Vi blir hentet av familien Lysjø Jacobsen i Lakselv. Allerede utslitt etter å ha mellomlandet både i Tromsø og Alta, setter vi oss inn i bilen som skal kjøre oss over Finnmarksviddene og inn i de finske, skogkledde viddene. Nesten fire timer tar turen som deles med Julie på syv og hennes DVD-spiller. Julie er stille og sjenert, men det er ikke moren. Cecilie Lysjø Jacobsen skravler som vanlig. Det er bare å legge seg bakover og nyte turen.
Cecilie er en sjelden fugl i Finnmark. Det er ikke vanskelig å forstå at kretsen har tatt henne til seg. Eller røvet henne slik Kasper, Jesper og Jonatan røvet tante Sofie, med unntak av at finnmarksadvokatene ikke kunne tenke seg å røve henne tilbake. Til det er hun for driftig. Før Cecilie kom inn i kretsen og kostet i krokene, lå aktiviteten nede. Ikke en gang kretsårsmøte klarte man å arrangere hvert år. Nå er det full oppslutning rundt det årlige høstkurset, og imponerende oppslutning rundt årsmøtet. Ikke bare fordi Cecilie vet hvor skapene skal stå. Hun er en samlende figur som det er lett å identifisere seg med.
Vanskelig samejuss
Finnmarkinger er ikke som nordlendinger flest. Mens Bodø og Tromsø er blitt "hovedsteder" der hippe studenter drikker caffe latte med lillefingeren pekende litt ut i de trendy lokalene, er Finnmark fremdeles en uslepen diamant. Her tråkker man rundt i scooterdresser og er fornøyd bare man har et hjørne eller en butikk å treffes på. Ungdommens fritidssyssel kan for eksempel være å ta scooteren på hengeren, kjøre ut til en hytte der man drikker, spiser, kjører scooter og drikker enda mer. Fylket er kaldt, men vakkert. Kulturkonfliktene ligger utenpå de fleste. Samiske og norske interesser står steilt i mot hverandre. Det blir det advokatmat av.
- Jeg har hatt en del saker mellom samer og mellom norske og samer. Noen ganger er det norsk rett som taper. For eksempel i en eiendomskonflikt der eldste sønn mente at han hadde odelsrett til gården. Han hadde lest om rettighetene til norske bønder, og ville ha de samme rettighetene. Men, samisk sedvane er at yngste sønn arver gården. De eldre sønnene arver rein etter som de flytter ut av barndomshjemmet. I denne saken tapte den eldste sønnen. Prinsipalt fordi det ikke forelå tilstrekkelig areal med odlingsjord. Lagmannsretten uttalte imidlertid at kravet om odelsløsning i alle tilfelle ikke ville nådd frem, i det den samiske ”yngste-manns-rett” måtte kunne anvendes i forbindelse med unntaksbestemmelsen i odelsloven - noe som var meget viktig for min klient og deres tradisjoner å få avgjort. Dette prinsippet har jeg siden anvendt i andre saker også., sier Cecilie.
En annen utfordring som kan oppstå når samisk tradisjon møter det norske rettsvesenet opplevde Cecilie da hun skulle avvikle et konkursbo for en reindriftsutøver. Det viste seg å være nærmest umulig å ta rede på hvor mange rein som inngikk i driften i det det ikke var midler i boet til å dra rundt å telle reinen som var spredd for alle vinder. Advokaten måtte til slutt gi opp, og heller komme med et løst anslag basert på tidligere oppgaver.
Følte seg ikke krenket, men fikk oppreisning
Cecilie har også vært bistandsadvokat for flere mindreårige jenter i Finnmark som har blitt lokket til å ha sex med eldre menn. I den siste saken var en mann mistenkt for å ha hatt sex med seks mindreårige jenter, men det ble bare tatt ut tiltale vedrørende to. Disse to jentene fikk 40.000 hver i oppreisning for krenkelsene.
- Det synes ikke lett å overbevise retten om at de skal få oppreisning for krenkelser når de noen gang selv ikke mener at de har blitt krenket. Min klient sa i vitneboksen at hun syntes det var "greit å bli ferdig med det". Det blir da min jobb å minne retten om at det faktisk er derfor vi har en seksuell lavalder, fordi man skal slippe å ta slike valg når man er mindreårig. Vi ser jo at mange av disse jentene sliter i ettertid og får typiske overgrepssymptomer, selv om de i utgangspunktet ble med på dette "frivillig", sier Cecilie.
Havnet i narkorede i USA
Det var ikke noen selvfølge at hun skulle havne tilbake i Hammerfest. Hun har alltid hatt en dragning mot storbyene. Barndomsårene var trygge nok, men før første gym skilte foreldrene seg. Hun skulle bli med mor til Stockholm, men planen hadde hele tiden vært å bli utvekslingselev i USA. Disse planene ble derfor forsert med ett år, og unge Lysjø Jacobsen ventet spent på hvor hun ville havne hen på det store kontinentet i vest.
- Da brevet kom og det stod at jeg skulle til Miami, trodde jeg ikke mine egne øyne. Det var i den perioden "Miami Vice" og Don Johnson var på topp, og Miami var det mest eksotiske jeg kunne tenke meg. Kultursjokket var voldsomt for en landsens jente fra Norge. Yngste dattera i huset tok meg med den første dagen til en parkeringsplass der vennene hennes hørte musikk, drakk og røykte marihuana. Den eneste erfaringen jeg hadde med narkotika var "Christiane F" og "Kjør meg til Slottsparken". Mamma trodde jeg hadde havnet i et narkorede og var bekymret. Jeg var skrekkslagen og ville hjem. EF, som stod for utvekslingen, kom for å undersøke forholdene. De konkluderte med at alt var normalt og at jeg i alle fall måtte vente en uke før jeg kunne dra hjem. Jeg lå på rommet mitt og gråt i nesten en uke. Så insisterte familien på at jeg ble med til et badeland i nærheten. Da kom jeg på hvor jeg var hen i verden, og hvor fantastisk det var i Miami. Etter det hadde jeg ikke hjemlengsel en eneste dag, smiler Lysjø Jacobsen.
Oppholdet i USA ble som å leve i en drøm for en 16-åring fra nord. Faren i familien var en dekorert oberstløytnand som hadde fløyet i Koreakrigen. De bodde i et stort hus med svømmebasseng, og unge Lysjø Jacobsen fikk disponere sin egen bil, en svær Oldsmobile. Cecilie kom tilbake litt mindre landsens, og bestemte seg for at hun ikke ville bli svensk. Da ville hun miste nok ett år på skolen, og hun var redd for at skolesystemet der skulle føre til at hun tapte enda mer på sikt. Dermed ble det Oslo der faren hadde slått seg ned. Hammerfestingen begynte på Holtet videregående skole – på Bækkelaget i Oslo.
- Jeg snakket kav nordlending, og vi hadde høytlesning en av de første dagene. En av guttene som skulle lese tullet, og læreren mente han heller skulle finne noen "som kunne lese ordentlig". Han pekte på meg, og jeg leste slik jeg pleide. Da kom det fra bakerst i klasserommet: "Jeg syns du sa at du skulle finne noen som kunne lese ordentlig". Etter det la jeg om dialekten fullstendig, sier Cecilie.
Problematisk å møte motpartens klienter
Lysjø Jacobsen har funnet tilbake til dialekten sin, men det er fremdeles mye Oslo og Miami i henne der hun gestikulerer villig med klokke og briller fra Dolce Gabbana og matchende skjerf og topp i Burberry-ruter. Håret er utvilsomt bleket, og diamantsmykket rundt halsen er Chopard. Cecilie stikker seg ut i Finnmark. Hvor lett er det å være advokat med Oslo-nykker i Hammerfest med sine 9361 innbyggere?
- Kollegialt er det veldig bra. Vi kjenner hverandre, stoler på hverandre og vet hvor grensene til hverandre går. Dermed klarer vi å finne gode løsninger for klientene våre. Jeg synes heller ikke det er problematisk å møte klienter på gata. Når jeg møter noen, passer jeg bare på at det ikke er jeg som hilser først. Det kan jo hende at de ikke vil tilkjennegi at de kjenner en advokat. Det som noen ganger har vært problematisk, er å treffe motpartens klienter på gata. De takler det av og til dårlig, og har ikke klart å skille mellom meg og rollen min. Det er trasig. Jeg prøver å demme opp for det med alltid å ta motparten i hånda og ønske lykke til, for å vise at nå er rollen borte og det er bare Cecilie igjen. Men, jeg forstår at dette er vanskelig for andre å forstå. Folk har kommet bort til meg på gata og sagt at de bare har lyst til å spytte på meg. Jeg prøver å forklare at det bare er en rolle jeg spiller og at jobben min er å tale klientens sak, men da sier de at det "kommer ut av din munn". Nettopp derfor mener jeg at det er så viktig at vi bruker kappene våre. Nå går man mer og mer bort fra det, særlig der man setter rett andre steder, som for eksempel i et forsamlingshus. Men det er kanskje spesielt på slike små steder at man nettopp trenger kappen for å vise at man tar på seg en rolle, sier Lysjø Jacobsen.
Fikk barndommens drømmeprins
I følge mannen Trond er advokatjobben perfekt for Cecilie. Få er så heldig med yrkesvalget, understreker han stolt. Men, det var tilfeldig at hun havnet inn i bransjen. Da hun skulle på utplassering i åttende klasse, hadde hun ingen anelse om hvor hun skulle ha "yrkespraksis" hen. Alle vennene ville enten på Hurtigruta, for å kunne reise litt gratis, eller på bryggeriet for å kunne drikke ubegrenset med brus. Moren mente imidlertid at Cecilie burde velge seg et sted der hun kunne tenke seg å jobbe senere. Men hva i alle dager var det, innvendte Cecilie. Sykepleier, foreslo moren. Nei, grøss og gru, kom det fra datteren. Hva da med advokat, fortsatte moren. OK, sa Cecilie.
Åttendeklassingen havnet hos advokat Hans Hoffmann i utplasseringsuken. Og der ble hun. I feriene, som fullmektig og nå som kontorfelle. Ikke bare har Hoffmann æren for at Cecilie ble advokat. Han er også delansvarlig for ekteskapet. Cecilies barndomsforelskelse i den tre år eldre fotballtreneren Trond endte egentlig med en ekte tenåringskjærlighetssorg. Trond ville ikke ha henne. I alle fall ikke på mange år. Sommeren da Cecilies mormor skulle feire 80-års dag ble et veiskille i livet til Cecilie. Hun fant ut at hun like godt kunne slå sammen ferien hos mormor med sommerjobb hos Hoffmann. I løpet av de to månedene i 1992 klarte Cecilie endelig å kapre sin Trond. Siste året på jussen flyttet Trond nedover til hovedstaden. Han var ikke veldig begeistret da Cecilie igjen dro ham nordover for å jobbe som fullmektig hos Hoffmann, men Cecilie beroliget ham med at det bare skulle være for to år, slik at hun fikk bevillingen sin. Det er 12 år siden. Å være gift med Cecilie må være en prøvelse selv for skikkelige mannfolk?
- Til tider har hun hatt vel mange jern i ilden. En ting er å ta på seg verv i jobben, men hun må jo ikke være med i all slags styrer når hun har en så krevende jobb. Noe må jo andre kunne ta seg av, sier Trond som er vant med å være ledsager for kona i ymse sammenhenger. Ledsageroppgaven blir neppe mindre for læreren nå når Lysjø Jacobsen går inn som partner i Steenstrup Stordrange. Allerede om ei uke skal han være ledsager på partnertreff.
- Jeg håper de har bedre ledsageraktiviteter enn Advokatforeningen. Jeg er litt lei av alle ekskursjonene til botanisk hage og andre feminine aktiviteter, sier han tørt.
- Jeg husker Trond leste avisa ved kjøkkenbordet en morgen og pekte på en kunngjøring fra Urtelaget som kalte inn til årsmøte. Jeg ante ikke en gang at det var noe urtelag i Hammerfest. Trond pekte på annonsen: "Her Cecilie er en organisasjon du ikke er medlem i. Kan du ikke ringe dem og spørre om de ikke trenger noen til å sitte i styre og stell. Du kan jo arrangere urtekvelder og landsmøter." Da skjønte jeg at jeg hadde gått for langt, og meldte meg ut av de fleste styrene. Men, det er mye jeg har lyst til å gå på selv. Kunstutstillinger, for eksempel. Så blir jeg litt oppgitt, for det er ingen andre som stiller som leder. Man må jo engasjere seg for å få til ting, sier Cecilie.
Litt for ung og ivrig
Lysjø Jacobsen har heldigvis ikke sagt fra seg vervene i Advokatforeningen. Der sitter hun både som kretsleder og i redaksjonsrådet til Advokatbladet. Cecilie, som trødde ungdomsskoene sine i redaksjonene til VG og Dagbladet, der faren var journalist, forstår medias spilleregler og presseetikk. Men, hun har ikke alltid vært like taktfull og yrkesetisk selv. Som fullmektig tråkket hun i baret og holdt på å undergrave sin egen fremtid i Finnmark. Det var en av de første sakene hennes, og hun skulle møte advokat Odd Enevold. Odd hadde fått streng beskjed av kona, som også er jurist, om å gå pent frem ovenfor Cecilie som var fersk og sikkert nervøs. Cecilie på sin side var ung og sugen. Hun skulle virkelig vise motparten hvor skapet skulle stå.
- Jeg mener at unge fullmektiger skal være sugne og ivrige og protestere på det meste. Jeg må le når jeg treffer fullmektiger som er slik som jeg var. Men, denne gangen gikk jeg alt for langt. Det endte med at Odd var skikkelig sur på meg, forståelig nok. Etter en tid forstod jeg at jeg måtte ringe og be om godt vær. Odd var lettet over at jeg var voksen nok til å be om unnskyldning, sier Cecilie.
I dag er det Odd hun møter oftest som motpart i retten. De har dratt mange håpløse konflikter i land, og spøker med at de burde hatt Nobels Fredspris for innsatsen.
- Det er en fordel for klientene at advokatene her oppe kjenner hverandre. Jeg kan stole på at vi da er løsningsorienterte og tenker på klientens beste. Ofte nå det kommer advokater sørfra, bruker man unødige ressurser på småting. Vi har ofte lurt på om det er så mange advokater i Oslo at de må gjøre mest mulig ut av de sakene de har, uansett om det gavner klienten eller ikke. Når Odd er motpart, vet jeg at han er godt forberedt og jobber seriøst med saken. Er klientene veldig vriene, og det bare gjenstår bagateller, pleier jeg å si at jeg har lyst til å legge inn de manglende kr 5.000,- selv, for å bli ferdig med saken. Da skjønner partene galskapen og forlikes. En gang var det en lysekrone det stod i, og Odd sa at han skulle kjøpe lysekrona slik at de kunne dele pengene. Da løste det seg. Men, Odd glemte å hente lysekrona, så den henger vel hos en av klientene fortsatt, ler Cecilie.
100,- i utlegg i måneden
Den saken Cecilie har hatt som har beveget henne mest, var en stygg overgrepssak der en lærer var anmeldt for å forgrepet seg på 11 gutter. I den såkalte Lakselvsaken representerte Lysjø Jacobsen alle disse 11 guttene. Fire av guttene som ble misbrukt av læreren og foreldrene til en gutt som tok sitt liv før saken kom opp, krevde over 15 millioner i erstatning. I 2006 ble læreren dømt til å betale 6,7 millioner kroner i erstatning. Guttene var 16-18 år da dommen falt, og fra 10 år da overgrepene fant sted.
- Han ble først dømt for overgrepene i 2003, men de den gang oppnevnte sakkyndige mente at det var for tidlig å si noe om hvor store skadene til guttene var. Kun oppreisningskravene ble derfor pådømt den gang, mens selve erstatningskravene ble utsatt. Etter to år tok jeg så ut stevning med krav om erstatning. Nye sakkyndige ble oppnevnt og skadene til guttene kunne nå nærmere vurderes. Jeg kjenner guttene godt nå, og å se hva slike overgrep gjør med unge mennesker gjør inntrykk. De er helt ødelagte. De fleste ble tilnærmet 100 % arbeidsufør før de fylte 18 år. Overgriperen var ute etter tre år, selv om han hadde begått overgrepene rett etter å ha sonet en dom for liknende overgrep. Guttene fikk erstatninger fra en million til 2,5 millioner. Den tidligere læreren har ikke inntekt, og vi har nå fått utlegg på ham på 100,- i måneden… Det er latterlig. Men, det var viktig for guttene å få gjennom erstatningskravet, slik at han får vite hva overgrepene har medført for dem, og at de kunne få mulighet til et visst verdig liv, som en egen bolig. På denne bakgrunn søkte vi voldsoffererstatning. Mens to av guttene fikk maksimumsbeløpet på 20G, fikk de to andre bare 150.000,- fordi overgrepene hadde skjedd før maksimumsgrensene ble økt til 20 G. Denne forskjellsbehandlingen er grovt urimelig og urettferdig for guttene som har utviklet et sterkt samhold i løpet av saken. De har vært sammen om dette, og så skal to av dem holdes utenom på grunn av rigide regler. Tidspunktet for hvilke maksimumsregler som skal komme til anvendelse burde være sammenfallende med tidspunktet for når erstatningskravet oppstod/burde oppstått, ikke tidspunktet for når den straffbare handling fant sted. Jeg har derfor anket over vedtaket fordi vi mener det er urimelig forskjellsbehandling. Bare saksbehandlingstiden er åtte måneder, og saken står fremdeles i køen, sier Cecilie oppgitt.
Det blir færre straffesaker og barnevernssaker i Steenstrup Stordrange, men ren businessadvokat blir Cecilie neppe. Når hun blir stor skal hun nemlig bli dommer.
- Som advokat har jeg kontakt med folk hele tiden. Poenget med å være advokat er å være i retten. Det er livet. Jeg er fascinert over å få være en del av spillet i rettssalen. Hver aktør spiller sin rolle på en måte som resulterer i at man finner en løsning. Jeg liker at en sak får en løsning, og liker å være en del av den løsningen. Jeg har god erfaring med rettsmekling. At en dommer, en tredjeperson kommer inn kan være det lille ekstra som gjør at en sak får en løsning. En naturlig prosess for meg videre er å ta skrittet fullt ut og bli dommer. Men det skjer først når jeg blir voksen. Nå gleder jeg meg til å komme inn i Steenstrup Stordrange og få nye kolleger og impulser. Jeg ser frem til å være en del av et større lag. Det blir litt ensformig å jobbe alene i såpass mange år, sier 37-åringen.
