- Journalister må få innsyn i politiets etterforskningsdokumenter

Det sa journalist Simen Sætre da han torsdag 10. september holdt Rettssikkerhetsforedraget 2026 om Arnfinn Nesset-saken i Universitets aula i Oslo.

Sætre fikk årets rettssikkerhetspris for sitt arbeid med boken Den usannsynlige seriemorderen: Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser, der søkelyset rettes mot politietterforskningen, bevisbedømmelsen og domfellelsen i saken om sykehjembestyreren fra Orkdal som fortsatt omtales som Norgeshistoriens verste serimorder.

Nesset tilstod 31 drap i politiavhør, men trakk senere alle tilståelsene. Han ble i 1983 dømt for 22 drap og ett drapsforsøk på beboere på sykehjemmet. Drapsmetoden skal ha vært sprøyter med curacit, et medikament som lammer åndedrettsystemet og skjelettmuskulaturen.

Det er på det rene at Nesset hadde bestilt curacit til sykehjemmet. 

Fikk ny identitet og flyttet til Son

Da Arnfinn Nesset ble løslatt i 2004, bosatte han seg i Son sør for Oslo under nytt navn.

- I politiavhørene hadde han ingen god forklaring på hvorfor han hadde bestilt curacit. Jeg snakket med ham tre ganger, og han hadde fortsatt ikke noen god forklaring. Politiet mistenkte at han hadde brukt det på pasienter. Og det søkte de å få bekreftet. De kunne ikke spore det teknisk i lik, så de måtte ha tilståelser. Og Nesset bekreftet gang på gang, men i løpet av 740 timer med avhør kom han aldri med noen detaljer fra åstedet av den typen som bare en drapsmann kan kjenne, sa Sætre.

Han mener at tilståelsene var vage, og at Nesset etter de tre første tilståelsene hadde insentiver til å tilstå mer.

- For meg var det pussig å lese disse tilståelsene. Han sa at han ønsket å være samarbeidsvillig. Han ville bli ferdig med avhørene. Senere sa han at han synes det virket som at politiet hadde så mange bevis, og selv kunne han ikke riktig huske. Han ville bare ha psykiatrisk hjelp og starte et nytt liv.

- I begynnelsen trodde jeg jo at han var skyldig, men så begynte jeg å føle at noe var galt. Det henger ikke på greip. Så jeg begynte å lese meg opp på forskning om avhørsteknikk. Snart innså jeg at det jeg jobbet med, egentlig handlet om rettssikkerhet. 

25 kilo med etterforskningsdokumenter

I 2021 fikk Sætre til slutt innsyn i politiets etterforskningsdokumenter, etter først å ha fått avslag på avslag.

- Jeg satt på Riksarkivet og leste gjennom 25 kilo med etterforskningsdokumenter. Det tok meg faktisk to år, men jeg lærte masse. Jeg lærte for eksempel at hukommelse er preget av siutasjonen. Politiet dro til pleiere på sykehjemmet og spurte om Nesset hadde gjort noe mystisk. Og snart var det ingen grenser for hvor mye mystisk som hadde skjedd, fortalte han.

Ifølge Sætre hadde Nessets kolleger ikke tatt noen notater om mistenkelige hendelser på sykehjemmet, eller tatt vare på noen sprøyter, eller tatt bilder, eller varslet tilsynslegen som hadde bedt dem om å følge med.

- Etter hvert som politiet kom, så var det likevel som hvert dødsfall ble mystisk. Og jo mer pleierne tenkte tilbake, jo friskere virket disse pasientene som døde. Vitneavhørene ble et slags gruppearbeid. Ved første avhør kunne avhørene sprike fra pleier til pleier, og fra gang til gang. Men etterhvert ble de likere. Pleierne snakket sammen, forsøkte å huske i lag. Innimellom fikk de også informasjon fra poltiet, og snart gikk de i surr om ha de selv hadde sett, hva andre hadde sagt, og hva de hadde fått vite av politiet. Gradvis passet disse vitnemålene mer og mer til drapsteorien, sa Sætre.

- Dødsfallene virket ikke unaturlige

Helsevesenet kan være sårbare for justismord, påpekte Sætre, og viste til andre saker både i England og Norge.

- Det interessante er at tilsynlegene på sykehjemmet der Nesset jobbet, mente at dødsfallene ikke virket unaturlige. De hadde undersøkt pasientene, og skrevet dødsattester. Hver eneste pasient som Nesset ble dømt for å ha drept, kan ha dødd av alderdom og sykdom. 

Saken fikk enorm medieoppmerksomhet da den gikk for retten. Sætre viste frem titler fra norske medier som «Nesset var nekrofil», «Moderne Jekyll og Hyde», og «Drifter som en pyroman».

- Da jeg leste dekningen av saken, ble jeg ganske flau. Journalistene var ikke engang i nærheten av å få frem det som skjedde i politiavhørene. Oppslagene kunne være halvsannheter, spekulasjoner, eller bare rør. Dette solgte masse aviser. Det ble veldig fine forsider. Men dessverre fungerte det ikke like bra for Arnfinn Nesset. Kildene var anonyme, og feil ble ikke korrigert. Folk trodde at sannheten hadde kommet frem, siden dekningen var så bred. Men den var bare bred og aldri dyp.

Journalister uten kilder

Noen journalister forsøkte å stille kritiske spørsmål, men manglet tilgang til kildene, understreket han.

HUSKER DU: I 2021 bestilte Justis- og beredskapsdepartementet en utredning om dokumentoffentlighet i straffesaker 

Advokatforeningen positiv til nytt forslag om å gi pressen mer innsyn i straffesaker

- Undersøkende journalister må ha bedre tilgang til etterforskningsdokumenter. Det er helt avgjørende for rettssikkerheten i Norge. Det er mulig å få det til. De gjør det faktisk i Sverige. Det er helt åpenbart at jeg ikke hadde stått her og tatt imot denne prisen, hvis det ikke hadde vært for en eller annen anonym saksbehandler på Arkivverket som bestemte seg for å gi meg innsyn i etterforskningen. Jeg vil benytte anledningen til å takke Arkivverket som ga meg helt uvurderlig hjelp.

Bekreftelsesfeller

Det grunnleggende problemet med Nesset-saken er at den var en prosess av bekreftelser, ifølge Sætre.

Det han kalte et jag mot bekreftelser kunne vært dempet dersom etterforskerne hadde satt opp uskyldshypoteser og undersøkt disse grundig. 

- Påtalemyndigheten burde bare ha tatt ut tiltale der drapshypotesen var suveren og sendt resten av sakene tilbake for mer etterforskning. Og i retten skulle tvilen ha kommet Nesset til gode. Jurymedlemmene hadde i halvannet år kunnet lese i avisene at han var en seriemorder. Risikoen for forhåndsdømming var stor.

- Videre skulle man ha fulgt lærebøkene som sier at man må være 95 prosent sikker på at tiltalte er skyldig for å dømme. Under disse premissene tror jeg Nesset ville blitt frifunnet. Han kan ha vært skyldig i noe, dessverre så vet jeg ikke. Bevisene er ikke gode. Dermed fikk han heller aldri den rettssikkerheten han skulle ha hatt.

Mener fire saker bør vurderes under ett

Sætre benyttet også anledningen til å omtale andre som ble dømt av Frostating lagmannsrett i perioden mellom 1981 og 1984.

- Nesset deler skjebne med minst tre andre menn som ble dømt av Frostating i denne perioden. Fritz Moen-saken er kjent som et av Norges verste justismord, men jeg vil også peke på to andre; saken mot Sveinung Rødseth og mot Atle Joar Hage. Mange av de samme aktørene var å finne i disse sakene. Og jeg mener det finnes fellestrekk mellom dem. Og at det er veldig viktig å få undersøkt alle disse sakene sammen. 

Sveinung Rødseth ble uriktig anklaget for å ha drept sitt eget barn, mens Atle Joar Hage ble uriktig dømt for å ha misbrukt sine egne barn. Hage tok senere sitt liv. Les mer om sakene i Adresseavisen.

Hva kan vi lære av Nesset-saken i dag, spurte Sætre, og svarte:

- Jeg har vært inne på mye av det innen temaer som avhør, etterforskning, bekreftelsesfeller, vitnepsykologi, sakkyndige, rettspsykiatri og  bevisbedømming. Saken er tragisk på alle måter. Den eneste måten å få noe meningsfullt ut av den, er å ta lærdom fra den. Jeg mener at forskere bør studere den, politistudenter bør lese om den, og den bør også interessere jusstudenter, journalister og medievitere.

- Nitten drap for mye

Han mener at Nesset-saken kan være Norgshistoriens mest omfattende justismord.

- Jeg mener at han som et minimum er dømt for nitten drap for mye. Og jeg mener at det som har kommet fram bør tilsi gjenopptakelse.

Det er mange grunner til at saken bør gjenopptas, mener han.

- Også hensynet til de pårørende som fikk vite at bestemor var drept på bestialsk vis - de fortjener å få et bedre svar. Også hensynet til  lokalsamfunnet er viktig, slik at det skal kunne slå seg til ro. Nessets ettermæle bør være så riktig som mulig. Og rettsstaten Norge bør ha en egeninteresse av å gjennomgå denne saken.

Les mer om prisen og hele juryens begrunnelse her.