Advokatens konkurransefortrinn er ikke dømmekraft

Silvija Seres og Bente Sollid fokuserer på hvordan advokatfirmaene må justere prismodellen. Men endringen handler ikke bare om hvordan advokatene kan ta betalt. Det handler om hvem eller hva som i fremtiden løser de juridiske problemene.

De fleste bedriftene vi møter gjennom Lexolve har aldri brukt advokat. Ikke fordi de ikke trenger det, men fordi timepriser på 3000 til 7000 kroner er utenfor rekkevidde. 

De trenger hjelp til komplekse avveininger som om de skal ansette eller bruke konsulent, hvordan de bør strukturere et opsjonsprogram, hva de gjør når de må si opp noen. Hverdagsjuss som krever reell juridisk vurdering, og som bransjen har priset dem ut av.

Tilgangen til juridisk kunnskap var før et knapphetsgode som krevde at du betalte noen tusenlapper til noen med mastergrad og yrkeserfaring. I dag får du gode svar av en KI som er trent i juridisk metode og på norsk lov. Gratis, på nettet.

Dette er den virkelige revolusjonen: Makten og produksjonen flyttes ut av advokatfirmaenes lokaler og inn til selskapene og privatpersonene selv.

Åpen dør for utradisjonelle løsninger

Med opphevelsen av rettsrådsmonopolet i 2025 står nå døren åpen for at andre kan levere det som tradisjonelt er ansett som juridiske tjenester uten å være advokatfirma, hvor dømmekraften til én advokat vil nå langt.

Vi har kun skrapt overflaten av hvilke tjenester som til nå har ligget hos advokatfirma, som nå kan løses av andre og på andre måter. 

Da trenger du ikke lenger et helt firma med mennesker med god dømmekraft.

Dessuten er det ofte klienten som vil ha den beste dømmekraften for anvendelse av et juridisk råd på sin egen kontekst. Gi henne riktig juridisk grunnlag og en edruelig beskrivelse av risikoen, og hun kan selv vurdere hvilken risiko hun vil ta. Hun trenger ikke en advokat som bruker tre timer på å skrive forbehold.

LES OGSÅ: 

Timeprisens fremtid i en KI-drevet advokatbransje

Redningsplanken

Gjennom Lexolve snakker jeg daglig med internadvokater i banker, medlemsorganisasjoner og store selskaper. Deres virkelighet er at de drukner i henvendelser. 

For dem er ikke KI en trussel mot en forretningsmodell. Det er en etterlengtet redningsplanke. De omfavner, med sunne reservasjoner, muligheten til å levere hjelp til langt flere mennesker med samme kapasitet.

Når teknologien tar unna standardjussen, frigjøres tid til prinsipielle saker og kompleksitet der de virkelig skaper verdi. De leverer mer for mindre. De får forme hva fremtidens advokat skal drive med ved å delta i teknologiutviklingen, ikke se på den. 

Seres og Sollid skriver at timeprisen kan overleve hvis den forankres i nye kriterier som risiko og ansvar. For de tyngste, mest strategiske sakene stemmer nok det. Men for hverdagsjussen? Der er timeprisen allerede død. Klientene vil ikke betale for ineffektivitet når de selv kan la teknologien løse oppgaven på sekunder.

Kreativitet, ikke dømmekraft

Så hvis klienten har dømmekraften og KI leverer det juridiske grunnlaget, hva er da advokatens konkurransefortrinn?

Det som skiller advokatene som akselererer med KI fra resten, er kreativitet. Evnen til å tenke utenfor boksen. Til å se at kompetansen deres kan brukes til å løse problemer de ikke har tenkt på før, i kombinasjon med teknologi som forsterker rekkevidden. 

Advokater er analytiske, logiske og smarte. Men bransjen har dyrket frem en kultur der man er redd for å feile. Det hemmer eksperimentering. Og nettopp eksperimentering er det som skiller de som finner nye måter å skape verdi på, fra de som venter på at noen skal fortelle dem hva timene deres er verdt.

Teknologiske skift skaper kanskje bare gradvise forskyvninger, som Seres og Sollid påpeker. Men for dem som fortsetter å selge tid i en verden som krever løsninger, vil forskyvningen føles som et jordskjelv.