Advokatforeningens prosesskriv

ERKLÆRING OM PARTSHJELP TIL NORGES HØYESTERETT 

Frostating lagmannsretts  sak nr.: 13-016252ASD-FROS

Ankende part:                                                             

Prosessfullmektig:                  Advokat Jørgen Svartebekk Advokatfirmaet Riisa & Co.

Partshjelper:                        Den Norske Advokatforening

Prosessfullmektig:                   Advokat Toralf Wågheim

Ankemotpart:                                    

Prosessfullmektig:                   Advokat Jan K. M. Arhaug

Saken gjelder: Erstatningskrav mot advokat

1         Innledning- erklæring om parthjelp

Saken gjelder krav om erstatning mot en advokat etter at klientens krav mot et forsikringsselskap ble foreldet etter at oppdraget var avsluttet.

Det rettslige spørsmål i saken er om advokaten har handlet erstatningsbetingende uaktsomt i forbindelsen med avslutning av oppdraget.

Den Norske Advokatforening (heretter «Advokatforeningen») erklærer herved partshjelp til fordel for ankende part, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b.

2          Grunnlag for partshjelp

Etter tvisteloven§ 15-7 første ledd bokstav b, skal partshjelp tillates for foreninger i saker som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde.

De problemstillinger som er gjenstand for saken- advokaters profesjonsansvar og rekkevidden av advokaters omsorgsplikt- faller inn under Advokatforeningens «formål og naturlige virkeområde».

Advokatforeningen er advokatenes profesjons- og interesseorganisasjon i Norge og jobber blant annet for rett og rettssikkerhet, advokaters rammevilkår og interesser for øvrig. Fra Advokatforeningens vedtekter§ 1-1om  foreningens formål, hitsettes:

«Advokatforeningens formål er å:

•          virke for rett og rettssikkerhet[...]

•          ivareta medlemmenes interesser og utvikle godt samarbeid mellom medlemmene»

Saken reiser spørsmål som har betydning for Advokatforeningens medlemmer og deres rettsposisjon. Det nærmere innhold av advokaters omsorgsplikt og advokaters handlingsplikter etter avslutningen av et oppdrag, er meget praktisk og vil få betydning for hvordan medlemmene må utøve sine

oppdrag. Saken ligger således innenfor Advokatforeningens formål om å virke for rett og rettssikkerhet, samt å jobbe for medlemmenes rammevilkår og ivareta deres interesser.

Om forståelsen av tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b, uttalte Høyesteretts ankeutvalg i Rt. 2009 s. 577 at:

«Bestemmelsen kodifiserer praksis etter tvistemålsloven med hensyn til organisasjoners adgang til å erklære hjelpeintervensjon, se for eksempel Ot.prp. nr. 51 {2004-2005} side 242-

244. Såfremt  utfallet av saken berører organisasjonen eller medlemmene, og den interessen som ivaretas naturlig faller innenfor organisasjonens  formål og virkefelt, er en ren prejudikatinteresse tilstrekkelig for å begrunne  partshjelp...»

Uttalelsen er også gjentatt av Høyesteretts ankeutvalg i senere saker, jf. eksempelvis Rt. 2012 s. 1218.

Det anføres at vilkårene for å erklære partshjelp er oppfylt.

3           Prosessuelt

Advokatforeningen gjør gjeldende at anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak slik at saken bør tillates fremmes, jf. tvisteloven § 30-4. Saken reiser prinsipielle spørsmål om rekkevidden av advokaters omsorgsplikt og hvilke handlingsplikter som tilligger advokaten etter avslutningen av et oppdrag. Advokatforeningen forstår lagmannsrettens avgjørelse som en vesentlig skjerpelse av ansvarsnormen, og advokaten er ved dommen pålagt å utføre arbeid på vegne av klienten etter at klienten har avsluttet oppdraget. De spørsmål saken reiser vil ha betydning for alle advokater og hvordan de skal forholde seg ved avslutning av oppdrag.

Gjenstand for anken er lagmannsrettens rettsanvendelse, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf.§  29-3 første ledd.

Når det gjelder faktum, vises til lagmannsrettens dom og redegjørelsen for dette i anken.

4           Rekkevidden av advokaters omsorgsplikt

Advokatforeningen viser innledningsvis til anken og støtter det som der fremkommer. Advokatforeningen vil videre anføre:

Det følger av rettspraksis at det gjelder et strengt, ulovfestet aktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Det er likevel et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet, jf. blant annet Rt.1995 s. 1350. Advokatforeningen gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt en for streng norm til grunn når det gjelder rekkevidden av advokaters omsorgsplikt.

For det første uttaler lagmannsretten at advokaten også muntlig burde ha forvisset seg om at klienten forsto at erstatningskravet ble tapt dersom foreldelsesfristen ble oversittet. Lagmannsretten legger til grunn at dette burde vært gjort enten pr. tlf. eller ved et møte- etter at oppdraget var avsluttet. Advokatforeningen anfører at det som et klart utgangspunkt må være tilstrekkelig at en advokat gir korrekt informasjon til klienten om dennes rettsstilling. Dersom en advokat skal måtte gi rådgivningen både skriftlig og muntlig, vil dette være fordyrende for klientene. l denne saken hadde klienten fått slik informasjon skriftlig, både om når foreldelsesfristen var, at fristavbrytende skritt ikke var tatt av advokaten og om konsekvensene for klienten ved å oversitte fristen.

For det andre viser lagmannsretten til at advokaten burde ha forsikret seg om at klienten hadde skaffet seg en ny advokat som hadde påtatt seg oppdraget, og som kunne ha sørget for fristavbrytende tiltak. Advokatforeningen anfører at dette er å strekke omsorgsplikten for langt. Det kan ikke forventes at advokater, etter avsluttet oppdrag, skal undersøke om klienten faktisk engasjerer ny advokat, som klienten selv har varslet. l en situasjon hvor klienten har fått korrekt informasjon om foreldelsesfristen og dens virkninger, er det klienten selv som må beslutte om saken skal forfølges. l mange tilfeller vil klienter også la være å forfølge en sak. Dette kan skyldes blant annet økonomiske forhold eller den belastningen som en eventuell rettssak innebærer.

For det tredje har lagmannsretten i sin vurdering lagt til grunn at advokaten kunne ha avbrutt foreldelsesfristen selv. Slik handlingsplikt pålegges advokaten til tross for at det skriftlig er gitt korrekt rådgivning om foreldelsesfristen og dens virkninger. Det uttales i dommen at advokaten kunne ha anmodet forsikringsselskapet om å gi avkall på å påberope foreldelse  for et bestemt tidsrom, at advokaten kunne ha tatt  ut forliksklage, inngitt  en «minimumsstevning» eller sendt klage til Finansklagenemnda. Advokatforeningen anfører at advokater, etter  avsluttet oppdrag, ikke kan ha plikt til å iverksette fristavbrytende skritt på vegne av klienten. Dette må i alle fall gjelde når det er rimelig tid (i denne saken ca. 3 uker) til foreldelsesfristen utløper  og klienten  har uttalt at han vil engasjere ny advokat. Det er klienten  selv som må beslutte om skritt og eventuelt  hvilke skritt, som skal tas på hans vegne. Advokatens oppgave er først og fremst å være premissleverandør  for klientens valg. Advokaten kan ikke ha plikt til å foreta  disposisjoner på klientens vegne uten at dette skjer i samråd med klienten eller uten dennes samtykke. Slikt mandat foreligger i alle tilfelle  ikke etter at oppdraget er avsluttet. Ved å innlede en rettslig  prosess på vegne av klienten, vil advokaten også kunne pådra seg erstatningsansvar for eventuelle  sakskostnader klienten  blir påført.