Borgarting lagmannsrett har i en dom avsagt den 19. september (LB-2024-178274) tatt stilling til tolkningen av et gjensidig testament som var opprettet av to ektefeller da de var henholdsvis 79 og 80 år gamle.
I testamentet skriver paret at de har vært gift siden 1959, har etablert felleseie, og at de ikke har noen barn eller livsarvinger.
I det første punktet het det:
«Det er vårt ønske at lengstlevende av oss skal ha det felles bo udelt med full disposisjonsfrihet – så vel i levende live som ved testament», heter det innledningsvis.
I punkt 2, som var stridens kjerne, heter det følgende:
«Skulle begge falle fra samtidig er det vårt ønske at boet fordeles på følgende måte:
¼ av formuen skal tilfalle FOD-gården, Klemetsrud, foreningen for omplassering av dyr.
¼ av formuen skal tilfalle Frelsesarmeen i Tistedal.
¼ av formuen skal tilfalle Frivillighetssentralen i Halden.
¼ av formuen skal avsettes i et fond hvis formål er å gjennomføre velferdstiltak for beboere på sykehjem i Halden kommune.»
Ti millioner kroner i boet
Disse var i retten:
Prosessfullmektig for Foreningen for omplassering av dyr FOD, Halden kommune, Halden frivillighetssentral og Frelsesarmeen: Advokat Jacob Winderen Lindegaard i Brækhus.
For 12 slektninger: Advokat Christian Lundin i Advokatfirmaet Næss Lundin.
Dommere: Lagdommer Espen Sandvik, lagdommer Frode Elgesem og ekstraordinær lagdommer Carl August Heilmann.
Saksnummer LB-2024-178274
Syv år etter at testamentet ble opprettet, døde den ene ektefellen, mens den andre døde et halvt år senere.
Det var om lag ti millioner kroner i boet.
De fire organisasjonene som er begunstiget i testamentet, åpnet skiftetvist og krevde dom for at testamentet skulle forstås slik at de er arvinger i boet med en fjerdedel hver.
Tolv andre arvinger som er slektninger av ekteparet - som på grunnlag av slektskapet vil ha krav på arven med mindre noe annet følger av testamentet - imøtegikk kravet.
I september i fjor avsa Søndre Østfold tingrett en dom som ga de tolv slektningene rett: Tingretten kom til at de fire organisasjonene ikke er arvinger, og idømte dem saksomkostninger med 118.750 kroner hver.
- Tolkning i samsvar med testators mening
Nå har Borgarting lagmannsrett, i en dom avsagt under dissens, kommet til motsatt resultat.
«Spørsmålet i saken er om testamentet skal forstås slik at det også regulerer arvegangen ved lengstlevendes død i en situasjon der ektefellene ikke døde samtidig, og da slik at organisasjonene har krav på arven. Dette beror på en tolkning av testamentet», skriver Borgarting.
Retten viser til at et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente, og viser til arveloven § 57 første ledd.
«Det innebærer at testators subjektive mening med testamentet er avgjørende, jf. også HR-2007-38-A avsnitt 32 og NOU 2014: 1 side 121. For å finne frem til testators subjektive vilje, kan det legges vekt på bevismidler av enhver art, jf. HR-2007-38-A avsnitt 32. Dette omfatter også tolkningsmateriale «utenfor testamentet», herunder senere uttalelser eller handlinger fra testator som kan belyse testasjonsviljen på testasjonstidspunktet, jf. NOU 2014: 1 side 121», skriver Borgarting.
Og videre:
«Testamentets ordlyd er den mest umiddelbare og direkte kilden til informasjon om hva testator mente. Dersom ordlyden avviker fra testators mening med testamentet, vil testators mening likevel gå foran i henhold til det subjektive tolkningsprinsippet.»
- Nærmest utenkelig at ekteparet ønsket at slektningene skulle arve dem
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Espen Sandvik og ekstraordninær lagdommer Carl August Heilmann, skriver:
«Ifølge ordlyden i testamentet er organisasjonenes arverett begrenset til å gjelde for det tilfellet at ektefellene skulle «falle fra samtidig». Det er enighet om at ektefellene ikke falt fra samtidig. Dersom ordlyden i testamentet legges til grunn, vil organisasjonene følgelig ikke ha krav på arv.»
Flertallet er likevel kommet til at ektefellenes mening med testamentet var en annen enn ordlyden tilsier: For dersom organisasjonene bare ved ektefellenes samtidige død skulle motta arv, var det lite sannsynlig at deres ønske om å gi dem penger noensinne ville bli realisert, påpeker flertallet.
- Usannsynlig sammenfall av dødstidspunkter
«Det har formodningen mot seg at ektefellene mente at organisasjonene som de ifølge testamentet ønsket å tilgodese, ikke skulle arve dem med mindre det inntraff et usannsynlig sammenfall av dødstidspunkter.»
Flertallet mener at det nærmest er utenkelig at ekteparet ønsket at slektningene skulle arve dem, dersom de ikke døde på likt. Bevisføringen for lagmannsretten støtter dette synet, mener flertallet: Ekteparet skal «ved flere anledninger, og overfor ulike personer, gitt konsekvent uttrykk for at arven etter dem skulle gå til veldedighet».
Flertallet viser også til at en advokat som hjalp enken etter at ektemannen døde, hadde spurt henne om hvem som skulle arve henne.
Kvinnen skal da ha svart at organisasjonene skulle få arven, og at det var dette som fulgte av testamentet.
«Det finnes ingen holdepunkter for at ektefellene noensinne uttrykte ønsker eller forventninger om at slektningene skulle arve dem», slår flertallet fast.
Ekteparet skal begge ha fått demensdiagnoser, og ifølge dommen er det sannsynlig at de var kognitivt svekket en god stund før diagnosene ble satt.
Mindretallet: - Ikke spesielt vanskelig å forstå
Mindretallet, som bestod av lagdommer Frode Elgesem, mener det ikke er grunnlag i testamentet for organisasjonenes krav på arv etter ekteparet.
Elgesem skriver at jo fjernere man kommer fra det resultat som følger av en naturlig forståelse av testamentets ordlyd, jo sterkere holdepunkter bør man kreve for en annen løsning.
«Testamentet i vår sak er språklig sett klart. Både punkt 1 og punkt 2 inneholder ord og begreper som antagelig er ganske vanlige i testamenter, og som det uansett ikke er ikke spesielt vanskelig å forstå», skriver mindretallet.
Og videre:
«Punkt 2 i testamentet får etter sin ordlyd ingen betydning med mindre ektefellene faller fra samtidig, eventuelt dersom de dør omtrent samtidig, jf. Rt-1987-1339. Det skjedde ikke, og da er det alene punkt 1 som gjelder for situasjonen etter at N2 døde. Det resultat organisasjonene gjør gjeldende innebærer derfor at det settes inn testamentsarvinger etter lengstlevendes død, til tross for at testamentet etter en naturlig forståelse av ordlyden ikke har noen bestemmelser om dette. Et slikt resultat ligger i beste fall i ytterkanten av hva man kan oppnå gjennom tolking av testamentet.»
- Har ikke vært i villfarelse
Mindretallet mener at det er grunn til å anta at ordlyden i testamentet var bevisst valgt, og at formålet var å gi lengstlevende full disposisjonsfrihet over boet.
«Holdepunktene for at ektefellene på tidspunktet for opprettelsen av testamentet mente noe annet, er etter mindretallets syn svake. Ektefellene var bistått av advokat ved opprettelsen av testamentet. (...) Det er imidlertid ikke grunn til å anta noe annet enn at hun har veiledet ektefellene om hva ordlyden innebærer, slik at testamentet ga uttrykk for deres vilje, noe advokaten også antok i sin forklaring.»
Mindretallet viser til at den ene ektefellen i en årrekke hadde jobbet med utarbeidelse av kontrakter og kontraktstandarder i et stort selskap, mens den andre ektefellen hadde jobbet som korrekturleser.
«Det er således grunn til å anta at de ved opprettelsen leste nøye gjennom testamentet og at de forsikret seg om det ga uttrykk for det de ønsket, slik at de ikke har vært i villfarelse om hva testamentet gikk ut på.»
Innvendinger mot advokatenes salærkrav
Flertallet kom til at de fire organisasjonene, de ankende partene, vant saken, og at de derfor har krav på full erstatning for sine sakskostnader.
Flertallet hadde derimot innvendinger til advokatens salærkrav: Advokaten som representerte de fire organisasjonene leverte en omkostningsoppgave på 579.512 kroner for sitt arbeid med saken i tingretten, og 681.621 kroner for arbeidet i lagmannsretten.
Saken reiser én enkelt problemstilling som er oversiktlig og ikke krever at prosessfullmektigene har spesialkompetanse, mente flertallet.
Den viste til at ankeforhandlingen var begrenset til to dager, og at det ikke var nødvendig for advokaten å få bistand av to ulike advokater og advokatfullmektiger under saksforberedelsene, eller å ha med seg rettslig medhjelper under ankeforhandlingen.
Retten reagerte også på advokatens timesats på 5162 kroner, inkludert merverdiavgift, som «svært høy».
Etter en skjønnsmessig vurdering satte flertallet sakskostnadene til 500.000 kroner for tingretten og 450.000 kroner for lagmannsretten, inkludert merverdiavgift og alle kostnader.
De ankende partene ble tilkjent sakskostnader i tråd med disse beløpene.
Hele dommen kan leses her.
