Lagmannsretten: Kunne ikke avskjære krav på salær

Eidsivating lagmannsrett avgjorde den 21. oktober en anke om fastsettelse av salær etter tvisteloven § 3-8. Spørsmålet var om fastsettelse etter denne bestemmelsen også dekker utgifter advokaten har hatt til oppnevning av privat sakkyndig.

Mangel ved boligkjøp

Saken gjaldt en advokat som hadde bistått sine klienter i forbindelse med et mangelskrav etter boligsalg. Underveis i saken gikk klienten over til en ny advokat.

Klienten forliket senere saken med motparten. Forliket omfattet også sakskostnadene.

Den opprinnelige advokaten ba deretter tingretten fastsette størrelsen på sin godtgjørelse etter tvisteloven § 3-8. Bestemmelsens første ledd sier:

«Parten eller prosessfullmektigen kan be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring. Ved fastsettingen tas det hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom parten og prosessfullmektigen»

Tingretten fastslo advokatens salær til å ligge på 256.750 kroner. Retten besluttet samtidig at advokaten ikke kunne kreve dekning for utgifter til sakkyndig i saken. Utgiftene lå på omtrent 50.000 kroner.

Advokaten anket beslutningen til lagmannsretten. Begrunnelsen var at han mente tingretten ikke kunne avgjøre spørsmålet om utgifter til sakkyndig.

Ikke omfattet av ordlyden

Lagmannsretten understreket at den ikke kunne behandle spørsmålet om advokaten hadde krav på å få utgiftene dekket. Behandlingen var begrenset til spørsmålet om tingretten kunne avskjære dette kravet i medhold av tvisteloven § 3-8.

Lagmannsretten var ikke enig med tingretten i at utgifter til sakkyndig var omfattet tvisteloven § 3-8. Retten viste til bestemmelsens ordlyd:

«Ordlyden – «prosessfullmektigens godtgjørelse» – trekker etter lagmannsrettens syn i retning av at bestemmelsen bare gjelder utgifter som er direkte knyttet til utførelsen av prosessoppdraget. Dette kan inkludere utgifter som reiseutgifter, kopiering, porto og lignende administrative kostnader, som er en del av prosessfullmektigens egne utlegg for å drive saken.»

Domstolen viste også til at bestemmelsens formål var å dempe kostnadene for å anlegge sak. I tillegg ble det påpekt at avgjørelsen mellom klient og advokat ikke ville være bindende overfor tredjemann, i dette tilfellet den sakkyndige.

Den tidligere klienten ble likevel ikke ansvarlig for advokatens kostnader i forbindelse med saken. Grunnen var at spørsmålet ikke var behandlet i litteraturen eller rettspraksis.