Høyesterett opprettholdt fosterbarn-adopsjon

Høyesterett mener det foreligger særlige tungveiende grunner for at gutten bør adopteres av sine fosterforeldre. Illustrasjonsfoto: Istockphoto.com

I en omfattende dom, der praksis fra EMD vies stor plass, opprettholder Høyesterett samtykke til at et fosterforeldrepar kan få adoptere sin fem år gamle fostersønn. Gutten har siden fødselen ikke hatt kontakt med sine biologiske foreldre.

Høyesterett avsa 11. september 2018 enstemmig dom – HR-2018-1720-A – hvor Høyesterett opprettholdt samtykke til at fosterforeldrene kan adoptere en fem år gammel gutt, som ble fratatt foreldrene umiddelbart etter fødselen. Det hadde ikke vært noen kontakt mellom de biologiske foreldrene og barnet etter fødselen. Gutten er svært sårbar og har et særlig behov for beskyttelse.

Dommen er viktig og avklarer vurderingstemaet i adopsjonssaker etter barnevernloven § 4-20, hvor også praksis fra EMD er viet stor plass. Førstvoterende (Kallerud) oppsummerer det rettslige vurderingstemaet i avsnitt 62-64:

«Barnets beste er det viktigste og mest tungtveiende hensynet ved avgjørelsen av adopsjonsspørsmålet. Fordi adopsjon er et særlig inngripende og irreversibelt tiltak må det – på barnets hånd – foreligge særlig tungtveiende grunner som tilsier adopsjon. Disse grunnene må særlig holdes opp mot konsekvensene adopsjon i det konkrete tilfellet innebærer for barnets kontakt med sine biologiske foreldre. Hvor det har vært lite eller ingen kontakt mellom foreldre og barn, vil hensynet til beskyttelse av deres familieliv veie mindre enn hvor det har vært etablert et mer normalt familieliv.

Fosterhjem ikke å foretrekke

Kunnskapsstatus og forskning om adopterte barn er gjennomgått av den sakkyndige i et vedlegg til erklæringen. Han gir her uttrykk for at oppsummeringen i Rt-2007-561 fortsatt virker godt dekkende. I avsnitt 50 i den dommen heter det:

«Den sakkyndige i vår sak har uttrykt som en generell erfaring at fosterhjemsforhold ikke er å foretrekke når det gjelder langvarig plassering av barn som er kommet til fosterhjemmet før de har etablert tilknytning til noen biologisk forelder; her er adopsjon det beste for barnets utvikling.»

Basert på en oppdatert gjennomgang av relevant forskning og – ikke minst – psykologfaglig erfaring uttaler den sakkyndige i saken her:

«Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer som adopteres, opplever bedre psykososial utvikling enn barn i tilsvarende situasjon som ikke adopteres. Det er stabiliteten i barnets tilhørighet som virker å være utslagsgivende.»»

Men som det understrekes i Rt-2007-561 avsnitt 50, må det alltid foretas en konkret, individuell, vurdering av hvert enkelt tilfelle.

I grenseland for psykisk utviklingshemming

Den nå fem år gamle gutten bodde sitt første leveår i et beredskapshjem, og har vært hos fosterforeldrene siden han var ett år gammel. Gutten (C) har en betydelig utviklingsforstyrrelse, og har blant annet søvnforstyrerlser, og lav toleranse for å være sammen med ukjente. Den biologiske moren var selv i fosterhjem som barn, har «kognitive funksjonsvanser og ligger diagnostisk rundt grensen for psykisk utviklingshemming», heter det i dommen. Barnets far, som ikke bor sammen med barnets mor, har fått diagnosen «lettere psykisk utviklingshemning».

Avsnitt 73: «Årsaken til Cs forsinkede utvikling og psykososiale vansker kan ifølge den sakkyndige være sammensatt og bør utredes videre. Den sakkyndige antar imidlertid som mest sannsynlig at det er medfødte årsaker til hans vansker. Men også det relasjonsbruddet som skjedde ved flyttingen fra beredskapshjemmet til fosterhjemmet da C var omkring ett år gammel, kan ha betydning.»

Avsnitt 75: «Behovet for videre utdredning er særlig knyttet til et ønske om – så vidt mulig – å finne årsakene til Cs problemer. Den sakkyndige nevner i denne sammenheng at flere kromosomtester ikke har avdekket unormale resultater. Han viser videre til at både C og halvbroren etter fødselen viste «…kroppslig uro, sitringer og reguleringsvansker som kan forekomme etter inntak av visse medikamenter eller rusmidler under svangerskapet.» Han opplyser imidlertid at A (barnets mor) har gitt uttrykk for at hun under svangerskapet bare brukte legemidler som foreskrevet», heter det i dommen.

Barnevernet erkjent at ikke gjort nok for å etablere kontakt med mor

Den sakkyndige understreket overfor Høyesterett at en adopsjon ville ha en rekke fordeler for barnet, noe dommer Kallerud skriver at han slutter seg til.

I avsnitt 84 heter det: «Den ankende part har kritisert barneverntjenesten for at den ikke har gjort mer for å etablere kontakt mellom C og hans biologiske mor. Barneverntjenesten har selv i noen grad erkjent dette. Det som nå skal vurderes, er imiderltid vedtaket om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Eventuelle tidligere forsømmelser fra forvaltningen er etter min oppfatning ikke av en slik karakter at de kan få betydning for om adopsjon er til barnets beste. Skulle det være begått feil tidligere, kan det ikke komme C til skade ved den avgjøerlsen som nå skal tas.»

Særlig tungtveiende grunner

Til slutt i dommen (avsnitt 91) heter det: «Jeg er etter dette kommet til at det foreligger særlig tungveiende grunner som tilsier at adopsjon er klart bedre for C enn at han fortsetter som fosterbarn. Det ligger i dette at jeg også finner det klar at det foreligger «exceptional cirumstances» som tilsier adopsjon, og at vedtaket om å samtykke til adopsjon er «motivated by an overriding requirement pertaining to the child’s best interests».»

Dommere: Kallerud, Normann, Bull, Høgetveit Berg og Webster.

Lagdommer Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark. FotoPer Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Se vårt e-blad-arkiv fra Ju§Nytt her.