Ledet følelser, fortid og forklaring til Norges største justismord?

Den 19.mai 2000 ble to små jenter voldtatt og drept i det fredelige badeområdet Baneheia i Kristiansand. Etter fire måneder ble kameratene Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen pågrepet og siktet for drapene. Andersen ble dømt til fengsel i 19 år. Kristiansen til lovens strengeste straff; forvaring i 21 år.

Avslått seks ganger

Andersen erkjente (delvis) ugjerningene, mens Viggo Kristiansen har hevdet sin uskyld, og har siden domfellelsen i Agder lagmannsrett fremsatt seks gjenopptagelsesbegjæringer; alle avslått.

I boka «Drapene i Baneheia – to historier. En sannhet» går forfatteren gjennom etterforskningen og rettergangen, og han konkluderer med at Viggo Kristiansen er offer i det han betegner som «Norges største justismord». Hvordan et slikt justismord kunne skje, begrunner han i de tre «F»-er; Følelser (som den gruoppvekkende saken vakte), Fortid (Kristiansens), Forklaring (Andersens).

Boka begynner med å ta for seg hvilke bevis som ikke ble ført under rettssakene; det innbefatter blant annet interessante vitneobservasjoner. Deretter følger en omfattende beskrivelse av de to domfelte; en fortelling om deres oppvekst, deres utfordringer og mentale tilstand. De to domfelte ble i media fremstilt som den «snille» drapsmannen og den «slemme», og jeg antar at forfatterens intensjon er å skape et inntrykk av at Kristiansen ikke er det «monsteret» som ble skapt i media, mens Andersen derimot har mørke sider som aldri kom frem i lyset fordi påtalemyndigheten var så avhengig av hans troverdighet.

Andersens troverdighet

I tillegg til de bevis som av forskjellig grunner ikke ble lagt frem under rettssakene, er det særlig tre bevis som omtales i boka; Andersens forklaring, DNA-bevisene og telefonanalysen.

For å belyse at Andersens forklaring ikke kunne stemme har forfatteren gått langt i å beskrive voldtekts- og drapshandlingene. Kanskje unødvendig langt, selv om jeg ser poenget. Inntrykket man sitter igjen med er uansett at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Andersens troverdighet.

DNA-beviset er detaljert omtalt i boka. Det er nesten litt vanskelig å henge med selv for en erfaren strafferettsadvokat. Oppsummert kan man si at det etter domfellelsen har vært innhentet ytterligere undersøkelser fra forskjellige sakkyndige, som underbygger den usikkerhet som allerede under rettssakene forelå rundt DNA-bevisene. Disse undersøkelsene har vært sentrale i gjenopptagelsesbegjæringene, og er sånn sett ikke noe nytt. Boka peker imidlertid på DNA-bevisets betydning for rettens skråsikre vurdering av at det må ha vært to gjerningspersoner, og at Andersen ikke kan ha utført ugjerningene alene. Senere undersøkelser har vist at dette nødvendigvis ikke er sikkert. Rettens forutsetning om to gjerningspersoner har vært viktig for domfellelsen, men betydningen av tvil rundt DNA-beviset tillegges muligens litt mye vekt i boka.

Telefonbeviset

Om temaet «en eller to gjerningsmenn» trekkes det også frem at politiet har tilbakeholdt en gjerningsmannsprofil, som ble laget i etterforskningens første fase. Denne profilen antydet at drapene var utført av en gjerningsmann. Profilen burde blitt lagt inn i saken og formidlet forsvarerne, men den bevismessige betydningen av gjerningsmannsprofilen er jeg mer usikker på da lite i profilen stemte med at Andersen var gjerningsmann.

Telefonanalysen er også et sentralt tema i boka. De innhentede teledata avdekket at Kristiansen hadde både sendt og mottatt SMSer i det tidsrom ugjerningene fant sted, fra et dekningsområde som ikke omfattet gjerningsstedet. I boka beskrives det hvordan både politiet og Andersen forsøkte å «sno seg unna» telefonbeviset, som i de fleste andre straffesaker tillegges stor vekt og da som regel i tiltaltes disfavør. Og de lyktes.

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med følgende inntrykk: Forfatteren har klokkertro på Kristiansens uskyld. Det har ikke jeg. Men jeg sitter samtidig igjen med en urolig følelse av at retten, både tingrett og lagmannsrett, avsa dom uten å ha alle relevante bevis for hånden. Hvorvidt de hadde hatt en rimelig tvil om Kristiansens skyld dersom de hadde hatt disse opplysningene, er imidlertid vanskelig å si da retten dømmer etter en totalvurdering av det samlede bevisbilde de har fått presentert under rettssaken. Jeg er ikke overbevist om at de omstendigheter som påpekes i boka nødvendigvis hadde gjort stor forskjell på totalvurderingen.

Boka er absolutt leseverdig, og den kan være en viktig motivasjon og påminner for alle forsvarsadvokater; den viser hvor viktig det er å være aktiv under etterforskningen, sørge for at «alle stener blir snudd» og få frem for den dømmende rett alle omstendigheter som kan tale for klientens uskyld. Å komme med bevisene i ettertid, er som regel for sent, i alle fall veldig vanskelig. Det viser Viggo Kristiansens mange avslag på gjenåpning.