Hvor store advokatsalærer anses som nødvendige sakskostnader?

Høyesterettsdommer Clemet Endresen skrev sammen med utreder Gjermund Aasbrenn en artikkel i Lov og Rett 2019 utgave 6 side 353-378 hvor det uttrykkes bekymring over økningen i salæroppgavene som leveres i Høyesterett. De to analyserte salærkravene fra Høyesteretts saker. I artikkelen fremkommer det at salærkravene de siste ti årene har økt veldig mye mer enn alle andre relevante parametere – 126 prosent.

Den eneste variabelen som har økt noe i nærheten like mye som salærkravene, er omsetningen til de største advokatfirmaene. Artikkelen peker på at advokatmarkedet fra 2007 til 2017 vokste fra 9,5 til 16,8 milliarder kroner, en vekst på 76 prosent.

Artikkelen peker også på at det i 2008 skjedde noe veldig viktig i sivilprosessen, nemlig ikrafttredelsen av den nye tvisteloven. Et sentralt poeng med denne loven var at den skulle redusere sakskostnadene.

- Hvem bør ha myndighet til å sensurere salærer?

Høyesterett har fra 2018 laget en «Advokatveiledning» for advokater som skal prosedere i Høyesterett. På side 34 heter det blant annet at «de grunnleggende kravene til innholdet i sakskostnadsoppgaven fremgår av tvisteloven § 20-5 tredje ledd». Videre heter det at «lovgiver har gitt domstolene et ansvar for å påse at erstatning for sakskostnader bare tilkjennes for nødvendige kostnader».

I forarbeidene til tvisteloven skrev departementet:

«Kostnadsnivået i sivile saker må dempes. Et viktig tiltak – utover hensiktsmessige saksbehandlingsregler – er å utforme sakskostnadsregler som kan påvirke kostnadsnivået i ønsket retning. Advokaters salærer utgjør det største kostnadselementet i langt de fleste sakene. Det må derfor vurderes om salærene bør sensureres, og hvem som bør ha myndighet til det. Departementets generelle utgangspunkt er at domstolene i langt større grad enn i dag bør ha en viktig rolle i å styre nivået på sakskostnadene.»

- Høyesterett har ikke lyktes

Høyesteretts bidrag for å få ned salærene er å stille større krav til innholdet i sakskostnadsoppgavene i håp om at dette vil ha effekt på sakskostnadsnivået, jfr. Advokatveiledningen.

Nå mer enn ett år etter at artikkelen stod på trykk i Lov og Rett, og Advokatveiledningen har fått virke en stund, ser det ikke ut til at Høyesterett i særlig grad har lyktes med sitt bidrag for å få ned prosesskostnadene.

Nylig avsa Høyesterett dom i en ordinær skjevdelingsak etter ekteskapsloven. Det vises til dom 10. september 2020 av Høyesterett i avdeling med dommerne justitiarius Toril Marie Øie, dommer Erik Møse, dommer Wilhelm Matheson, dommer Kristin Normann og dommer Erik Thyness, HR-2020-1760-A, (sak nr. 19-120344SIV-HRET).

Hustruen vant i alle tre instanser, og hennes prosessfullmektig fikk godkjent salæroppgave i tingretten med 428.175 kroner, og i lagmannsretten med 369.500 kroner. Altså var tilkjente sakskostnader før behandlingen i Høyesterett godkjent med 797.675 kroner.

- Lite utfyllende begrunnelse

Høyesterett ga også hustruen medhold fullt ut, i likhet med foregående instanser. Det er etter mitt skjønn oppsiktsvekkende at førstvoterende kun skriver følgende om sakskostnader: «B har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få sine sakskostnader erstattet. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak. Hun har krevet dekket 1.255.203 kroner. Kravet tas til følge.»

Altså en lite utfyllende begrunnelse for et betydelig salærkrav i Høyesterett som veltes over på saksøker. Det fremgår ikke av dommen at det er pådratt vesentlige utlegg til for eksempel sakkyndige, og det fastsatte beløpet fremstår som salær til prosessfullmektig.

Her har partene begge hatt samme prosessfullmektig i tre instanser slik at saken er grundig belyst og prosessfullmektigene kjenner saken svært godt.

Jeg mener det er dekning for å hevde at som regel vil det være slik at domstolene i ankeomgangen(e) normalt hensyntar at prosessfullmektigene profiterer på det som er gjort i foregående instans, slik at det normalt ikke er rom for saksomkostningskrav i ankeinstansen noe vesentlig over salærkravet i foregående instans, se HR-2020-611-A avsnitt 69.

- Imøtekommer ikke lovgivers ønske

I nevnte sak 10.september 2020 fastsatte Høyesterett et saksomkostningsbeløp som for behandlingen i Høyesterett samlet utgjør cirka 157,35 prosent av de samlede omkostninger i tingrett og lagmannsrett.

Domsgrunnene er svært knappe, og uforståelige når man ser saken i bakteppe av den bekymringen som er fremkommet fra enkeltdommere vedrørende vesentlig økning av kravene i innleverte saksomkostningsoppgaver i Høyesterett.

Det er også andre avgjørelser hvor Høyesterett legger opp til et særdeles høyt omkostningsnivå, og ikke bidrar til å imøtekomme lovgivers ønske om å få begrenset kostnadene til å søke rettslig avklaring av de tvister folk flest kan komme opp i.

I Ankeutvalgets kjennelse 23. juli 2020 ble det av Høyesteretts ankeutvalg med dommerne Normann, Bergh og Høgetveit Berg i HR-2020-1515-U, (sak nr. 20-099554SIV-HRET), sivil sak, anke over sakskostnadsavgjørelse blant annet uttalt at «lagmannsrettens begrunnelse må forstås slik at man har tatt utgangspunkt i det man anså som en nødvendig timepris for å få oppdraget gjennomført på en god måte. Dette anslaget, 4000 kroner eksklusive merverdiavgift, er klart ikke for lavt.»

Høyesterett godkjenner altså en timepris på 4000 kroner som en passende timepris.

«Rimelige og nødvendige kostnader»

Oslo tingrett har i september 2020 avsagt dom i søksmål anlagt av Advokatfirmaet Rogstad mot VG mfl. hvor tingretten mente at hele 5015 kroner, pluss merverdiavgift, var en passende timesats for det omkostningskrav tapende part ble pålagt å dekke, og det heter:

«Advokat Helle har lagt frem en sakskostnadsoppgave på 389.257 kroner, som i sin helhet er salær. Han har selv brukt 55 timer à 5015 kroner, og fått bistand i saksforberedelsen av en fullmektig som har brukt 42,5 timer til 2380 og 2550 kroner pr time. Saksøkerne ga i sine merknader til sakskostnadsoppgaven uttrykk for at det ikke var noe å si på timetallet, men at Helles timepris er for høy. Etter rettens skjønn ligger salærkravet innenfor det som må regnes som rimelige og nødvendige kostnader i denne saken. Helles timepris er høy, men det samlede salærkravet er ikke spesielt høyt for en hovedforhandling over to dager i en immaterialrettssak. En høy timepris kan forsvares når den reflekterer en spesialistkompetanse som gjør at saken kan behandles effektivt og på færre timer enn av en advokat med lavere timepris. Det er tilfelle her.»

- Fikk salærkravet nedjustert fra 274.000 til 40.000 kroner

Advokatstanden består av mange forskjellige advokater med forskjellige spesialiteter. Felles for advokatene er at de har rettshjelpmonopol som forplikter. Advokatene skal fremme rett og hindre urett. Det bør da slås ned på advokater som ligger langt over et rimelig og nødvendig nivå for sakskostnader. Retten må ikke bli som Hotell Ritz i London, «åpen for alle, tilgjengelig for de få».

Dette må i hvert fall gjelde når saksomkostningsansvaret skal pålegges en tapende motpart. Men Høyesteretts ankeutvalg har i noen saker også besluttet å nedregulere partens egen advokats salærkrav, se HR-2020-1257-U hvor prosessfullmektigen fikk salærkravet nedjustert fra 274.000 kroner til 40.000 kroner. Advokaten reagerte sterkt på dette i media, og hevdet Høyesteretts ankeutvalg grep inn i avtalefriheten mellom advokaten som næringsdrivende og hans klient.

- Sender signal til underrettene

Det bør stilles strengere krav til domstolenes kontroll siden utviklingen på salærnivået synes å ha kommet ut av kontroll, også i Høyesterett som skal være veiledende rettsinstans.

Advokater som driver som bostyrere i konkursboer i Oslo på oppnevning fra Oslo byfogdembete tillates nå normalt å heve 1980 kroner pluss mva pr. time for bostyreroppdrag (likevel inntil 2640 kroner + mva ved unntaksvis særskilt krevende arbeid), og det er ikke mangel på advokater som ønsker slike oppdrag.

Forsvarsadvokatene som står i første linje i rettssikkerhetsarbeidet får fra 1.1.20 en timegodtgjørelse på kun 1060 kroner + mva pr. time (også ved stykkprisberegning), riktignok med antatt mindre behov for kontorstøtte enn bostyrerne.

Det er altså presumptivt dyktige advokater som finner det regningssvarende å arbeide med timesatser under 2000 kroner + mva, selv om forsvarsadvokatene er i ferd med å nå et nivå som skremmer nye advokater fra å bli i forsvarerrollen.

Jeg mener at Høyesterett ved justitiarius Toril Marie Øie har mislyktes i sitt arbeid med å få ned salærkravene, og praksisen sender blant annet et signal til underrettene om at både 4000 kroner og endog 5000 kroner er timesatser eks. mva som kan være rimelige og nødvendige å anvende, og således i sin tur rettmessig å velte over på den tapende part.

Det blir da ytterligere og forverret «risikosport» å gå i retten, og dette øker graden av mulig rettsfornektelse og kun rettssikkerhet for de virkelig rike i Norge. I løpet av få år vil vi kunne vi få krav om timepriser opp mot 6000 kroner + mva hvis dette fortsetter.

- Fare for rettssikkerheten

Det eneste positive med høye prosesskostnader er at det skremmer til høy forliksvillighet og derav færre prosesser som må til doms. Menneskelig og samfunnsøkonomisk begrunnet er det sterkt ønskelig med flere forlik og færre dommer med klar tapende part.

Høyesterett bør nå gi advokatene et generelt tydelig signal om forventet nivå på timepriser og akseptable rimelige saksomkostninger pr. dag i Høyesterett og underrettene. Herunder bør justitiarius oppklare grunnlaget for at Høyesterett i skjevdelingsdommen 10.september 2020 kunne idømme tapende part så vidt høye sakskostnader i Høyesterett.

Det er vel ikke i tvil om at det er en fare for rettssikkerheten når man risikerer slike massive sakskostnader, her samlet 2.052.878 kroner i tillegg til egne sakskostnader, og dette i en privat prosess mellom to ektefeller om klargjøring av skjevdelingsreglene som ledd i et ekteskapelig skifteoppgjør.