrettsbehandlingen.
– Sentrale deler av våre anførsler er ikke berørt av Oslo tingrett. Som følge av dette lider tingrettens dom av kvalitetsmangler. Vårt håp er at lagmannsretten greier å gjøre en grundig behandling av anførsler og bevis.
Ankeforhandlingene i lagmannsretten skal foregå i desember, og det settes av fire dager til rettssaken.
