Norsk stjerneduo taler rettsstatens sak i Europa

Neste uke, den 9. og 10.oktober, markeres Veneziakommisjonen - Europarådets ekspertorgan for demokrati, menneskerettigheter og rettsstat - sin 35-årsdag med en stor markering i Italia. 

Fra hele verden flokker kjente jurister til Venezia, deriblant kommisjonens to norske representanter, jusprofessor Eirik Holmøyvik og BAHR-partner Adele Matheson Mestad.

– Veneziakommisjonen har over 35 år bygget opp et unikt tillitsforhold med statene. De vet at vi ikke har en politisk agenda, at de kan stole på rådene vi gir, og at vi aldri forteller dem nøyaktig hva de skal gjøre. Det gjør at rådene våre blir lyttet til i langt større grad enn mange andre organisasjoner, sier Eirik Holmøyvik.

Veneziakommisjonen

Et rådgivende ekspertorgan i Europarådet.

Fire årlige møter avholdes i Scuola Grande di San Giovanni Evangelista i Venezia.

Kommisjonens sekretariat ligger i Strasbourg i Frankrike.

Tidligere norske representanter er førsteamanuensis emeritus Jan Erik Helgesen med Fredrik Sejersted som vara. Helgesen var kommisjonens president fra 2007 til 2009, og visepresident frem til 2016.

Bildet viser utsnitt av en skulpturert marmorvegg i Scuola Grande laget av Pietro Lombardo. Skolen ble grunnlagt i 1261. Foto: Didier Descouens, Wikimedia Commons

Han er professor i statsrett ved UiB, og i tillegg til hverdagsjobben som akademiker, er han medlem av ledergruppen i Veneziakommisjonen.

I tillegg til Holmøyvik deltar også tidligere leder for Norges institusjon for menneskerettigheter, Adele M. Mestad. Den norske stjerneduoen skal under møtet rapportere på grunnlovsendringer i henholdsvis Slovakia og Ungarn.

Kaldkrigs-organ fortsatt varmt

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning, oftest kalt Veneziakommisjonen, ble opprettet i kjølvannet av Berlinmurens fall.

Formålet var å gi juridisk bistand til sentral- og østeuropeiske land i utformingen av nye og demokratiske grunnlover.

Kommisjonen har nå vokst til å omfatte 61 medlemsland. Også land utenfor Europa som Brasil, Marokko og USA er nå medlemmer i kommisjonen. Medlemslandene kan selv be om rådgivende uttalelser om juridiske spørsmål som faller innenfor kommisjonens virkeområde. I tillegg kan nasjonale høyesteretter, konstitusjonsdomstoler og EMD be om uttalelser om enkeltsaker.

Interessen for organet forsvant ikke med murens fall, forteller Holmøyvik. Han viser til økende press på rettsstaten internasjonalt.

– På 35 år har vi aldri vært travlere enn nå. Det er jo litt deprimerende. Ideelt sett hadde det ikke vært bruk for oss, men sånn er det ikke.

Slovakisk sivilsamfunn

35-årsjubileet vil innebære en del mer pomp og prakt enn kommisjonens vanlige møter, sier Holmøyvik. Likevel er det ikke tomt for rettsstatlig innhold.

Holmøyvik skal rapportere på to saker fra Slovakia. En av sakene gjelder en slovakisk grunnlovsreform som grunnlovsfester at internasjonale avtaler må respektere landets suverenitet og nasjonale identitet, noe som åpenbart utfordrer EU-retten og EMK.

Men samtidig grunnlovsfester landet en rekke sensitive moralspørsmål, som at det bare finnes to biologiske kjønn, en rett for foreldre til å nekte seksualundervisning for barn, forbud mot adopsjon for andre enn heteroseksuelle par og forbud mot surrogati.

– Til begge disse forslagene sier vi at det ligger innenfor rekkevidden til staten å gjøre grunnlovsendringen. Likevel sier vi at de ikke kan begynne å  diskriminere på bakgrunn av kjønnsidentitet. De kan heller ikke bruke grunnlovsendringen om nasjonal suverenitet til å bryte EU- eller EMK-retten.

- Er ikke aktivister

Holmøyvik mener at mye av kilden til organets suksess ligger i at de gir statene spillerom, og fokuserer på det juridiske fremfor politisk aktivisme. Han peker spesielt på den slovakiske grunnlovsbestemmelsen om at det kun finnes to kjønn.

– Det temaet er jo kjempekontroversielt, men vi vi har ikke noe syn på det spørsmålet i seg selv. Vi bare sier at grunnlovsendringen ligger innenfor statens skjønnsmargin, men at de likevel ikke kan diskriminere basert på kjønnsidentitet.

I tillegg har Holmøyvik jobbet med et kontroversielt lovforslag, også i Slovakia, om rapporterings- og innsynskrav for sivilsamfunnsorganisasjoner.

– Forslaget pålegger sivilsamfunnet omfattende rapporteringsplikter og den samme innsynsretten for private som vanligvis gjelder overfor offentlige organ. Det gjør at du i praksis kan lamme sivilsamfunnsorganisasjoner ved å rette hundrevis eller tusenvis av innsynsforespørsler til dem. Den typen lovgivning vil kunne ha en veldig nedkjølende effekt på sivilsamfunn.

Autokrati gjennom bakdøren

Mestad på sin side skal jobbe med revisjoner av grunnloven i Ungarn. Her har regjeringen blant annet tatt inn en bestemmelse som sier at hensynet til å beskytte barn mot fysisk og mental skade skal trumfe alle andre hensyn bortsett fra retten til liv.

Denne tilsynelatende uskyldige grunnlovsendringen har gitt regjeringen rom til å forby Pride-markeringer. Forbudet har enn så lenge virket mot sin hensikt, ettersom sommerens Pride-markering i Budapest var den største i byens historie.

Mestad forklarer at denne typen grep er typisk for moderne autoritære bevegelser. Taktikken, som kalles «autokratisk legalisme» i forskningslitteraturen, innebærer at man gjemmer autoritære vendinger bak tilsynelatende tilforlatelig lovgivning.

– I stedet for å bare blåse i de demokratiske og menneskerettslige spillereglene kan du gå nitidig til verks og skru på lovverket, og for eksempel innskrenke forsamlingsfriheten gjennom en lovendring som tilsynelatende bare skal beskytte barn.

Spisskompetansen er viktig

Mestad viser også til andre eksempler på denne taktikken. For eksempel å senke aldersgrensen på hvem som kan være dommere, for så å åpne for innsettelse av politisk lojale dommere.

Overfor denne typen taktikker kan Veneziakommisjonen være spesielt effektive, mener Mestad.

– I møte med den type utvikling, er det viktig å ha organer som Veneziakommisjonen som sitter med mye spisset kunnskap om hvilke rettslige rammer som må være til stede for å sikre reelt frie valg eller uavhengige domstoler, og ikke minst hva som truer dette, både direkte og indirekte. 

- Denne type kompetanse, omsatt til litt tørre og upolitiske rettslige råd, er effektiv for å avkle teknikkene som noen stater utvikler, og som andre fort kopierer, sier hun.

Utgjør en forskjell

Holmøyvik kjenner seg igjen i at kommisjonen faktisk lykkes med å påvirke utviklingen i positiv retning. Blant annet viser han til at rapporter fra Veneziakommisjonen regelmessig blir brukt som grunnlag i EU for å sanksjonere europeiske land som beveger seg i feil retning, og til å vurdere demokrati- og rettsstatsnivået til potensielle nye medlemsstater.

Selv er han spesielt stolt av kommisjonens rolle under parlamentsvalget i Moldova i 2019. Den tapende regjeringen nektet å gå av, og støttet seg på en avgjørelse fra den svært politiserte konstitusjonsdomstolen i landet. Veneziakommisjonen var da fort på banen med en rapport som slo fast at domstolens avgjørelse ikke var holdbar.

– Situasjonen var veldig alvorlig. Det var fare for voldsbruk, og våpen var på vei ut i gatene. Da kom vi med en veldig tydelig vurdering som vi har blitt fortalt etterpå at hjalp på å roe ned situasjonen.

Rustet for fremtiden?

På spørsmål om hvordan hun tror det vil gå med rettsstaten fremover, erkjenner Mestad at mye går i gal retning for øyeblikket.

– Det gjorde inntrykk å møte sivilsamfunnet i Ungarn og høre om de mange angrepene på rettighetene til LBHT+-personer, og hvordan det demokratiske rommet stadig krymper. Det er en effektiv påminner om at rettighetskamper aldri er endelig vunnet, og at de frie, liberale demokratiene stadig blir færre.

Det betyr likevel ikke at arbeidet som gjøres skal settes på pause.

– Det viktigste nå er at vi er i en tid der man må stå veldig hardt på for disse verdiene, og prioritere slikt internasjonalt samarbeid, både nasjonalt og ute i verden. Det har Norge tradisjonelt vært gode på, noe som er avgjørende for en småstat som er avhengig av en liberal verdensorden hvor makt ikke er rett, men som bygger på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, sier Mestad.

Holmøyvik mener også at kommisjonens arbeid er viktigere enn på lenge. Problemene man står overfor krever likevel mer enn bare jurister, mener han.

– Vi kan håndtere de rettslige rammene for hver stats politikk. De underliggende problemene som mangel på tillit, økonomisk krise og polarisering er langt mer komplekse. Veneziakommisjonen behandler på et vis symptomene på dette, men selve sykdommen må håndteres av demokratiet. Den trenger en langt mer nyansert og mangfoldig tilnærming.