- Bruken av lyd og bilde i lagmannsretten bør følge prinsippet om best mulig, ikke mest mulig

Departementets opprinnelige forslag var å endre bestemmelsene slik at det i forskrift kunne gis regler om at opptak «kan» spilles av. De ønsket «å understreke at hverken dagens bestemmelser eller de foreslåtte endringene innebærer noen plikt til avspilling av opptak» i ankesaken.

I høringen fikk denne kan‑modellen støtte fra lagmannsrettene i Agder, Borgarting, Eidsivating, Frostating og Gulating – sammen med Dommerforeningen og Advokatforeningen.

Men det var også tunge høringsinstanser som ønsket en «skal»-regel.

Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Hålogaland lagmannsrett og flertallet i Domstoladministrasjonens styre advarte mot at «kan» kunne føre til at opptak «spilles av sjeldnere enn hva som er forutsatt i loven» og kunne skape ulik praksis mellom lagmannsretter og mellom dommere.

Vinner på kvalitet, taper på tid

På bakgrunn av høringsinnspillene valgte departementet i Prop. 163 L å gå for «skal». Departementet innser at «det er en risiko for at en avspilling av et opptak i noen tilfeller vil bli mer tidkrevende enn å gjennomføre nye avhør». 

Høye sakskostnader er den mest debatterte utfordringen i rettsvesenet vårt. Våre rettsprosesser er blant de beste på kvalitet, men veldig mange slår oss på tidsbruk. Og derfor på kostnader. 

Det hjelper lite at norske advokater er rimeligere enn hva man finner i flere sammenlignbare land, når sakene tar så lang tid. Vi bruker langt mer tid enn våre naboland både i straffesakene og i sivile saker.

Er det ikke så enkelt som at tidsbruken er vår viktigste utfordring, og var ikke ett av de viktigste formålene med lyd- og billedopptak nettopp å effektivisere rettsprosessene? Bør vi da bruke denne teknologien også der det gjør at tidsbruken ikke går ned – men opp?

Teknologi bør være middel, ikke målet

Hensynet til effektivitet ligger bak ankesakenes konsentrasjonsprinsipp. Så vel straffeprosessutvalget som departementet ønsker at ankeforhandlingen «skal konsentreres om det som er tatt opp i anken, og som er omtvistet». 

Så hvorfor tvinge igjennom lange videoavspillinger der det motvirker målet om konsentrasjon og effektivitet?

Når myndighetene skal modernisere samfunnet vårt, får man av og til følelsen av at omfattende teknologibruk er et mål i seg selv. Da den nasjonale digitaliseringsstrategien ble lansert i 2024, var ambisjonen at «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land». Jeg så aldri en god forklaring på hvorfor dette var så viktig.

Senere omformulerte regjeringen målet til at vi skal bli «verdens best digitaliserte land». Noe som er langt klokere. Teknologi bør alltid være et middel, og ikke et mål i seg selv.

Også bruken av lyd og bilde i lagmannsretten bør følge prinsippet om best mulig, ikke mest mulig. Domstolen bør ha anledning til å bruke dette som et middel, der det gir en gevinst. Og ikke som et mål i seg selv, også der det øker tidsbruken og partenes kostnader.