Høyesterett avsa nylig dom (HR 2025-1182-A) i en sak som gjelder tolkningen av en overgangsregel i gjeldende arvelov fra 2019.
Saken gjaldt et arveoppgjør etter en far med fire barn, som mens han levde, ga tre av dem det Høyesterett betegner som «betydelige livsgaver». Gavene ble gitt før 1. januar 2021, altså datoen da den nye arveloven trådte i kraft.
Faren hadde gitt tre av barna penger til boligkjøp: Ifølge lagmannsrettens dom skal den eldste datteren ha fått 1.242.000 kroner til boligkjøp, der en halv million eksplisitt skal ha blitt angitt som gave / arveforskudd.
En sønn skal ha fått gave til boligkjøp på totalt 2.134.000 kroner, mens et tredje barn skal ha fått overdratt en leilighet i gave som i sum utgjorde en gave på 2.650.000 kroner.
Det fjerde barnet, en datter, fikk ikke slike gaver.
Testamentet var ugyldig
Faren hadde opprettet et utkast til testament der det fremgikk at det fjerde barnet skulle arve så mye som arveloven tillater, og at arven til de øvrige arvingene skulle avkortes i den grad det lot seg gjøre. Begrunnelsen var at fjerdemann ikke hadde fått slike «betydelige livsgaver» som de andre arvingene.
Sakens parter
Det fjerde barnet var representert av advokat Pål Sverre Hærnes.
De øvrige fire arvingene (to barn og to barnebarn) var representert av advokat Per-Jakob Haakstad (til prøve).
Dommere i saken var Are Stenvik (førstvoterende), Toril Marie Øie, Henrik Bull, Cecilie Østensen Berglund og Eyvin Sivertsen.
Testamentet ble senere underskrevet, men ikke bevitnet av to personer.
I lagmannsretten anførte de øvrige arvingene at underskriften var forfalsket, og at faren skal ha uttalt at han ønsket å gjøre det fjerde barnet arveløs. At fjerdemann ikke fikk penger til et boligkjøp i 2020 underbygger at faren bevisst og av ulike årsaker hadde valgt å behandle barna ulikt, mente lagmannsretten.
Fjerdemann krevde avkortning
Etter farens død, ble det uenighet om gyldigheten av testamentet som nødtestament, og om det var grunnlag for avkortning i arven til de øvrige arvingene.
Det fjerde barnet gikk til sak med krav om at testamentet skulle anses som gyldig, og at arven til de andre skulle avkortes.
Agder tingrett frifant de øvrige arvingene, og dømte det fjerde barnet til å betale deres sakskostnader på tre hundre tusen kroner. Nederlag ble det også for fjerdemann da Agder lagmannsrett forkastet anken, og påla personen å betale de øvrige arvingene 371.500 kroner i saksomkostninger.
Avkortningsreglene ble endret
Det fjerde barnet anket til Høyesterett, både over rettsanvendelsen og over saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle domsgrunner knyttet til vilkårene om det mangelfullt utformede nødtestamentet.
Ankeutvalget tillot anken over rettsanvendelsen fremmet, men ikke spørsmålene knyttet til testamentet.
I den nye arveloven ble reglene om avkortning endret. Tidligere kunne arvelateren når som helst bestemme at en gave gitt til en arving skal avkortes i arven, ifølge arveloven 1972 § 38.
I den nye og gjeldende loven må avkortning stilles som betingelse senest når gaven gis.
- Naturlig forståelse av lovens ordlyd
Partene var uenige om tolkningen av overgangsregelen i arveloven § 180 sjette ledd.
Der heter det at kapittel ni i loven «gjelder når avtalen inngås eller disposisjonen foretas etter lovens ikrafttredelse». Kapittel ni omhandler avtaler om arv.
Overfor Høyesterett anførte advokat Pål Sverre Hærnes på vegne av fjerdemann overgangsregelen må forstås slik at det er arveloven 1972 § 38 som regulerer arvelaters mulighet til å fastsette avkortning i arv på grunn av gaver som ble gitt før 1. januar 2021.
Dette er den naturlige forståelse av lovens ordlyd, anførte advokat Hærnes.
- Kompliserende og prosessdrivende
På vegne av totalt fire arvinger (to gjenlevende barn og to barnebarn av avdød søster) anførte advokat Per-Jakob Haakstad at ordlyden heller måtte forstås «slik at gjeldende lovs regler om
avkortning gjelder fullt ut for gaver som er gitt tidligere, når det – som her – ikke forut for
lovens ikrafttredelse ble bestemt eller forutsatt at avkortning skal skje. Lovens formål og
reelle hensyn støtter opp under denne tolkningen.»
Det vil være kompliserende og prosessdrivende om den tidligere loven må brukes i lang tid fremover, anførte advokat Haakstad på vegne av de fire.
Høyesterett setter skillet den 1. januar 2021
Høyesteretts standpunkt er at § 75 i ny arvelov om avkortning av arv - der det altså heter at en ytelse skal avkortes «hvis dette var satt som betingelse for ytelsen» gjelder dersom gaven er gitt etter lovens ikrafttredelse.
«For gaver som er gitt før 1. januar 2021, gjelder arveloven 1972 § 38», skriver førstvoterende.
Høyesterett er enig i at det ville vært enklere for publikum å ha én lov å forholde seg til, men mener at det ligger i overgangsreglenes natur at de to lovene i en periode vil gjelde side om side.
«Alt i alt kan jeg ikke se at reelle hensyn peker klart i én bestemt retning, og de er under
enhver omstendighet ikke av en slik styrke at den naturlige forståelsen av ordlyden bør
fravikes», skriver førstvoterende.
Mente sakskostnadene var for høye
Lagmannsrettens dom ble opphevet for så vidt gjaldt spørsmålet om avkortning i arv og sakskostnader. De fire arvingene ble dømt til å betale fjerdemanns sakskostnader på 219.036 kroner.
Høyesterett kuttet advokat Hærnes' salær, som utgjorde 58,25 timers advokatarbeid, fra 206.325 kroner til 150.000 kroner. «Kostnaden anses å overstige det som er nødvendig,
sett i lys av sakens begrensede omfang og kompleksitet», heter det i dommen.
I tillegg kom rettsgebyr og merverdiavgift.
Hele dommen kan leses her.
Nøkkelavsnitt: 33 og 40
