Løgn og sannhet i domstolen: - Vi er alle erfarne løgnere

- Vi er alle erfarne løgnere. Folk lyver én til fire ganger om dagen, og da først og fremst hvite løgner som fungerer som sosial olje som gjør det lettere å omgås i dagliglivet.

Det sa Svein J. Magnussen, professor emeritus i psykologi, da temaet «Løgn og sannhet i norske domstoler» ble diskutert i Agder tingrett onsdag ettermiddag.

Lyves det mye i norske domstoler? Og hva betyr det for rettssikkerheten? Hva sier lovverket om å snakke sant, og hvilke konsekvenser får det om man ikke gjør det. Og hva er egentlig løgn og sannhet, og hva skyldes glemsel og fortrengning? Klarer dommere å se når noen lyver? Kan advokaten snakke usant?

Dette var spørsmålene som et panel bestående av representanter fra tingretten, forsvarersiden, påtalesiden og fra psykologien diskuterte under arrangementet i regi av Domstolsadministrasjonen. 

Ulovlig å lyve

Tingrettsdommer i Agder tingrett, Emma Isaksen, innledet med å gi en kort oppsummering av det rettslige landskapet: Løgn i retten er ulovlig, men det er ikke helt svart-hvitt.

- Utgangspunktet er ganske klart. Det er ulovlig og straffbart å gi uriktige opplysninger i tingretten. Det kan straffes med bøter eller fengsel i inntil to år, og mange uriktige opplysninger vil raskt gjøre at straffenivået stiger innenfor dette taket. 

- Det viktigste og mest kjente unntaket er at dersom man er mistenkt for et straffbart forhold, så kan man ikke straffes for å forklare seg uriktig om det forholdet. Det er kjernen i vernet mot selvinkriminering.

- Det kanskje mange ikke kjenner like godt til, er at det samme unntaket gjelder dersom man gjennom de uttalelsene risikerer å utsette noen av sine nærmeste for slik straff.

Videre følger noen unntak fra unntak:

- Samtidig vil retten kunne pålegge noen som er underlagt dette unntaket å uttale seg, dersom det er rimelig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og følgene av å gi forklaringen.

- Andre unntak knytter seg til velferdstap og tap av sosialt omdømme. Her er det flere ubesvarte spørsmål: Hva ligger i vesentlig tap av sosialt omdømme? Dette er særlig relevant i den tiden vi lever i med sosiale medier og hvor man ser en tendens hvor flere føler seg krenket.

Lyves under en lav sko

Advokat i Sørlandsadvokatene, Knut Henning Larsen, hevder samtidig at det rettslige utgangspunktet for ofte ikke overholdes i praksis. Forsikringen, et høytidelig løfte i starten av en rettssak om å snakke sant, blir mest av alt en formalitet.

- Det lyves mye i norske rettssaler. Samtidig følges ikke løgner opp og får ikke konsekvenser. Det må noen ta tak i, sa han i Agder tingrett.

Under samtalen i Agder tingrett oppsummerte han budskapet sitt med to hjertesukk: Det er mye løgn i norske rettssaler, samtidig som konsekvensene for usannhetene er få. 

Dessuten er det et paradoks at vitner og fornærmede har strenge plikter til å fortelle sannheten, mens tiltalte i praksis ikke underlegges samme  kontroll.

Detektivarbeid

Om noe er løgn eller sannhet er samtidig tilnærmet umulig å vite helt sikkert, ifølge professor emeritus Magnussen, som har bygget opp en forskergruppe innenfor vitnepsykologi ved UiO og har utgitt faglitteratur på området.

- Helt entydig forskning viser at vi ikke er i stand til å avsløre løgn på grunnlag av vitners, fornærmedes eller tiltaltes fremtoning eller atferd. Vi oppfører oss på akkurat samme måte som når vi snakker sant.

- Det finnes ingen psykologisk variant av Pinocchios nese. Å avsløre løgn er et detektivarbeid, ikke en psykologisk øvelse, sier Magnussen og viser til Cappelen-saken og avsløringene om Bill Clinton og Monica Lewinsky som eksempel.

Tidligere har man trodd at unnvikende øyekontakt, urolig kroppsspråk eller flakkende blikk er trygge tegn på usannheter. Snarere tvert imot:

- Dersom man lyver, sitter man roligere. Man flakker ikke mer med blikket eller tar seg mer i håret, sier han eksemplifiserer med Bill Clintons stoiske blikk da han nektet for å ha hatt en seksuell relasjon til Monica Lewinsky, sier han.

- Å kjenne noen godt gjør oss heller ikke i stand til å identifisere løgnen. Etterforskere og alle andre profesjonelle aktører scorer på samme nivå. Det finnes heller ingen ekspertise på området, sier han videre.

Ny rettspraksis anerkjenner usikkerheten knyttet til opplysninger som gis i rettssalen og staker ut ny kurs for opplysninger fra vitner, tiltalte og fornærmede.

- En ny høyesterettsdom fra 2025 stenger for å bruke troverdighetsvurderinger alene for en fellende dom. Det er et stort skritt fremover i rettssikkerheten, understreker Magnussen.

Glidende overganger

Det går et skille mellom sannhet og løgn og et mellom sannhet og subjektiv sannhet, påpeker Magnussen og viser med et eksempel:

- I 2008 var Hillary Clinton på statsbesøk i Sarajevo, Bosnia-Hercegovina. For å illustrere at hun var egnet som presidentkandidat og hadde vært ute en vinternatt før, fortalte hun at mottagelsen hennes på flyplassen ble avlyst som følge av skudd fra snikskyttere, noe som gjorde at hun måtte komme seg i sikkerhet.

Journalister viste to faktiske feil: Det var ingen snikskyttere der eller noen avlyst mottagelse. Feilen unnskyldte hun med at hun bare er et menneske, som i følge henne: «To some people is a revelation».

- Husket hun feil? Er det mulig å huske så feil? Er det mulig å vurdere om dette er en subjektiv sannhet eller bevisst løgn?, spør Magnussen.

Vanskelig å etterforske

Eksempelet er overførbart også til rettsalene: I praksis er det ingen tvil om at det er vanskelig å etterforske og iretteføre saker som gjelder uriktig forklaring, understreker Emma Isaksen.

- Rent uriktige forklaringer i retten er det lite praksis på. Vi har et offentlig eksempel fra nyere tid, hvor en sorenskriver i tingretten ble dømt til tretti dagers fengsel for uriktige opplysninger i en habilitetsvurdering. I lagmannsretten ble sorenskriveren frifunnet både på objektivt og subjektivt grunnlag. Lagmannsretten fant at han ikke hadde gitt uriktige opplysninger, verken uaktsomt eller forsettlig.

- Det er særlig den subjektive biten: Hvor går grensen mellom å lyve og det å oppfatte feil. Vurderingen er komplisert, sier Isaksen.

Samtidig vet vi at vi husker dårligere jo lenger tid som går, i følge Magnussen. Det byr på problemer hvor saken først kommer opp for domstolen år etterpå, eller i saker som går gjennom flere instanser.

- Lydopptak vil være veldig bra for å sikre det som blir sagt i tingretten, sier Knut Henning Larsen.