– Strengere straff, gjerne begrunnet med folks rettsfølelse, blir svaret på enhver kriminalitetsutfordring. Det finnes knapt en politiker som tar til motmæle. Etter min mening skyldes det at Stortinget ikke vet at det er i utakt med befolkningen. Det sa Advokatforeningens leder, Erik Keiserud da han åpnet årstalen foran en fullsatt sal. Alt som kunne krype og gå i JustisNorge, inklusive den nye justisministeren, satt benket og lyttet til Advokatforeningens innspill i debatten omkring strengere straffer.
– Befolkningen ønsker ikke nødvendigvis strengere straffer. Tvert imot. Dette bør gi grunn til ettertanke for dem som krever strengere straffer, og bruker den alminnelige rettsfølelsen som begrunnelse, sa han.
Keiserud påpekte at kravet om strengere straffer helst kommer opp når det skjer dramatiske enkelthendelser. Sigridsaken fra Oslo og Anjasaken fra Ålesund, nevnte han som eksempler på dette. – Vi finner også det samme kravet i medienes lederartikler, leserinnlegg og kommentarspalter. Og vi finner det hos flere partier, sa Keiserud og siterte fra Høyres og Fremskrittspartiets programmer. – Regjeringserklæringen viser i tillegg at de akter å heve straffenivået der gjerningspersonen har begått flere straffbare forhold, samt skjerpe vilkårene for prøveløslatelse.
Keiserud fortalte at han på Nordisk Kriminalistmøte hørte at Riksadvokaten i et foredrag fremholdt at den liberale rettsstat er en umistelig verdi og at vi må beholde det humane preg i vår strafferett. – Det er prisverdig at Riksadvokaten tar opp temaet. Advokater som arbeider med straffesaker og forskere har lenge vært opptatt av dette. Problemet er at slike synspunkter alt for lett overdøves av ropet om stadig strengere straffer, sa Keiserud.
– I dag lider debatten om straffer lider først og fremst under et manglende korrektiv: Stortinget vet ikke at det er i utakt med befolkningen. Konsekvensen må være at vi de fire kommende årene IKKE hever straffenivåene i Norge. Nå må vi først se virkningene av de betydelige straffeskjerpelsene som kom i 2010. Deretter må vi ta en grundig og prinsipiell debatt om hvor vi skal legge det framtidige straffenivået, sa han.
Debatten må nyanseres
– Sakens alvor krever en mye mer nyansert debatt enn det vi har sett de siste årene, sa Keiserud og understreket at straffene allerede er skjerpet og politikerne tar det for gitt at folk ønsker strengere straffer. – Slik er det ikke, og debatten er vanskelig å gjennomføre når de dramatiske enkelthendelsen er utgangspunkt for debatten.
– Det er nødvendig at debatten om straff føres på et mer prinsipielt og mindre følelsesladet nivå enn i dag. De som påberoper seg folks rettsfølelse burde i det minste forsøke å reflektere over hva dette innebærer. Det er nødvendig med mer kunnskap. Vi har likevel nok forskningsbasert grunnlag for å kunne hevde at det ikke er hold i påstanden om at strengere straffer – generelt og på de fleste enkeltområder – vil være i samsvar med folks rettsfølelse, sa Keiserud.
Straffene er skjerpet
I 2000 dømte Høyesterett to menn til ubetinget fengsel i 120 dager for å ha hatt samleie med en sovende kvinne. I dag omfattes en slik handling av voldtektsparagrafen, og minstestraffen for den samme handlingen er fengsel i 3 år. Normalstraffen for voldtekt er nå fengsel i 4 år mot tidligere 2 år og 8-9 måneder. Dette er fulgt opp i rettspraksis.
Det samme gjelder mishandling i nære relasjoner. Der ble øvre strafferamme for ikke-grov overtredelse hevet fra 3 til 4 år. Ikke-grov legemsfornærmelse fikk sin øvre strafferamme økt fra 6 måneder til ett år. Strafferammene for de grove legemsfornærmelsene ble økt henholdsvis fra 3 til 4 år og fra 5 til 6 år. Strafferammen for ikke-grov legemsbeskadigelse ble hevet fra 3 til 4 år.
Tilslutt nevnte Keiserud at minstestraffen for drap i 2010 ble hevet fra 6 til 8 år, mens normalstraffenivået ble angitt til 12 år – mot tidligere 10 år. I 1990 var for øvrig det normale straffenivå 7 år for drap. Straffen for drap er med andre ord nesten doblet siden den gang.
Når kravene går for langt
– Vi befinner oss heldigvis milevis fra de straffene som amerikanerne har funnet hensiktsmessig, sa Keiserud og trakk frem Ariel Castro som fikk livstidsstraff uten prøvetid og 1000 års fengsel for å ha mishandlet og holdt tre kvinner fanget i ti år. Dudley Kyzer fikk i 1981 to livstidsstraffer og 10.000 års fengsel for å ha drept tre mennesker.
Verdensrekorden stammer imidlertid visstnok fra Spania, hvor en 22 år gammel postmann i 1972 ble kjent skyldig i å ha forsømt seg i leveransen av 42.000 brev. Han fikk 384.912 år.
– Vi vil selvfølgelig aldri oppleve noe lignende i Norge, sa Keiserud. – Men eksemplene viser hvor ille det kan gå når krav om strenge straffer er uten forankring i en prinsipiell vurdering av straffens formål og virkninger.
Lovendring og forarbeidene
Keiserud gjennomgikk hvordan lovgiver har benyttet flere ulike teknikker for å gjennomføre straffeskjerpelsene.
– Tradisjonelt har straffeskjerpelser skjedd gjennom å øke de øvre strafferammene og innføre eller heve minstestraffer. De senere årene har lovgiver i tillegg skjerpet straffene gjennom konkrete anvisninger av normalstraffenivået i forarbeidene, sa han.
– Da straffene ble skjerpet for ulike typer volds- og seksualforbrytelser i 2010, benyttet lovgiver seg av en prinsipielt ny teknikk. Kombinert med endringer i strafferammene ble det gitt klare føringer på hvor normalstraffenivået skulle ligge. Tidligere har man ment at det var tilstrekkelig å angi at formålet med lovendringen er å øke straffenivået uten å gi konkrete signaler om hvor stor økningen skal være.
– Denne teknikken er bedre enn minstestraff, men vi advarer likevel mot den. Jo mer detaljert lovgiver uttaler seg om straffenivåene, jo mindre selvstendig kan domstolene vurdere lovbruddet og de konkrete omstendighetene i saken, sa Keiserud.
Avskrekkelse og gjengjeldelse
I Norge har den dominerende begrunnelsen for straff vært å avskrekke folk fra å begå uønskede handlinger. Strengere straff for seksuelle overgrep mot barn ble i 1992 begrunnet med at det skulle redusere omfanget.
I proposisjonen til den nye straffeloven av 2005 slås det fast at prevensjonsteoriene er nærmest enerådende i moderne vestlig strafferett og at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål. Gjengjeldelsen «står oss mer fremmed i dag», uttales det, sa Keiserud.
Han presiserte at både tradisjonell strafferettsteori og lovgiver har vært klar på at begrunnelsen for straff også inneholder elementer av gjengjeldelse. – Det forhold at borgerne ser at det blir reagert tilstrekkelig overfor gjerningsmannen, bidrar til at fornærmede og pårørende ikke tar saken i egne hender. Straffen skal dermed bidra til ro og orden i samfunnet, sa Keiserud.
Rehabilitering eller hevn?
Før årstalen i 2007 undersøkte Advokatforeningen hva befolkningen mente burde være hovedbegrunnelsen for å benytte fengselsstraff. Resultatene viste da at folk hadde mest tro på rehabiliteringshensynet. Undersøkelsen er gjentatt i år, seks år senere. Resultatene fra i år viser at gjengjeldelses- og hevntanken samlet sett har fått en større tilslutning – og gått forbi rehabiliteringshensynet.
– Dette reiser spørsmål om straffens legitimitet i et moderne samfunn. Er det legitimt å straffe strengere når det i første rekke er gjengjeldelse og ikke samfunnsnytten som ligger bak kravet om strengere straffer, spurte Keiserud retorisk.
Den allmenne rettsfølelse
– I et demokratisk samfunn må den alminnelige rettsfølelse tillegges betydning ved fastsettelsen av strafferammer og straffenivå. Dette er også nødvendig dersom flere av straffens funksjoner skal oppfylles. Straffen må ikke i for sterk grad være i utakt med den alminnelige rettsfølelsen. Men dette bringer meg tilbake til utgangspunktet: Hva er den allmenne rettsfølelse? Og hvordan forholder aktørene innen strafferettspleien, herunder politikerne, seg til dette begrepet, sa Keiserud i sin tale.
– Det er ikke offentlig kartlagt hva den allmenne rettsfølelsen går ut på. Lovgiver fant det ikke interessant å få undersøkt dette nærmere i forbindelse med ny straffelov. Heller ikke i forbindelse med straffeskjerpelsene som fant sted i 2010, ble det undersøkt hva folk faktisk mener om straff for volds- og seksualforbrytelser.
Folk på gaten
Førsteamanuensis Leif Petter Olaussen, foretok en omfattende undersøkelser av folks rettsfølelse høsten 2009. Den første delen kartla folks generelle meninger om straffenivå og bruk av fengselsstraff. Et klart flertall av de spurte var enige i at straffene i Norge stort sett er for milde (68 %), at fengselsstraffene bør bli lengre (63 %) og at voldsforbrytelser bør straffes langt hardere enn i dag (84 %).
Den andre delen av undersøkelsen kartla holdninger til straff ved bruk av seks konkrete saker. Hver sak beskrev en straffbar handling hentet fra en faktisk straffesak. Først ble et panel av dommere spurt hva slags straff de ville gitt. Deretter ble vanlige folk ble spurt om hvilken straff de selv ville ha gitt dersom de var dommere. Det var meget godt samsvar mellom det folket og det dommerne ville gitt som straff.
Dette var høyst uventet i lys av den sterke misnøyen med straffenivået som kom til uttrykk i undersøkelsens første del. Vanlige folk kjenner ikke til det faktiske straffenivået og undervurderer dette. Olaussen fremhever at når folk undervurderer straffenivået, så kan det forklare hvorfor de er generelt misfornøyd med straffenivået.
Folks undervurdering av straffenivået i domstolene kom frem i Advokatforeningens uhøytidelige “5 på gaten-undersøkelse” som ble vist som film under talen.
Lekdommere er for mildere straffer
I straffesaker er befolkningen representert gjennom ordningen med lekdommere. Hvis det faktiske straffenivået i domstolene er i utakt med befolkningens syn, skulle man tro at dette ville føre til hyppige dissenser hvor lekdommerne ville ha strengere straff enn fagdommeren.
– Dette er allerede undersøkt. Det foreligger analyser utarbeidet av Oslo tingrett, domstolene i Trøndelag og Universitetet i Oslo. Disse viser at meddommerne faktisk ønsker mildere straff enn fagdommeren i cirka to av tre dissenser, påpekte Keiserud.
Politikere er som folk flest
– Folks undervurdering av det faktiske straffenivået som forklaring på den generelle misnøyen med nivået og ropet på strengere straffer, fikk meg til å tenke – kan det samme være tilfelle blant våre folkevalgte, sa Keiserud.
Advokatforeningen gjennomførte derfor en spørreundersøkelse mot stortingspolitikerne. Fire forskjellige straffesaker som er avgjort av Høyesterett, var utgangspunktet.
En av sakene gjaldt vold. Her trodde omtrent 84 % av representantene at straffenivået ligger lavere enn det faktisk gjør.
En annen sak gjaldt trygdebedrageri. Der trodde cirka 65 % at det ble gitt bot eller samfunnsstraff, og ikke fengsel, slik retten kom frem til.
Den tredje saken gjaldt voldtekt. Cirka 90 % trodde her at straffenivået i domstolene ligger lavere enn det faktisk gjør.
Den siste saken gjaldt oppbevaring av narkotika. Også her undervurderte hele 90 % av representantene straffenivået, og det relativt kraftig – til tross for massiv offentlig omtale av narkotikasaker gjennom mange år.
– Min konklusjon er at også stortingspolitikerne undervurderer straffenivået, sa Keiserud.
