omvendt voldsalarm
Opphevet elektronisk kontroll av hensyn til mindreårig datter
Beslutningen om elektronisk kontroll var mangelfull fordi konsekvensene for siktedes mulighet til samvær med datteren ikke var drøftet nærmere, mener Høyesteretts ankeutvalg.
Elektronisk fotlenke.
Illustrasjonsfoto: Kriminalomsorgsdirektoratet
Midt i sommerferien, den 24. juli, fattet ankeutvalget i Høyesterett en kjennelse (HR-2026-1573-U) om en siktet mann som siden desember 2024 har hatt besøksforbud overfor en kvinne som er moren til deres felles barn.
Siden februar 2025 har han vært underlagt elektronisk kontroll, såkalt omvendt voldsalarm.
For mannen innebærer forbudssonen at han ikke kan få treffe sin datter og øvrige familie der disse bor, eller selv bo eller arbeide i sin hjemby.
Disse behandlet saken
Mannen ble representert av advokat Svein Kjetil Lode Svendsen ved advokatfullmektig Eirik Kise Brandal.
Påtalemyndigheten ble representert av politiadvokat Amalie Bråten Hauge.
Dommere i saken ar Knut Erik Sæther, Are Stensvik og Christian Lund.
Den 28. mai forlenget påtalemyndigheten, med hjemmel i straffeprosessloven § 222 g, jf § 222 a, besøksforbudet med elektronisk kontroll frem til 28. august.
Dissens i lagmannsretten
Beslutningen ble tatt til følge i Haugaland og Sunnhordaland tingrett i juni i år. Mannen anket til Gulating, som forkastet anken den 30. juni.
Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall: Mens flertallet mente elektronisk kontroll ikke var uforholdsmessig, mente mindretallet at det var nettopp det.
Mannen anket til Høyesterett, og viste til at han er stabilt medisinert for psykose, at brudd på vedlikeholds- og medvirkningspliktene ikke taler for at han vil oppsøke fornærmede fysisk, og at relasjonen til datteren påvirkes sterkt av inngrepet.
- Barnets beste et grunnleggende hensyn
Ankeutvalget viser til at det i forarbeidene i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 5.4.4 på side 30 blant annet heter at det i forholdsmessighetsvurderingen må legges vekt på om forbudssonen omfatter et område der den som underlegges kontrollen bor, arbeider, har faste fritidsaktiviteter eller andre aktiviteter, eller områder hvor vedkommende har andre legitime behov for å ferdes i.
Også hensynet til berørte barn fremheves, påpeker ankeutvalget, og viser til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn.
Ankeutvalget siterer videre fra proposisjonen:
«Forbudssonen kan etter omstendighetene fastsettes slik at den kontrollen retter seg mot, blir pålagt å flytte eller bytte arbeid. Tilsvarende gjelder når forbudssonen vil påvirke samvær med egne barn. I disse tilfellene må den trusselutsattes behov for beskyttelse være tilsvarende sterkt, samtidig som trusselutøverens utviste skyld kan tilsi at vedkommende må finne seg i å tåle et slikt inngrep.»
- Bare ett samvær i 2026
Den siktede mannen anfører at elektronisk kontroll fører til betydelige begrensninger i samværet med datteren, og utgjør et inngrep i retten til familieliv etter Grunnloven § 102 og EMK art. 8.
I første halvår 2026 har siktede bare hatt mulighet til å gjennomføre ett samvær, anfører han.
Lagmannsrettens flertall viste til at siktede flere ganger har brutt besøksforbudet, og at hans psykiske situasjon er så ustabil at elektronisk kontroll anses nødvendig.
I lagmannsrettens avgjørelsen er retten til familieliv og hensynet til barnets beste bare omtalt slik, påpeker ankeutvalget:
«A har forklart at lenken gjør livet vanskelig for ham den tid han ikke kan få seg jobb her i [sted1] og han ikke får treffe sin datter og øvrig familie i [sted2] og [sted3]. Retten betviler ikke at fotlenken, forbudssonen og kontrollen innebærer store ulemper og er en belastning for A, i samsvar med det han har forklart i retten. A har ikke mulighet til å bo i sin hjemby i nærheten av sin familie og heller ikke til å besøke dem. Forbudssonen innebærer dermed en vesentlig innskrenkning i livsutfoldelse og bevegelsesfrihet, jf. EMK protokoll nr. 4 art. 2 nr. 1. I tillegg kommer de vanlige ulempene knyttet til å bære fotlenke og til å måtte lade denne med jevne mellomrom.
(…)
Retten har også foretatt en vurdering av om forbudssonen kan gjøres mindre. Forbudssonen er satt med utgangspunkt i fornærmedes adresse og responstiden til politiet. retten finner at dette må være avgjørende, og retten finner følgelig ikke å kunne justere på størrelsen på forbudssonen.»
- Vurderte ikke datterens utvikling
Denne begrunnelsen er mangelfull, mener ankeutvalget, fordi det ikke foretas en nærmere drøftelse av forbudssonens betydning for siktedes mulighet til å gjennomføre samvær med datteren.
At retten heller ikke har vurdert hvilke konsekvenser manglende samvær vil ha for datteren og hennes utvikling, er også en mangel, mener ankeutvalget.
Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
Du kan lese hele avgjørelsen her.
