høyesteretts ankeutvalg
Høyesterett: Skatteetaten kan kopiere din private mobiltelefon under skattekontroll
Flertallet i Høyesteretts ankeutvalg har fastslått at skattemyndighetene kan ta speilkopi av en daglig leders private mobiltelefon. Avgjørelsen er avsagt under dissens og reiser grunnleggende spørsmål om grensene for statlig kontrollmyndighet og vernet om privatlivet.
Mindretallet (dommer Steinsvik) pekte på at spørsmålet om skattemyndighetenes adgang til å gjennomgå privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll uten mistanke om skatteunndragelse, aldri er blitt vurdert av lovgiver.
Rizwana Yedicam / Høyesterett
Saken, HR-2026-853-U, ble avgjort av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Webster, Noer og Steinsvik. Flertallet – Webster og Noer – kom til at Skatteetaten hadde lovhjemmel til å kopiere og gjennomgå innholdet på en privatpersons mobiltelefon, og at tiltaket ikke krenker retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.
Mindretallet ved dommer Steinsvik, la til grunn at Skattedirektoratets vedtak var ugyldig.
Ankeutvalget avgjorde også sakskostnadsspørsmålet for Høyesterett: A ble ilagt å betale statens kostnader på 9 250 kroner.
- I strid med språklig forståelse
Kjennelsen er den første der Høyesterett tar stilling til om skattemyndighetene kan kopiere en privateid mobiltelefon under ordinær skattekontroll, uten krav om rettens kjennelse.
- Dersom Skatteetaten gis tilgang til ansattes mobiltelefoner, vil de få tilgang til private tjenester, meldingstjenester og sosiale medier (sms, Whatsapp, Snapchat, Tiktok, Facebook, Instagram osv.), apper, bilder og videoer, passordapplikasjoner, innloggingsdetaljer og alt annet som er lagret på den ansattes mobiltelefon, skrev skrev advokat Bettina Banoun i et debattinnlegg forrige uke.
- Dette er klart nok ikke en del av virksomhetens arkiver etter en språklig forståelse av uttrykket, understreket hun.
Avgjørelsen vil ha direkte betydning for alle daglige ledere og styreledere i selskaper som benytter private enheter til jobbrelatert kommunikasjon – en situasjon som i praksis gjelder svært mange.
Saken er ikke endelig avgjort i sin helhet: søksmålet om gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak, som ble tatt ut 28. november 2025, er fortsatt til behandling i domstolene. Det er dermed mulig at spørsmålet om hjemmel og forholdsmessighet vil bli prøvd på ny i realitetsbehandlingen.
Kopiering av privat mobiltelefon under bokettersyn
Saken startet da Skatteetaten i forbindelse med en kontroll av flere selskaper krevde å kopiere mobiltelefonen til A, som var daglig leder og styreleder i de aktuelle selskapene. 31. oktober fattet Skattedirektoratet vedtak om at kopieringen hadde hjemmel i skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd, jf. § 10-1.
A nektet å akseptere dette og begjærte midlertidig forføyning for å hindre at Skatteetaten gjennomgikk det kopierte materialet inntil spørsmålet om vedtakets gyldighet var endelig avgjort. Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett ga Skatteetaten medhold. A ble i tillegg ilagt til sammen over 90 000 kroner i sakskostnader for de to underinstansene.
Anken til Høyesterett gjaldt to kjernespørsmål: om skatteforvaltningsloven i det hele tatt gir hjemmel for å kopiere en privatpersons mobiltelefon, og om et slikt inngrep er forholdsmessig etter EMK artikkel 8.
Flertallet: Privat telefon kan være «virksomhetens arkiv»
Flertallet tok utgangspunkt i at skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd gir Skatteetaten adgang til å kopiere «virksomhetens arkiver» under kontroll. Det sentrale spørsmålet var om innholdet på As private mobiltelefon kunne anses som en del av disse arkivene.
Flertallet sluttet seg til lagmannsrettens og tingrettens tolkning: «virksomhetens arkiver» omfatter alle dokumenter og opplysninger som inngår som en naturlig del av virksomhetens drift, uavhengig av om informasjonen er lagret på et medium som virksomheten selv eier.
Retten la vekt på at det i dag er vanlig å bruke privateide enheter i jobbsammenheng, og at en snevrere tolkning ville gjøre det mulig å unndra seg skattekontroll ved å la virksomhetens informasjon ligge på private databærere.
Avgjørende for flertallet var også at det i denne saken var en særlig nær tilknytning mellom A personlig og selskapene. Etter skatteforvaltningsloven § 10-10 er det nettopp daglig leder og styreleder som er opplysningspliktige på vegne av selskapet.
For to av selskapene fantes det verken ansatte eller daglig leder utover A selv. Under slike omstendigheter var det, slik flertallet så det, sannsynlig at telefonen inneholdt opplysninger av betydning for selskapenes skatteplikt.
Flertallet understreket at adgangen ikke er generell: det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, og ikke enhver ansatt med tilknytning til en virksomhet kan få sin private telefon kopiert.
EMK artikkel 8: Rettssikkerhetsgarantiene redder inngrepet
Flertallet erkjente at kopiering av en privateid mobiltelefon utgjør et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. For at inngrepet skal være rettmessig, kreves det hjemmel i lov, et legitimt formål og at tiltaket er nødvendig i et demokratisk samfunn.
Flertallet fant at Skatteetatens interne prosedyrer for gjennomgang av kopiert materiale gir tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Gjennomgangen skjer i tre trinn: først skjermes privat informasjon, advokatkorrespondanse og helseopplysninger av Skatteetatens tekniske enhet SAES, ved bruk av programvaren Cellebrite.
Deretter får en kontrollør kun tilgang til en begrenset «readerfil» uten det skjermede innholdet. Endelig kan den kontrollerte ha representant til stede under gjennomsynet og klage på hvilke opplysninger som kreves utlevert. Inngrepet i privatlivet ble dermed vurdert som markant mindre enn det ellers ville vært.
Mindretallets advarsel: «Uten mistanke» ikke vurdert
Dommer Steinsvik var ikke enig. Mindretallet pekte på at spørsmålet om skattemyndighetenes adgang til å gjennomgå privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll – uten mistanke om skatteunndragelse – aldri er blitt vurdert av lovgiver.
Verken Advokatforeningens kritikk under høringen til skatteforvaltningsloven eller Justisdepartementets merknader om at reglene var «vidt formulert», førte til noen grundigere EMK-vurdering.
Mindretallet mente at når Skatteetaten har alternative kontrolltiltak tilgjengelig, blant annet å be om at opplysninger legges frem frivillig, eller å begjære bevissikring etter § 10-15 med rettens kjennelse, må hensynet til privatlivet tillegges avgjørende vekt. Et inngrep som kan nås med mindre inngripende midler, oppfyller ikke nødvendighetskravet i EMK artikkel 8 nr. 2.
