Selv om generalistdommeren fremdeles står sterkt i domstolnorge, svarer 40 av 74 av landets alminnelige domstoler at de allerede i dag driver med en form for spesialisering.
Det er de små domstolene som ikke får til noen spesialisering. Undersøkelsen fra Domstoladministrasjonen viser også at det ofte er tilfeldig hva man spesialiserer seg på Har man en dommer med spesialkompetanse på skatt, eller særlig interesse for rettsmekling, vil domstolen ved en moderat spesialisering tildele en større andel av denne type saker til den spesialiserte dommeren.
De siste fire årene har åtte domstoler vært med i en forsøksordning med moderat spesialisering, hvor dommeren spesialiserer seg i ca 20 % av porteføljen og er generalist for de øvrige 80 %. . Undersøkelsen til Domstoladministrasjonen har også tatt med de andre domstolene, for å se i hvor stor grad de spesialiserer seg.
– Konklusjonen er entydig. Domstolene mener det er positivt å spesialisere seg. Fagkompetansen økes, ikke bare for den som har spesialisert seg, men også for hele domstolen. Man blir flinkere på å gjennomføre disse sakene, og mengdetreningen gir økt kvalitet både i prosessen og i de avgjørelser man fatter. Spesialisering fører også til bedre rutiner og saksflyt, sier seniorrådgiver Gunvor Løge i Domstoladministrasjonen.
Mekling særlig egnet
Saker som er spesielt egnet for spesialisering, er saker som oppstår sjeldent, og saker som man har mye av. Spesialiserer man seg på saker domstolen har få av, klarer man å holde seg oppdatert på tross av at man har få slike saker. Spesialiserer man seg på noe man har mye av, vil man effektivisere prosessen og få økt kvalitet på saksbehandlingen. Sakstyper som skjønn, skatt, entreprise og personskadeerstatning spesialiseres til en viss grad i dag, både ut fra at enkelte dommere har interessert seg særlig for disse områdene, men også på grunn av at disse rettsområdene i stor grad er spesialiserte blant advokatene. I tillegg har mange av domstolene vært svært opptatt av å spesialisere seg på mekling.
– Mekling stiller ytterligere krav til dommerne, ut over det rent dommerfaglige. Siden mekling er så nært knyttet opp mot personlig egnethet, er det ofte frivillighet knyttet opp til å ta disse sakene. For å få til gode avtaler, bør man rett og slett ha en grunnleggende interesse for mekling. Vi ser også en klar tendens til at antall meklede saker og inngåtte forlik øker i de domstolene der man har et særlig fokus på mekling som tvisteløsning, sier Løge.
Fremover ønsker man å satse enda mer på moderat spesialisering. Dommere kan søke støtte til kompetansetiltak, og man har utviklet en digital dommerhåndbok og erfaringsbank hvor man vil legge til rette for erfarings- og kompetanseutveksling mellom domstoler og dommere. Dermed er sannsynligheten stor for at advokatene vil møte enda mer kompetente dommere fremover.
Spesialisering fører til bedre rutiner og saksflyt, sier seniorrådgiver Gunvor Løge i Domstoladministrasjonen. Fagkompetansen økes, ikke bare for den som har spesialisert seg, men også for hele domstolen,
