– Folk sa at det jeg gjorde, ikke sømmet seg

Da Eivind Arntsen var rundt 17 år suste han rundt på moped i sin hjemby Moss. Tankene gikk til hva han skulle gjøre etter videregående. Fordi han var glad i fart og motorsykler, tenkte han at trafikksaker var noe han kunne drive med.

– Jeg ville bli den kule forsvareren som svingte inn på trappen foran tinghuset på en stilig sykkel, og gikk i retten for å sørge for at de som var innblandet i trafikkrelaterte saker skulle få sin rett, smiler han.

Etter videregående ble det riktignok jusstudiet i Oslo, men trafikkretten måtte vike til fordel for en eventyrlig karriere i både forlags-, advokat- og nå senest teknologibransjen.

I dag er Arntsen partner i Kvale og er en anerkjent arbeidsrettsadvokat. I tillegg er han daglig leder i Juridisk ABC, som har utviklet KI-suksessen Lawai.

– Hvor mange baller har du i luften om dagen?

– Jeg har ikke tatt meg tid til å telle. 

– Mange, med andre ord?

– Jo, det er vel det, erkjenner Arntsen, etter en liten tenkepause.

Syv dager i uken

For det er ingen tvil om at teknologi-gründeren, advokaten og pappaen har en hektisk kalender. I hverdagen sjonglerer han mellom jobben som partner og advokat, og leder av en teknologibedrift som nå teller 17 ansatte. For mange ville én av delene vært mer enn nok.

–  Jeg jobber hver dag, syv dager i uken. Det går ikke en time uten at jeg tenker på jobb.

På spørsmål om hvordan han er som sjef, svarer han nøkternt:

– Som med mye annet er det nok sammensatt. Jeg håper jeg oppleves som at jeg har positiv energi, det er jo høyt tempo. Men jeg tror jeg kan være krevende, jeg er opptatt av at vi har noen mål vi skal nå.

– Et samfunnsproblem

Arntsen er mannen bak Lawai, et verktøy som ved hjelp av kunstig intelligens gir brukeren svar på rettslige spørsmål om arbeidsrett, personvern og compliance.

Som utvikler har Arntsen markert seg som en kritisk stemme til Lovdatas forbud mot å trene på deres rettskilder. Lawai har inngått en avtale med Lovdata om bruk av lover, men rettsavgjørelser får de ikke. 

Dette mener Arntsen er et samfunnsproblem.

– Vi er veldig glade for å ha en avtale med Lovdata om tilgang på lover, men tilbakeholdenheten når det kommer til rettspraksis fører til at det settes opp helt unødvendige stengsler for å ta i bruk ny teknologi. Dette går ut over advokater, domstoler, forvaltningen, og alle som bruker slike løsninger. Det er selvpåførte begrensninger som skader arbeidsverktøy for norske jurister. Det er trist.

Arntsen nøler derfor ikke et sekund på spørsmålet om på hvilket område rettstilstanden bør endres fortest mulig: 

– Slipp rettskildene fri!

Ble advart mot å publisere fagartikler på nett

Det å tørre å stikke hodet frem og gå veier ikke alle andre gjør, går som en rød tråd gjennom livet til Arntsen. 

Under jusstudiet begynte han å arbeide i forlag. Da han var ferdig med studiene, ble han forlagsmann på heltid, fremfor advokatfullmektig.

I nesten ti år arbeidet han i Aschehoug med bøker og digitale satsninger. Hans interesse for teknologi førte til at han fikk ansvar for store digitaliseringsprosjekter, og etter hvert ble han også forlagsredaktør.

Etter mange år sto han foran et vanskelig valg. Han hadde blitt tilbudt en direktørstilling i forlagsbransjen, og hadde søkt en stilling som advokatfullmektig. Han valgte det siste.

– Det fornuftige var forlagsbransjen. Lønnen var god, og stillingen var spennende. Likevel tenkte jeg at det kunne vært lurt å få advokatbevilling. 

Dermed stupte han inn i advokatbransjen. Først som fullmektig, og deretter som advokat i eget firma. 

– Jeg startet mitt eget firma den dagen jeg fikk bevilling. Jeg kunne jo en del om publisering fra tiden i forlagsbransjen. Jeg begynte derfor å lage fagnettsider og markedsføre meg der. Det ble populært og jeg fikk full bok med en gang, forteller han.

Arntsens offensive tilnærming til fagformidling på nett, ble ikke like godt tatt imot av alle i bransjen. 

– Til forskjell fra i dag, hvor nærmest alle firmaer publiserer artikler på sine hjemmesider, var det nesten ingen som gjorde dette da jeg begynte. Flere i miljøet sa til meg at det ikke sømmet seg at advokater delte fagartikler gratis på nettet, og mente at jeg kunne komme i ansvar dersom noen leste dem. Det stemte selvfølgelig ikke.

Gründer-mentalitet

Arntsens interesse for teknologi og formidling oppstod lenge før jusstudiet og forlagstiden. Det kan arkivene fra Moss Avis tyde på.

I 1986 sto artikkelen «Go'bit redaktør Arntsen» på trykk i lokalavisen. Arntsen, som på dette tidspunktet var 11 år, hadde startet avisen «Go'biten» året før. Da Moss Avis intervjuet han, hadde han opparbeidet seg hele ni abonnenter.

Avisen ble laget ved hjelp av en av datidens teknologiske nyvinninger, nemlig en elektrisk skrivemaskin.

– Maskinen hadde et lite display, litt som på en mikrobølgeovn, og hadde et minne på tusen tegn.

Ifølge artikkelen i Moss Avis kostet første utgave én krone og femti øre. Neste nummer kostet derimot hele femten kroner. Til sine lesere forsvarte Arntsen prisøkningen med at produksjonsmidlene var dyre. I tillegg pekte han på at «litt må jo redaktøren tjene på å lage Go'biten».

– Var det her gründer-mentaliteten din begynte?

– Sannsynligvis! Men bladet var nok et underskuddsprosjekt, til tross for prisøkningen, ler Arntsen.

Det viktigste er å forstå mennesker

På spørsmål om hvem som er hans faglige forbilde, er han ikke i tvil. Det er advokat og partner i Wiersholm, Jan Fougner, som troner øverst.

– Han er en ener innenfor arbeidsrett og god på formidling. Jeg var så heldig at jeg hadde Fougner som mentor da jeg hadde prøvesak i Høyesterett i 2021. Jeg tapte saken, men besto prøven. Mye takket være han.

– Hva er den største utfordringen på ditt fagområde?

– Arbeidsretten er et stadig ekspanderende univers, både med hyppige regelendringer i Norge og et internasjonalt tilsnitt. Det er dette som også gjør fagområdet spennende, men det er utfordrende. Arbeidsretten er mye mer komplisert i dag enn da jeg begynte. 

– Hvilken sak har gjort sterkest inntrykk på deg? 

– Den første arbeidsrettssaken jeg tapte. Jeg representerte en arbeidstaker i en oppsigelsessak i forbindelse med nedbemanning. Det var helt grusomt. Det er ikke gøy å tape, og i tillegg er det vondt å vite at klienten mistet jobben. Heldigvis har jeg stort sett vunnet eller forlikt de aller fleste sakene siden.

– Hva er viktigst å kunne i din jobb?

 – Jeg tror det å forstå mennesker og jobbe godt med faktum, er det viktigste. Da kommer jussen litt av seg selv. Det er som å være journalist eller etterforsker. Man må grave, stille de riktige spørsmålene og få et best mulig bilde av saken og interessene som egentlig er til stede. Min erfaring er at dersom man gjør dette, finner man gjerne frem til de beste løsningene.

– Hva kan advokater gjøre for å sikre rettssikerheten?

– Lære av det som skjer ute i verden og være forberedt. Vi må ikke være naive.

Motorsykkel på tingrettstrappa

På spørsmål om hva som er hans «guilty pleasure», avdekkes nok en rød tråd i Arntsens liv og karriere. 

Han eier nemlig en motorsykkel av merket Triumph.

– Med hensyn til at skadestatistikken for voksne menn på motorsykkel er ganske stygg, har jeg omtrent ikke rørt sykkelen de siste årene. Nå har jeg fått på plass et såpass bra team at dersom det skulle skje noe med meg, så tror jeg Lawai vil klare seg videre. Derfor skal jeg ta frem sykkelen igjen denne sommeren. Om det kvalifiserer til en «guilty pleasure» eller ei, vet jeg ikke, smiler han.

Omtrent tretti år etter at unge Arntsen bestemte seg for å studere juss, hadde han en sak i Sandvika tingrett. For første gang i karrieren svingte han inn foran tinghuset på en motorsykkel. 

Foran inngangen var det en stor sykkelparkering. Arntsen fikk øye på en vaktmester som tok seg en røyk på tingrettstrappa. Han spurte derfor mannen om han kunne parkere sykkelen der.

Vaktmesteren så på han, og svarte: 

– Det står jo sykkelparkering, gjør det ikke?

Ungdomsdrømmen gikk i oppfyllelse til slutt.

Kilder: Moss Avis «Go'bit redaktør Arntsen» (1986) Finansavisen «Hobby ble AI-selskap priset til 150 millioner» (2024)