– De fleste saker vinnes på faktum

– Jeg er alltid spent, og så er det mye bedre å ha ordet selv enn å høre på motparten snakke, konstaterer Kaare A. Shetelig.

– Jeg har aldri hatt en rettssak uten å ha litt ekstra adrenalin i kroppen, røper Ola Ø. Nisja.

Det er over tjue år siden de begge prosederte sin første rettssak, og selv om ingen av dem vil kalle det «nerver», kjenner de det ennå i kroppen når retten settes. Det er en god ting, mener de to.

Felles for Shetelig og Nisja er at de er partnere i Wikborg Rein, og at de går i retten. Mye. Sammen med bransjekollega Christian Reusch, partner i Simonsen Vogt Wiig, har de etter hvert blitt så velrenomerte på tvisteløsningsfeltet at de har skrevet bok om god sakførsel. I fjor slapp Universitetsforlaget «Ærede rett» i 2. utgave.

På spørsmål om deres beste tips til en fersk prosedyreadvokat som skal i retten for første gang, er Shetelig og Nisja både samstemte og krystallklare:

– Vær godt forberedt! Man må ha et bevisst forhold til hva som skal skje og legge opp en plan deretter. Noen saker er en sprint, mens andre er en maraton.

Kampen om tidsplanen

I løpet av de seks årene som har gått siden «Ærede rett» kom ut første gang, har forfattertrioen holdt en rekke kurs om de første rettssakene.

Fra unge, kunnskapstørste advokater er det enkelte spørsmål som går igjen. Blant annet om tidsplanen og hvordan man skal få nok tid.

– Det er etablert praksis man kan påberope seg. I utgangspunktet er det likedeling av tid mellom partene, men saksøker får ofte noe mer tid fordi saksøker må dra gjennom en del dokumenter som er felles. Når det gjelder vitner, er det ikke uvanlig i praksis at to tredeler av tiden tildeles til direkte eksaminasjon mens en tredel bør settes av til krysseksaminasjon. For prosedyren er det likedeling som gjelder. Da kommer man langt, sier Shetelig.

– Blir man ikke enige, må man overlate til retten å avgjøre fordelingen.

Hvis man veldig ofte havner i en situasjon hvor det er konflikt om tidsplanen og må overlate avgjørelsen til retten, har det gjerne en av to forklaringer, supplerer Nisja.

– Enten at man har veldig, veldig uflaks med hvem man møter og stadig møter de mest kranglete advokatene. Eller så er man litt for kranglete selv. Det er syretesten.

Mange lurer også på hvordan man går frem ved anmodning om tilgang til bevis.

– Svaret er at man må følge tvisteloven og beste praksis, og etterstrebe å håndtere dette sammen med både motparten og retten på en ryddig og strukturert måte, sier Nisja.

Det vellykkede vitneavhøret

Et annet tema som gjerne bekymrer ferske prosedyretalenter på vei inn i retten, er vitneutspørring.

– Mange synes det er vanskelig, og jeg synes fortsatt det kan være utfordrende, sier Shetelig.

– Skal man lykkes ved vitneavhør, må man kunne faktum. Under direkteutspørring, må man huske på at den frie forklaringen ofte får større bevisverdi enn spisse ja/nei-spørsmål. Og så kan det være greit å minne om første hovedregel for krysseksaminasjon: La det være! Vitnene er der for å støtte motpartens sak. Skal du krysseksaminere, bør du ha en klar plan. Man må vite hva man driver med. Mange ender med å sementere vitnets forklaring og dermed motpartens sak. Det vil man ikke.

I veldig mange sivile saker meldes det for mange irrelevante vitner som ikke har noe å tilføre, fortsetter Nisja.

– Dersom vitnet ikke har noe å tilføre, eller motparten allerede har fått fram det man selv ønsker å frem, trenger man ikke stille noen spørsmål, sier han.

– Den beste måten å være god i avhør på, er å kunne saken godt. Det er da du virkelig er god når du stiller spørsmål. Det handler også om teft og skjønn, men man kommer veldig langt med gode forberedelser.

Fallgruvenes mørke

Også blant prosedyreadvokater, er det noen klassiske feller man bør forsøke å unngå.

– Typisk er det at man er for mye fokusert på juss og for lite fokusert på faktum. De fleste saker vinner man på faktum, slår Nisja fast.

– Mange blir også overrasket i møtet med vitner. Typisk når vitnet har vært helt sikker i sin forklaring i forkant, men gir et helt annet inntrykk i retten. Det er innenfor etikken at man både snakker med egne vitner og motpartens vitner under forberedelsene.

En tredje felle er at mange advokater, ferske som erfarne, har en tendens til å gå bredt ut framfor å gå i dybden.

– Advokater skriver for mange og for lange prosesskriv. Samtidig er den skriftlige saksforberedelsen ofte ikke fortung nok. Stevning og tilsvar er ment å være og skal være sakens hoveddokumenter.