Antirasistisk senter har engasjert seg i flere saker der asylsøkere er fengslet og torturert etter å ha blitt tvangsutsendt fra Norge. De mener at Norge har en plikt til å bistå asylsøkere de har sendt ut av landet, dersom de blir fengslet og torturert.
Antirasistisk senter jobber med flere saker der asylsøkere er torturert etter tvangsutsendelse, men ikke alle disse kan de gå ut med offentlig. Noen saker er imidlertid allerede kjent i media. I oktober 2006 ble 35 år gamle Yasin Suleiman tvangsreturnert til Syria. To måneder senere ble han fengslet. Igjen sendte Amnesty ut varsel om «frykt for tortur og annen mishandling». Amnesty mente at arrestasjonen hadde forbindelse med at Suleiman var medlem av det forbudte Kurdisk demokratisk framskrittsparti. Amnesty opplyste også at de hadde dokumentert 38 ulike torturmetoder som var i bruk i Syria. Etter at han ble sluppet fri, flyktet Suleiman på nytt og ble snart anerkjent av UNHCR som flyktning. Han kom senere tilbake til Norge gjennom kvoten for overføringsflyktninger fra FN. Antirasistisk Senter reagerer på at selv ikke når Amnesty har dokumentert at Norge har sendt tilbake en flyktning til fengsel og tortur, tar de selvkritikk. I boka «Svarteboka» siterer de UNEs kommentar til saken:
«UNE er kjent med at Suleiman er blitt gitt flyktningstatus av UNHCR og tar dette til etterretning. UNHCR har opplyst til norske myndigheter at de ved sin vurdering av om Suleiman i framtida vil risikere forfølgelse, har bygget på alle opplysningene i saken og spesielt lagt vekt på forhold oppstått etter utreisen fra Norge til Syria. UNHCR uttaler dessuten at forfølgelsesfaren har økt vesentlig på grunn av den oppmerksomhet Suleiman nylig har fått fra forskjellig hold, blant annet media og humanitære organisasjoner. UNHCR har understreket at de ikke har vurdert hvorvidt det forelå en tilsvarende risiko på det tidspunktet da UNE behandlet saken og at de derfor ikke har grunnlag for å kritisere norske utlendingsmyndigheters behandling.»
– Det som skjedde, var altså at han var blitt fengslet og torturert etter at UNE hadde ment det var trygt å tvangsreturnere ham. Det er dessverre god grunn til å tro at norske myndigheter nokså regelmessig har tvangsreturnert asylsøkere til forfølgelse de siste årene, blant annet i Iran og Syria. Derimot har vi til gode å se at de tar ansvar for det når det går galt. Selv om noen av sakene er så godt dokumentert som man noen gang kan forvente, påstås det rutinemessig fra norske myndigheters side at ingen slike saker er dokumentert, sier Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter. Han reagerer særlig på at man underminerer utenlandske menneskerettighetsorganisasjoner.
– I den ene saken har vi blant annet fremlagt en fire siders torturutredning fra et anerkjent behandlingssenter for torturofre i Tyrkia som samarbeider med Amnesty og som oss bekjent har mottatt økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet. Statssekretær Pål Lønseth har gått så langt som til å forsøke å avvise denne dokumentasjonen ved å fremholde nettopp at det er et ”tyrkisk” senter, og dermed utroverdig – uten at han engang hadde sett den grundige utredningen. Dette vitner om en svært alvorlig, systemisk ansvarsfraskrivelse. Dette er selvsagt spesielt alvorlig for asylsøkerne som utsettes for forfølgelse etter retur og som ikke mottar den bistand fra norske myndigheter som de menneskerettslig skulle ha krav på for å komme ut av de redslene de har blitt sendt til. Det er imidlertid også alvorlig for et system som ofte ikke synes interessert i å lære av sine feil, selv når feilene er så grove, sier Berglund Steen.
Arild Humlen mener dette eksemplifiserer forhold som tidligere har vært påpekt og advart mot.
– For det første at terskelen for å legge asylsøkers forklaringer til grunn er for høy og at det er en inngrodd og befestet skepsis i behandlingssystemet, som i for stor grad påvirker de beslutningene som tas. For det andre viser statssekretær Lønseths uttalelser at det er liten vilje til erkjennelse og åpenhet for feil som kan ha vært gjort og gjenspeiler et sterkt behov for å beskytte systemet ut fra hensynet til systemet selv, sier Humlen som mange ganger har fått tilbake rapporteringer om at utsendte personer har vært utsatt for fengslinger og pågang etter retur.
– Det er imidlertid vanskelig å bevise. Jeg hadde for en tid tilbake en syrier som ble uttransportert til Syria, og som der ble fengslet. Han unnslapp etter en tid og rømte til England, hvor han fikk asyl etterpå. Der ble returen fra Norge det sentrale poenget og den forfølgelse han ble utsatt for som en følge av det, sier Humlen.
– UNE har ingen avklart praksis for hva som er Norges ansvar post refoulment. Det er noe uklart hva som er innholdet i en slik folkerettslig forpliktelse, men FNs torturkomite har i noen saker stadfestet årsakssammenheng og statsparten har tatt personen tilbake. Nederland er et land som for en tid tilbake fulgte med på hva som skjedde med de som ble deportert. Tiltaket var av hensyn til innvandringskontroll, sier Cecilie Schjatvet, som bistår Antirasistisk senter i slike saker.
Våren 2005 avviste Stortinget et forslag fra SV om å foreta systematiske undersøkelser av hva som skjer med returnerte asylsøkere. Norske myndigheter har ingen kontakt med returnerte asylsøkere. Antirasistisk senter mener Norge må ha ansvar for flyktninger som blir tvalgsreturnert til tortur, ellers vil ikke asylinstituttet ha noen verdi.
- Jeg hadde for en tid tilbake en syrier som ble uttransportert til Syria, og som der ble fengslet. Han unnslapp etter en tid og rømte til England, hvor han fikk asyl etterpå. Der ble returen fra Norge det sentrale poenget og den forfølgelse han ble utsatt for som en følge av det, sier Humlen.
