Trebarnsmor kan ilegges tvangsbot for samværsnekt

Spørsmålet Høyesterett har behandlet, er om det kan ilegges tvangsbot etter barneloven § 65 for å få gjennomført samvær med barn i saker der en opptrappingsplan for samvær ikke er blitt fulgt.

- Dette er en viktig avklaring, som styrker både barns og samværforelderens rettigheter, sier advokat Ingrid Lauvås i Elden, som representerte faren i saken. 

Kort om bakgrunnen for saken: 

Mor og far giftet seg i 2012, og fikk først en datter født i 2013, og deretter to gutter i henholdsvis 2017 og 2020. 

«Etter et turbulent samliv gikk partene fra hverandre i 2021. Barna ble da boende hos mor», skriver Høyesterett i kjennelsen.

Til å begynne med hadde far samvær under tilsyn, men så oppstod det uenighet mellom mor og far om omfanget av samværet. Faren brakte saken inn for retten.

Saken som Høyesterett har behandlet, gjelder bare de to yngste barna.

Månedlige samvær

I en rettskraftig dom fra Gulating lagmannsrett fra 1. september i 2023 ble det fastsatt en opptrappingsplan med månedlige samvær under støttet tilsyn for far og de to sønnene.

Opptrappingen skulle vare frem til 1. august 2024. Deretter skulle far ha samvær annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen og i ferier, altså slik det følger av «vanleg samværsrett» etter barneloven § 43. 

«Denne dommen, som er tvangsgrunnlaget i saken, ble rettskraftig da ankene fra mor og far ikke ble tillatt fremmet til Høyesterett 9. februar 2024.»

Men ni måneder etter at dommen falt, var bare to samvær blitt gjennomført. I mai 2024 fremmet far en begjæring til tingretten om at mor skulle ilegges tvangsbot som følge av manglende oppfølging av hans samværsrett. 

Etter at far sendte inn begjæringen, ble to helgesamvær uten tilsyn gjennomført.

Ti tusen kroner i tvangsbot

Haugaland og Sunnhordaland tingrett ga far medhold: I en kjennelse besluttet tingretten at moren for et tidsrom av ett år fra 1. september 2024 skulle ilegges en tvangsbot på ti tusen kroner for hver gang far ikke fikk utøve samværsrett med de to sønnene. Dersom ett av barna kom som avtalt, skulle tvangsboten halveres.

Mor ble også pålagt å betale fars sakskostnader på ti tusen kroner.

«Tingretten la til grunn at dersom mor lojalt medvirket, ville samvær mellom far og barn la seg gjennomføre», skriver Høyesterett.

Moren anket avgjørelsen, og samtidig ble vanlig samvær delvis gjennomført i tråd med lagmannsrettens dom.

Da Gulating lagmannsrett behandlet mors anke, vant mor frem: Retten kom til at hun ikke skulle ilegges tvangsbot. Retten la vekt på at opptrappingsplanen for samvær ikke var blitt fulgt, og da kunne ikke det etterfølgende fastsatte samværet tvangsfullbyrdes, mente retten.

Ble slutt på samværene 

Etter lagmannsrettens syn var det uten betydning at mor, i tiden etter tingrettens kjennelse om tvangsbot, faktisk hadde medvirket til gjennomføring av vanlig samvær. 

Etter at lagmannsrettens kjennelse kom rett før jul i fjor, ble det slutt på samværene.

Far anket saken videre til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens lovtolkning. Etter at anken slapp inn til behandling i slutten av februar i år, har far hatt vanlig samvær med sine to sønner.

I kjennelsen viser Høyesterett til at tvangsbot ikke kan benyttes dersom det er umulig å gjennomføre samvær av ulike årsaker. Partene var enige om at dette ikke er tilfellet i denne saken; samvær er mulig å få til.

- Skal ikke være omkamp

I forarbeidene til barneloven § 65 fremgår det at formålet med regelen er å sikre at en avgjørelse om samvær, som er basert på barnets beste, faktisk følges opp etter sitt innhold.

«Det er hensynet til barnet og til den som har sett seg nødt til å gå til tvangsfullbyrdelse som løftes frem, og det skal derfor ikke finne sted noen omkamp om omfanget av samværet eller formen på det.»

Høyesterett viser til flere tidligere avgjørelser som gir støtte for denne forståelsen.

- Pragmatisk tilnærming lagt til grunn

«Slik jeg ser det, er det fra 1960 og fremover klar rettspraksis for at en tvangsbot kan knyttes til et mindre omfang av samvær enn det tvangsgrunnlaget går ut på. Det kan også i forbindelse med tvangsfullbyrdelsen fastsettes en opptrappingsplan ut fra hensynet til barna i de tilfeller der samvær ikke har funnet sted som forutsatt. Det er altså lagt til grunn en pragmatisk tilnærming ved tolkingen av tvangsgrunnlaget, med det formål å sikre at det faktisk blir gjennomført samvær i tråd med det som allerede er tvangskraftig avgjort», skriver førstvoterende (avsnitt 39).

Slik konkluderer Høyesterett:

«Oppsummert ser jeg det slik at formålet med barneloven § 65 er å sikre at en avgjørelse om samvær som er basert på barnets beste, blir gjennomført som forutsatt. For å oppnå dette må slutningen sammenholdes med begrunnelsen og tolkes gjennom denne. Så lenge samværets omfang og karakter ikke endres, står domstolen relativt fritt til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet. En slik løsning samsvarer med Grunnloven § 104 og ivaretar internasjonale konvensjoner ved å forhindre at en forelder kan undergrave tvangsfullbyrdelsesmuligheten» (avsnitt 49).

- Uriktig lovtolkning

Høyesterett viser til at lagmannsretten la til grunn at det ikke er adgang til å tvangsfullbyrde den siste delen av samværsordningen, når det foregående trinnet - altså samvær under tilsyn, i dette tilfellet - ikke er gjennomført.

«Lagmannsretten ville da gått ut over sin kompetanse, ved at den opptrappingen som lagmannsretten i sin dom fastsatte som betingelse for overnattings- og feriesamvær, i realiteten settes til side», mente lagmannsretten.

Dette er en uriktig lovtolkning, og avgjørelsen må derfor oppheves, slår Høyesterett fast.

Ettersom saken har reist prinsipielle spørsmål som Høyesterett ikke har tatt stilling til tidligere, og var av stor velferdsmessige betydning for begge  parter, ble moren fritatt fra sakskostnadsansvaret.

- Kan ikke forhindre tvangsgjennomføring av samvær

Advokat Ingrid Lauvås i Elden representerte faren i saken.

- Kjennelsen slår fast at samvær som er fastsatt til barnets beste, kan tvangsgjennomføres – også når det foreligger en opptrappingsplan.

Overfor barnet innebærer avgjørelsen at retten kan fastsette samvær konkret tilpasset det enkelte barn, uten risiko for at samværet ikke kan tvangsgjennomføres. Det sikrer hensynet til barnets beste, påpeker hun.

- Videre fastslår kjennelsen at en bostedsforelder ikke kan forhindre tvangsgjennomføring av samvær ved å motarbeide avsagt dom. Dermed styrkes samværsforelderens – og barnets – rett til samvær, sier Lauvås.

Les hele kjennelsen her ( HR-2025-942-A).

Nøkkelavsnitt: 39 og 49