Harald Stabell: Jeg har en enestående mulighet


Intervjuet ble foretatt i 2005

Stabell Harald

 

– Det føles ubehagelig å måtte møte i retten når klienten ikke ønsker meg som sin forsvarer. En advokat må tåle slikt og strekke seg langt. Spørsmålet er hvor mye man skal tåle. Det er en vanskelig avveining, sier Harald Stabell. – Min tåleevne ble overskredet da drapstiltalte Trond Ramsland fakset personangrep og påstander om dårlige forberedelser til mediene. Det er umulig å forsvare seg mot slikt uten å skade tiltaltes sak. 

 

Vi møtte den drevne og kjente skrankeadvokaten like etter at Gulating lagmannsrett løste ham fra oppdraget som offentlig oppnevnt forsvarer for marineoffiseren som ville være sin egen forsvarer i sin ankesak etter å ha fått lovens strengeste straff i tingretten for å ha drept sin ekskone i et parkeringshus i Bergen. Han virket lettet over å kunne konsentrere seg om andre saksmapper. Lagmannsretten påla først Stabell å fortsette som forsvarer mot tiltaltes ønske. Hvis han ikke møtte, risikerte han rettergangsbot. Først da tiltalte brukte grovt skyts mot sin forsvarer og advokatstanden generelt fra fengselet til retten og avisredaksjoner, fikk han slippe.

Bergensadvokaten Kaj Wigum fikk da oppdraget med en uke til forberedelser av en sak som Stabell kunne ut og inn. På sensommeren i fjor kvittet tiltalte seg med advokat Brynjar Meling fordi han var misfornøyd. Stabell forsvarte ham under hovedforhandlingene i tingretten i november uten at det oppsto samarbeidsproblemer.

 

Syndebukk

– Jeg forstår på en måte Ramslands måte å takle dette på selv om det har vært en påkjenning å bli æresskjelt for dårlig utført advokatarbeid. Han var tiltalt for overlagt drap på sin ekskone, og påstanden var 20 års ubetinget fengsel. Det var da dommen falt i begynnelsen av desember at han valgte å ta ut sin frustrasjon på meg som forsvarer. Etter det jeg mener var et godt utført arbeid fra min side, ble han frifunnet for overlegg, men dømt for forsettlig drap. Men dommen var likevel lovens strengeste, 21 år. Dette er både ulogisk og feil, og det er forståelig at domfelte da ikke ser hva han skal med forsvarer i lagmannsretten. Det er jo slik at de fleste som ikke erkjenner skyld mener at en dom er urettferdig. Advokaten blir lett til en syndebukk for resultatet. Hvem andre skal man klandre? Dette er en kjent mekanisme i alvorlige straffesaker, sier Stabell. Kjent og ubehagelig.

– Ramsland hadde tidligere forsvart seg selv i seks-åtte sivile rettsoppgjør mot sin ekskone og mente seg kompetent til å klare seg best selv også denne gangen.

Dette må en forsvarer orke å forholde seg til. Det er nå engang slik at man skal ha forsvarer under hovedforhandlingen i de fleste straffesaker. Det er en rettssikkerhetsgaranti som ikke kan fravikes. Man skal ha en forsvarer, ikke minst for å påse at prosessuelle regler i retten følges og at tiltaltes interesser blir ivaretatt. Retten påla meg å fortsette fordi jeg kunne saken fra tingrettens behandling, og det var kort tid til ankebehandlingen. Jeg rådførte meg med Advokatforeningens leder og andre kolleger. Rådene var at jeg burde møte. Det var ingen grunn til å risikere rettergangsbot i en sak som dette.

Men det personlige angrepet på meg ville gjøre det nærmest umulig å gjøre en forsvarerjobb. Jeg så at det kunne bli en krig mot forsvareren som fortsatte inne i rettssalen. Dette ville ha rammet tiltalte og skadet hans sak.

 

– Det var andre gangen på kort tid at en klient ville kvitte seg med deg. Litt spesielt? 

– Ja, veldig spesielt. Selvfølgelig har jeg opplevd forsvarerskifter, men det er de to eneste gangene jeg er blitt erklært uønsket som forsvarer i løpet av 20 år som praktiserende advokat. Det er også spesielt at begge de to sakene har vært svært sterkt fokusert i mediene. To store og alvorlige drapssaker. Men sakene er ikke like. Per Orderud ønsket å styre prosedyren min, og det fant jeg faglig uforsvarlig. Vi kan ikke gå på akkord med våre profesjonelle forpliktelser. Når klienten ikke tilstår, må jeg som forsvarer forholde meg til det. Det han eller hun sier danner rammen for oppdraget. Per Orderud fryktet at min prosedyre ville belaste hans kone. Men Cato Schiøtz og jeg selv var Per Orderuds advokater, ikke hans kones. Retten påla oss å fortsette. En forsvarer skal på best mulig måte ivareta klientens interesser, men klienten kan ikke styre min forsvarerjobb. Føyer man seg, blir ikke arbeidet utført profesjonelt.

Per Orderud oppførte seg rasjonelt i forhold til dette, og ankesaken ble gjennomført i lagmannsretten.

At hans kone senere har ordlagt seg slik at det nærmest er min skyld at de begge fikk 21 års fengsel, er ikke en behagelig kritikk. Jeg kan imidlertid ikke ta offentlig til motmæle.

 

– Hva førte deg til Rwanda?

– Jeg har lenge vært opptatt av internasjonal strafferett – da er det naturlig å ville se på nært hold hvordan man internasjonalt og nasjonalt gjennomfører rettsoppgjør etter de forferdeligste forbrytelser mot menneskeheten. En million mennesker ble drept i borgerkrigen i Rwanda i løpet av tre måneder for ti år siden. Folkedomstolen starter nå rettssakene mot de ca. 100.000 i varetekt etter blodbadet. Det var en veldig interessant reise jeg hadde sammen med en representant fra Helsingfors-komiteen. Jeg har både som advokat og som leder av Advokatforeningens lovutvalg et behov for perspektiv.

Først besøkte vi FN-domstolen i Tanzania, der et lite antall tiltalte fra Rwandas tidligere elite er internert under helt andre vilkår enn dem vi fikk erfare etterpå. Kontrasten var stor, det er et paradoks at de som har hovedansvaret for folkemordet har det relativt luksuriøst mens de venter på rettsoppgjøret, mens ”fotfolket” holdes fengslet i nedslitte telt – ca. 7.500 på et område mindre enn to fotballbaner.

 

Amnesti umulig

I Rwanda har hittil omkring 10.000 av dem som ble arrestert dødd av sykdom under svært kummerlige forhold. Landet står nå foran et minst fem år langt rettsoppgjør ved bruk av folkedomstoler. Det sies nå fra Rwanda at det kan bli flere hundre tusen flere tiltalte. Hadde man brukt landets ordinære rettsapparat, ville oppgjøret tatt ca. 250 år. Befolkningen i landsbyene utgjør både aktorat og forsvarere. Fangene kan få opptil 30 års fengsel, men ikke dødsstraff. Det er ikke enkelt å ivareta rettssikkerheten på denne måten. Men forsoning synes umulig uten bruk av straffeforfølgning, ofrenes etterlatte krever hevn. I dag gis det samfunnsstraff for dem som tilstår, og som har sittet varetektfengslet. Det er således lagt et ikke ubetydelig press for å tilstå enten man er skyldig eller ikke. Jeg mener at et amnesti nå vil være det riktigste. Det å ha sittet ti år i elendige fengsler må være straff nok. Nå kan uskyldige måtte sitte inne i ytterligere fem år.

Men, amnesti er ikke aktuelt per i dag. Hatet er for sterkt.

Sør-Afrikas løsning var fredelig med opprettelsen av en sannhetskommisjon, noe folket aksepterte. Men der var det ikke borgerkrig. Det er overveldende at en million mennesker i et land på størrelse med Hedmark med ni millioner innbyggere ble drept i løpet av noen måneder. Det er også grotesk at dette egentlig ikke skyldtes etniske motsetninger. Splittelsen mellom hutuer og tutsier er skapt av den gamle kolonimakten Belgia. De har samme språk og kultur, sier Harald Stabell, som skal tilbake til Rwanda til høsten og følge rettsoppgjøret på nært hold i noen uker. Det er ikke første gangen han vil reise og se selv. Stabell var til stede på slutten av rettssaken mot kurderlederen Öcalan i Tyrkia.

Det var ikke hans første tur til Afrika heller.

– I 1975 kjørte jeg bil fra Oslo gjennom Sahara til Kamerun. En lang og minnerik reise. Afrikanerne er utrolig sjarmerende, vennlige, hjelpsomme og uegennyttige. Men fattige. De har lite av materielle goder og sikkerhet, men likevel en enorm livsglede.

 

– Du kunne kanskje tenkt deg å være advokat i Rwanda, der omtrent alle jurister ble drept?

– Ja, det kunne jeg faktisk tenkt meg. Det påstås fra påtalemyndigheten i Rwanda at en liten gruppe rwandere i Norge kan ha hatt noe med folkemordet å gjøre. De kan bli aktuelt med norsk hjelp til etterforskning og forsvar – saker om delaktighet i folkemordet kan også føres i Norge. Det vil i så fall bli en utfordring for en forsvarer, og den tar jeg gjerne hvis det skulle bli aktuelt.

 

Nesten like rød

Harald Stabell er blitt 58 år, og den som ikke visste at han har vært en av våre aller rødeste jurister, har fulgt dårlig med. Han er ikke medlem av AKP m-l lenger, han meldte seg ut av politiske årsaker. Og han må nok innrømme at hans livsstil har nærmet seg besteborgerskapet som han vokste opp i på Slemdal. Men Rød Valgallianse får fremdeles hans stemme. Mindre vingling her, og heller ikke mye vingling når han sykler fra hjemmet på Bekkelaget til kontoret i Rosenkrantz gate og tilbake. Hver eneste arbeidsdag hele året gjør han dette trafikale vågestykket. Det skal snø ekstremt mye om morgenen før han bryter dette daglige ritualet. Det er en avhengighet på linje med en storrøykers, påstår han. Han har syklet til og fra jobb siden 1977 og ser på de to daglige øktene som høydepunkter.

Og sykkelen, den er selvsagt rød.

– Nei, den er blå! Syklingen fem kilometer hver vei ser jeg på som to frie rom. Jeg tar ikke mobilen når det ringer i ryggsekken. Om morgenen er det mye nedover, det blir jeg ikke plagsomt svett av. Trenger ikke å dusje. Hjemveien er hardere. Jeg er nok treningsnarkoman og endorfinavhengig. Det er fint å sykle også i motbakke og grisevær. Oppover Kongsveien og forbi Sjømannsskolen har jeg laget mange prosedyrer. Ingen forstyrrer meg. Jeg sykler så lenge det går og gruer meg til et eventuelt treningsavbrudd hvis noe skulle skje. Helt farefritt er jo dette ikke, men det har gått bra, sier Harald Stabell og banker i bordet.

 

Hytteeier

De fem siste årene har kona hans også syklet til og fra jobben – i sommerhalvåret. Anne-Mette Dyrnes er også jurist. Hun har permisjon som førstestatsadvokat i Økokrim mens hun er en del av Eva Joly-prosjektet. Hun må ha både tålmodighet og overtalelsesevner så det holder siden hun har klart å få en politisk sta Stabell med på en hyttedrøm. Å være grunneier var ikke noe for ham, det fikk holde med et krypinn på familielandstedet på Søndre Langåra i Oslofjorden.

– Hun presset på i 12 år. For tre år siden ga jeg meg. Hovedargumentet for egen hytte på fjellet var for meg at klimaendringer har fratatt oss de gode snøvintrene som vi hadde før. Både hun og jeg er glade i å gå på ski og lei for at Østmarka ikke kan brukes som før. Det er om sommeren det skal jogges, ikke om vinteren. På hytta i Nord-Etnedal er det annerledes, der er det lang og skikkelig vinter. Standarden er et stykke unna Røkkes, understreker langrennsløperen Harald Stabell. Fra han var 10-11 til 18-19 år var han en av Oslos aller beste med flere kretsmesterskap og deltakelse i NM og i Holmenkollen. Fjernt fra klubben Ready og på den andre siden av byen har han holdt koken.

– Jeg går fort på ski fremdeles. Det tror jeg i hvert fall selv. Jeg kommer langt på to-tre timer, sier Harald Stabell.

Med oppvekst på Slemdal og artium på Ris gymnas lå det absolutt ikke i kortene at han skulle bli blant de rødeste. Det tok da også litt tid før han ble det.

– På beste vestkant snakket man om å ta høyere utdannelse for å få interessante og godt betalte jobber, gjerne i næringslivet. Det var det samtalene gikk på i gymnastiden. Jeg hadde lyst på medisin, men jeg hadde tatt engelsklinjen og var ikke særlig ivrig på å fylle på med fag som fysikk og matte. Juss kunne gi godt betalte jobber i næringslivet, hadde jeg fått med meg. I de første studieårene etter militærtjeneste i Garden skjedde det ikke noe politisk med meg. Det begynte pent og rolig med nei-standpunkt i EF-kampen i 1972. Jeg hadde begynt å tvile på om det Høyre og Oslo Vest sa om styre og stell alltid var det riktige. Jeg var på glid og var nysgjerrig. Men studiene var ofte kjedelige. Jeg slet med pengejussen og materielle tvister. Men de to siste studieårene veiet opp for alt.

 

Fort i svingene

Jeg ville ta spesialfag i kriminologi, og en nykommer på dette instituttet måtte virkelig kunne svare for seg! Cecilie Høigård og andre ml-ere der godtok nok andre standpunkter, men de krevde en begrunnelse for hvorfor man ikke eventuelt kunne slutte seg til ml-bevegelsen. Det var en nokså ny verden i bygningen bak Domus Media. Der var det målrettet mobilisering av studenter til progressive bevegelser.

Men det var mer der enn som så. Det var samfunnsengasjement i store mengder. Jeg lot meg rive med. Kapasiteter som Nils Christie og Thomas Mathiesen inspirerte veldig. Det var fint å oppdage at det var noe politisk og sosialt i jussen også. Og så traff jeg Anne-Mette der. AKP m-l ble jeg først medlem av etter at jeg var ferdig med jusstudiene. De to siste årene var morsomme, brikkene falt på plass. Jeg var først vitenskapelig assistent på Institutt for kriminologi og strafferett før jeg ble dommerfullmektig på Ørland i Sør-Trøndelag.

Som mange andre akademikere i ml-bevegelsen ble Harald Stabell utsatt for påtrykk for ta en tørn i produksjonen i det vanlige arbeidslivet, men for hans del ble det ikke aktuelt med noen sjølproletarisering.

– Nei, jeg holdt på mitt. Etter to år som dommerfullmektig var jeg syv år i Arbeidstilsynet. Det var en tid med mye politisk aktivitet. Det gikk fort i svingene, og tilliten til dem på høyt nivå i bevegelsen var stor. Jeg følte at det var riktig og har aldri angret på engasjementet. Men jeg har alltid hatt problemer med begrepet væpnet revolusjon. Det føltes ikke bekvemt i Norge. Da jeg så i 1985 ville være advokat, hadde jeg for lengst fått et stempel som rabulist. Det måtte jeg gjøre noe med, og jeg mener jeg klarte det tålig bra etter hvert.

 

– Hva gjorde du? 

– Som advokat måtte jeg opptre som jurist, ikke som rabulist. I begynnelsen hadde jeg mange oppgaver for Blitz og Blitz-ungdommer. Jeg måtte jobbe med rollen min. Det er avgjørende viktig at en advokat ikke opptrer agitatorisk og har rollen som et politisk talerør. Man må være en som kan faget og mestrer advokatrollen. Først da kunne jeg skaffe meg nødvendig integritet overfor en domstol. De måtte høre på meg. Dette måtte læres, jeg måtte finne balansen.

Jeg tror at dommerne ventet mer bråk fra meg, at jeg skulle anvende agitasjon som metode. Det var viktig for meg å opptre stikk motsatt. Mange advokater som fremdeles har røde oppfatninger har justert seg. Vi er blitt eldre og klokere og har fått mer erfaring. Jeg må si at jeg savner mer trøkk blant dagens yngre advokater. Det blir for mye jobbing og for lite samfunnsengasjement, synes Harald Stabell, som fikk et svært uventet bevis på at veldig mange ytterst på venstrefløyen i Oslo har satt pris på hans innsats.

– Jeg skulle være listefyll ved et kommunevalg på 80-tallet og stå på 67. plass på Rød Valgallianses liste. En grei plass for en som ikke ville velges. Det var smigrende å bli kumulert til en syvendeplass, men det innebar at jeg ble vararepresentant og måtte ta på meg verv i politiske utvalg. Det ble et samarbeid i fire år med RVs frontfigur i Oslo, Erling Folkvord. Ham har jeg stor respekt for. En uhyre grundig politiker.

 

– Kriminalpolitikk gjennom KROM, Norsk forening for kriminalreform, har passet bedre enn partipolitikk?

– Absolutt. KROM har hatt stor betydning for kriminalitetsdebattene, men jeg synes at foreningen har stivnet litt i de senere årene. Havnet litt utenfor. Før kunne vi mene at vi ikke trengte fengsler. Dette holder ikke lenger. Jeg ser ingen alternativer til fengsel for visse typer forbrytelser. Noen personer er samfunnet nødt til å beskytte seg mot. Dette er en nødvendighet, men fengselsstraff som virkemiddel for å forbedre folk, det har jeg ingen tro på. Fengsel er løsningen for å få visse personer ut av sirkulasjon. Forbrytere som er syke, må få hjelp samtidig som samfunnet beskyttes. Det er vanskelig å se noen annen utvei enn innesperring etter et meningsløst drap. Ikke like vanskelig når en terroriserende far er drept i affekt. Friske forbrytere må få en reaksjon etter at skylden er plassert. Et samfunn må reagere, spørsmålet er hvordan. Etter min mening må det gjøres noe med lengden på fengselsstraffene. De er gjennomgående for lange. Jeg mener at norsk kriminalpolitikk i for stor grad styres av enkelthendelser.

Stygge enkeltepisoder betyr rop om strengere straffer. Lengre straffer og hardere soningsforhold, roper Fremskrittspartiets politikere, og folk hører på dem. Andre partier tør ikke å argumentere for det motsatte, Arbeiderpartiet henger seg ofte opportunistisk på. Det er for lettvint. Resultatet kan bli at dømte kommer ut som tikkende bomber. De som har gjort noe ille i affekt har selvsagt ikke overveiet hvor mange år det kan bli i fengsel. Vi har hatt gjennomsnittlig 60 drap i Norge de siste 30 årene, straffens lengde avskrekker neppe, fastslår Stabell.

 

Korrektiver

Kriminologi på Universitetet i Oslo er i år 50 år etter at Johs. Andenæs foreslo dette faget i 1954. Kriminologene har utfordret jussen, som for lengst har sluttet å være et dannelsesfag, mente en kommentator i Aftenposten.

– Det er i hvert fall befriende med fag som kriminologi og rettssosiologi tett på. Disse miljøene skaper refleksjon omkring jussen. Juss er jo til enhver tid makthavernes redskap for å legitimere sin makt. Man behøver ikke være særlig radikal for å se dette. Derfor trengs det korrektiver som sørger for kritisk refleksjon, og derfor er kriminologi og rettssosiologi helt nødvendig, sier Stabell, som er kjent for å være en uredd advokat som gjerne kritiserer kolleger når han synes at de har gått over streken.

 

– Er advokatene blitt mer uetiske?

– Mitt inntrykk er at advokater stort sett er veldig hyggelige mennesker, sier venstresosialisten mildt.

– Vi er forskjellige mennesker, både i det faglige og i det etiske. Forskjellen nå er at utvekstene kommer frem, utvekster som før ikke ble oppdaget. Mediene er blitt opptatt av advokatetikk og følger oss nøye og pågående. Jeg kan derfor ikke se at det er noen tegn på at etikken er blitt dårligere. Åpenheten er så mye større. Kanskje er advokatetikken bedre nå enn før fordi Advokatforeningen gjør en viktig innsats for å ta fatt i problemene.

Ingen advokat har vel alltid vært toppetisk og toppmoralsk. Advokater er utsatt for mange fristelser og muligheter til å tjene penger. Det jobbes hardt, og det er menneskelig å feile.

 

– Hva slags forsvareroppdrag gleder deg mest?

– Den faglige delen av et forsvar er alltid utfordrende. Jeg har for øvrig ikke bare straffesaker, jeg driver også med arbeidsrett og erstatningsrett. Jeg vil svare slik: Jeg setter veldig stor pris på henvendelser fra dynamiske miljøer som Natur og Ungdom, Bellona og Blitz. Kjempefint å få anledning til å bruke mitt eget engasjement for politisk engasjerte ungdommer. Da gnistrer det liksom litt ekstra. Slike oppdrag prioriterer jeg alltid.

 

– Radikale foreldre får ikke alltid radikale barn. Hva med dine?

– Ingen av dem er medlem av noe politisk parti, og ingen av dem har havnet av protest mot oss på motsatt fløy og stemt på Fremskrittspartiet. Heldigvis, det ville vært litt vanskelig! Alle tre har fine holdninger, synes jeg, og jeg er veldig stolt av dem. Yngstemann på 18 går på videregående og satser på media og kommunikasjon. Eldstemann på 25 studerer filosofi, og min datter på 27 får faktisk sitt vitnemål på juss i dag, familien skal ut på byen og feire henne når intervjuet er over. Kan jeg få anbefale henne?

– Ja.

– Meld fra hvis noen trenger en advokatfullmektig! Hele landet er interessant, og hun er flink. Jeg synes kanskje det er nok at et av barna blir jurist når begge foreldrene er jurister. Hun fikk våre motforestillinger, at det er et langt studium med et stort karakterpress. Valget var hennes. Det er fint at barna sprer seg litt.

 

– Trives du i kategorien kjendisadvokater?

– Kjendis blir man enten fordi man ønsker det eller fordi man er spesiell. Ordet er så negativt ladet. Det sier ikke noe om hvor dyktig man er. Heldigvis slipper jeg henvendelser fra kjendispressen. Kanskje Se & Hør fikk nok av meg etter at jeg representerte Ole Paus to ganger i saker om privatlivets fred og Carola Häggquist i et injuriesøksmål. Bladet tapte alle gangene. En gang mens vi bodde på Oppsal tok bladet bilde av terrasseleiligheten vår til en ”Slik bor de”-reportasje. Jeg likte det ikke.

Jeg trives imidlertid som en offentlig kjent person fordi dette gir meg en enestående ytringsmulighet. Det gjelder å forvalte denne muligheten på en fornuftig måte.

 

Målløs

Harald Stabell har ikke lenger noe rabulist-stempel og har vært med i en rekke offentlige råd og utvalg i løpet av 20 advokatår. Han fikk møterett for Høyesterett etter to sivile saker mot Oslo kommune i 1994. Han ble fast forsvarer i lagmannsretten i 1990 – fra 1995 både i tingrett og lagmannsrett. Hans internasjonale engasjement er betydelig. Han er glad i å meddele seg. Når noen beklager at advokatene ikke er aktive nok som bidragsytere i samfunnsdebatten, trekkes Stabell frem som et av unntakene.

Men det har forekommet at også Harald Stabell er blitt målløs. Som for snart tre år siden da han ble tildelt Espelands Honnørpris av juryformann Anne Holt. Men han klarte da å si noe likevel:

”Jeg blir målløs og tenker – er det meg hun nå beskriver? Fortjener jeg disse ordene og denne prisen?”

Han var stolt av å få en pris fra sitt eget fagmiljø, Espelands Honnørpris. En bekreftelse på at han ikke var helt på jordet. Ekstra hyggelig var det å få prisen etter den langvarige og vanskelige Orderud-saken, syntes han. Han var også ydmyk, fordi han tenkte på den advokaten som hadde fått prisen gangen før ham, Ole Jacob Bae, som nettopp var gått bort.

– Ole Jacob Bae betydde veldig mye for meg, både faglig, politisk og som menneske.

 

– Men Bae var da SV’er!

– Ja. Jo. Han var jo det. Men et forbilde likevel.