Mistenkt - uten å være mistenkt

Brannen i Drammen har preget nyhetsbildet den siste tiden. En hendelse av et slikt omfang krever en grundig etterforskning, og politiet har vært åpne om hvordan arbeidet utvikler seg.

Likevel var det en uttalelse som gjorde meg spørrende.

Politiet opplyste at en person har status som mistenkt, men understreket samtidig at de ikke har mistanke om at det har skjedd noe straffbart. Dette vil for mange høres selvmotsigende ut.

Hvordan kan noen være mistenkt dersom politiet ikke mistenker at det er begått et lovbrudd?

Svaret sier mye om forskjellen mellom juridiske begreper og hvordan de samme ordene forstås av folk flest.

Ett ord, flere betydninger

I dagligtalen gir ordet mistenkt sterke assosiasjoner. 

Blir noen omtalt som mistenkt i forbindelse med en alvorlig hendelse, vil de fleste oppfatte det slik at politiet tror vedkommende kan ha gjort noe straffbart. Mange vil også, bevisst eller ubevisst, trekke den slutningen at personen sannsynligvis har et ansvar.

I straffeprosessen er begrepet mistenkt mer nyansert. 

I strafferetten er ikke begrepet «mistenkt» først og fremst en beskrivelse av skyld. Det er et prosessuelt begrep som knytter seg til etterforskningen og hvilke rettigheter den enkelte skal ha.

Straffeprosessloven definerer faktisk ikke når en person blir mistenkt. Loven regulerer først når en mistenkt får status som siktet, blant annet ved formell siktelse eller når det besluttes eller gjennomføres tvangsmidler som pågripelse, ransaking eller beslag.

At loven ikke definerer selve mistenktbegrepet, illustrerer at dette i stor grad er et praktisk og prosessuelt begrep utviklet gjennom rettspraksis og etterforskningspraksis.

Den mistenkte gis rettigheter

Politiet har forklart at personen i Drammen har fått status som mistenkt blant annet fordi vedkommende da får de rettighetene loven gir han. Dette er i utgangspunktet et viktig rettssikkerhetshensyn. Før politiet avhører en mistenkt, skal vedkommende blant annet gjøres kjent med hva saken gjelder og at han eller hun ikke har plikt til å forklare seg.

En mistenkt har også rett til bistand fra forsvarer. Dersom en bestemt person er mistenkt, skal politiet ikke bare undersøke forhold som taler mot vedkommende, men også aktivt søke å klarlegge det som taler til hans eller hennes fordel.

Dette er grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat.

Paradoks

Juridisk kan det være både riktig og fornuftig å gi en person status som mistenkt for å sikre vedkommendes rettigheter under etterforskningen. Men språklig oppstår et helt annet inntrykk.

Når offentligheten får høre at noen er «mistenkt», tenker de færreste på retten til forsvarer eller retten til å tie. De tenker at politiet tror personen har gjort noe straffbart.

Det er derfor fullt mulig at politiets uttalelse er juridisk korrekt, samtidig som den lett blir misforstått av publikum.

En belastning?

Den oppnevnte forsvareren har uttalt at hans klient er i sjokk. Det er ikke vanskelig å forstå. 

For offentligheten skiller sjelden mellom et prosessuelt begrep og en mistanke om skyld. Den som omtales som mistenkt i en sak som får massiv medieoppmerksomhet, risikerer å bli identifisert med selve hendelsen, selv om politiet samtidig presiserer at de ikke vet om det i det hele tatt er begått en straffbar handling.

Det er nettopp derfor slike begreper må brukes med varsomhet. Ikke fordi politiet gjør noe galt, men fordi ordene lever sitt eget liv når de først havner i en avisoverskrift.

Bør vi bruke et annet språk?

Dette reiser et mer prinsipielt spørsmål. 

Hvis formålet først og fremst er å gi en person rettigheter under etterforskningen, er da ordet mistenkt den beste betegnelsen? Eller skaper begrepet en unødvendig belastning fordi folk flest legger noe helt annet i ordet enn jurister og politi gjør?

Det finnes neppe noe enkelt svar.

Politiet må kunne etterforske alvorlige hendelser grundig, samtidig som den enkelte gis de rettighetene rettsstaten krever. Samtidig må vi erkjenne at språket har betydning. For den som blir omtalt som mistenkt, er det liten trøst at begrepet har en annen juridisk betydning enn det folk flest kan legge i det.

Mer enn bare et juridisk begrep

Strafferetten er full av ord som har en betydning blant jurister og en annen i dagligtalen.

Mistenkt. Siktet. Tiltalt. Henlagt.

Felles for dem alle er at de lett kan gi et misvisende bilde dersom man ikke kjenner den juridiske betydningen. Drammensaken illustrerer dette godt. Ikke fordi den sier noe om skyld eller uskyld, men fordi den minner oss om at ord kan være belastende i seg selv hvis vi ikke forstår konteksten eller innholdet. 

Å være mistenkt er svært langt unna å være skyldig. Det behøver ikke en gang å ha skjedd noe straffbart.