Rettssikkerhet som juss og menneskerett

Det tok meg nokså mange år å skjønne hvilken fundamental betydning rettsstaten har for demokratiet og alle typer politisk frihet.

I Norge er den juridiske verden et atskilt sted, et eksklusivt område der du må ha riktige eksamenspapirer for å virke og bli tatt på alvor.

Vi som står utenfor tar gjerne våre rettigheter for gitt. Vi drar sjelden påtalemyndighetens eller domstolenes uavhengighet eller grundighet i tvil. Det er først når vi ser hva rett og rettferdighet kan koste, at vi skjønner at rettsikkerhet kan være et norsk knapphetsgode.

Selv lærte jeg rettstatens betydning på reiser i det gamle Øst-Europa og i møte med dissidenter som levde i skyggene fra det hemmelige politiet. Det gikk også opp for meg at folkestyre er mer enn valg som kan karakteriseres som frie, eller nokså frie. Uten et uavhengig rettsvesen finnes det ikke noe demokrati. Bare gode rettslige prosesser, uten politisk myndighetsinnblanding, kan sikre den enkelte borgers frihet. Det gjelder i særlig grad i konflikter med statsmakten.

Etter hvert som denne lærdommen sank inn i meg, våknet også interessen for de norske rettsprosessene. Det kommer dessuten nokså automatisk når man sliter justisbygningenes harde treseter som kommentator i rettssaker. For det er ingen selvfølge at alt er på stell i Norge. Den årelange skandalen rundt norske varetektsfengslinger og menneskerettighetene er et eksempel på det.

Poenget er at alle prosesser og avgjørelser må tjene rettssikkerhetens sak. Også når det gjelder kjeltringer eller handlinger vi finner kritikkverdige eller avskyelige. Ofte er det i de små avgjørelsene at vi finner spor av sviktende forståelse for totaliteten i rettssamfunnet.

Høyesteretts avgjørelse i saken om en varetektsfengsling under advokataksjonen er et eksempel på det. Hovedspørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var enkelt: Betydningen av at forsvarer ikke var til stede i rettsmøte om fengsling. (Sak nr. 2015/1575). På grunn av rettshjelpsaksjonen i Advokatforeningens regi møtte ikke forsvarer til fengslingsmøtet.

Høyesterett refererer partenes synspunkter og dommen i lagmannsretten, og konkluderer kort med at lagmannsrettens avgjørelse “ikke lider av andre feil som utvalget kan prøve”. Anken forkastes, og rikets øverste dommere har satt sitt stempel på at fengsling kan finne sted uten forsvarer til stede, under visse omstendigheter. Det var nok at han hadde møtt sin forsvarer og fått råd av vedkommende. Slik skulle han være i stand til å forsvare seg selv.

Jeg er verken så dum eller arrogant at jeg skal prøve på noe juridisk oppgjør med landets høyeste domstol. Bare formidle en sterk følelse av uro over hvor lett det er å sette en fundamental rettssikkerhetsgaranti til side. I jussens lukkede verden kan ingen anklaget klare seg uten profesjonell og effektiv forsvarerbistand. Uten slik bistand svikter mulighetene til kontradiksjon og til å ivareta uskyldspresumsjonen. Selv landets skarpeste jurister har med seg advokat i retten når de selv er anklaget for noe.

Ser vi lenger enn strafferetten, er det lett å få øye på et svært landskap der det er økende gap mellom behovet for rettshjelp og muligheten til å betale for juridisk bistand. I all korthet handler det om en pågående rettsliggjøring som sprer seg med voldsom kraft.

Vi står overfor en situasjon der behovet for juridisk bistand øker dramatisk. Da er det et dårlig signal at Høyesterett svekker retten til forsvarer i straffesaker.

LES OGSÅ: Stor skepsis til Høyesteretts kjennelse