Helikopterlanding på eget hustak utfordrer tolkningsprinsippene

En helikopterflyger som landet på eget hustak, ble frikjent for uaktsom flyging av tingretten og lagmannsretten. Lagmannsrettens dom hvilte på resonnementene til et frifinnende mindretall bestående av meddommere.

For sin del lente fagdommerne seg på internrettslige kilder og metode da de konkluderte med at flygeren burde straffes, til tross for at forbudet som saken gjaldt har folkerettslig og EØS-rettslig opphav. Jeg har problematisert fagdommernes metodiske tilnærming tidligere.

Etter at Høyesteretts ankeutvalg tillot påtalemyndighetens anke fremmet, er saken bragt inn på et adekvat spor. Spørsmålet om tolkningen av lufttrafikkreglenes uaktsomhetsbestemmelse (SERA.3101) er forelagt EFTA-domstolen.

De muntlige forhandlingene i EFTA-domstolen 8. oktober avdekket imidlertid et prinsipielt spørsmål som Høyesterett ikke hadde stilt ved foreleggelsen. Spørsmålet er om – og i så fall hvordan – tolkningen av en forvaltningsrettslig bestemmelse påvirkes av at det følger sanksjoner ved brudd.

Ut fra partenes argumentasjon er det uklart hvorvidt det er godt fanget opp i saken at EU-regelverk som krever sanksjoner ved overtredelse, etter praksis fra EU-domstolen, også kan stille krav til tolkningen. Siden spørsmålet dessuten har betydelig rekkevidde utenfor helikoptersaken, er det på sin plass å dele noen betraktninger forankret i egen tidligere forskning. 

Tradisjonelt utgangspunkt: Uten betydning

EU-domstolens tradisjonelle utgangspunkt er at tolkningen av EU-rettslige bestemmelser «cannot be dependent upon the civil, administrative or criminal nature of the proceedings in which it is invoked». Det forhold at en medlemsstat har valgt å underlegge overtredelse av en EU-rettslig bestemmelse med straff eller administrative sanksjoner, kan følgelig ikke aktivere det strafferettslige legalitetsprinsippet for tolkningen av regelen på EU-rettslig nivå. Det vil være opp til den nasjonale domstolen å sørge for at prinsippet etterleves i anvendelsen av nasjonal strafferett, i tråd med EMK artikkel 7 og EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 49.

LES OGSÅ

Hvordan skal firmaene prise tjenestene når tidsbruken faller, men verdien for klienten kan være like høy eller høyere?

Grunnforordningen for sivil luftfart som var anvendelig i saken, krever imidlertid at statene fastsetter sanksjoner – «penalties» – ved overtredelse av forordningen og dens gjennomføringsregler, jf. artikkel 68. Slik det har blitt vanlig i EU-lovgivningen, skal sanksjonene «være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende».

Brudd på kravet i lufttrafikkreglene om å føre et luftfartøy «på en uaktsom eller skjødesløs måte slik at andres liv eller eiendom settes i fare» etter SERA.3101 omfattes av hva statene må sanksjonere effektivt og på en avskrekkende måte. Påvirker det forhold at EU-retten pålegger medlemsstatene å fastsette sanksjoner som skal oppfylle materielle krav hvordan den forvaltningsrettslige normen skal tolkes? Hvor klart må det eksempelvis være for en flyger at formuleringen «settes i fare» eventuelt også kan dekke mer hypotetiske faretilfeller?

To sentrale prinsipper

Svaret på disse spørsmålene må ta utgangspunkt i at det etter praksis fra EU-domstolen både gjelder et generelt rettssikkerhetsprinsipp («principle of legal certainty»), og et særlig utslag av prinsippet i form av et strafferettslig legalitetsprinsipp. Prinsippene kan spille inn på EU-nivå på flere måter og på ulike nivåer.

Det generelle rettssikkerhetsprinsippet kommer inn på nivået for tolkningen av den EU-rettslige bestemmelsen som påstås brutt. Prinsippet krever ifølge EU-domstolen at bestemmelser må være klare og presise, og at de tolkes og anvendes på en måte som er forutberegnelig for dem regelverket retter seg mot. Dette gjelder særlig når det er tale om negative konsekvenser for individer og foretak.

Prinsippet gjelder uavhengig av om det er tale om tolkning av EU-retten selv, som i Halifax, eller tolkning av nasjonal rett til gjennomføring av EU-retten, som i Banco de Portugal. Og minst like viktig; i M med flere slo EU-domstolen fast at man så langt som mulig skal foretrekke det alternativet ved tolkningen av EU-rettslig sekundærrett som gjør rettsakten forenlig med det generelle rettssikkerhetsprinsippet.

M med flere illustrerer hvordan prinsippet kan slå ut dersom den aktuelle rettsakten inneholder en sanksjonsbestemmelse som svarer til artikkel 68 i luftfartsforordningen.

Domstolen viste til at nasjonale myndigheter var pålagt å fastsette sanksjoner ved overtredelse av forordningen om Taliban-restriksjonstiltak og bemerket at medlemsstaten i dette tilfellet hadde fastsatt strafferettslige sanksjoner. EU-lovgivningen som angivelig var brutt måtte være klar og presis, slik at berørte personer «may know unambiguously their rights and duties and take measures accordingly». Dette må også tolkningen av lufttrafikkreglene ta hensyn til.

Betydning for tolkningen av sanksjonsbestemmelsen

Selv om en EU-rettslig bestemmelse tolkes i tråd med det generelle rettssikkerhetsprinsippet som tar hensyn til at relevant EU-rett pålegger sanksjoner, kan det likevel tenkes at tolkningen ikke oppfyller kravene etter det strafferettslige legalitetsprinsippet. Disse omfatter lex stricta og lex certa.

Lex stricta er et forbud mot å tolke en bestemmelse så vidt til skade for den tiltalte at det tilsvarer analogi, se eksempelvis Pantalon mot Kroatia. Lex certa innebærer at lovgivningen må gi en klar definisjon av både lovbruddet og straffen som følger ved brudd. Ifølge EU-domstolen er lex certa-vilkåret oppfylt dersom berørte personer på grunnlag av bestemmelsens ordlyd, og om nødvendig ved hjelp av domstolens tolkning av den, er i stand til å vite hvilke handlinger eller unnlatelser som medfører straffansvar. 

Bestemmelser som oppfyller det generelle rettssikkerhetsprinsippet, men som ikke oppfyller det strafferettslige legalitetsprinsippet, reiser derfor særlige spørsmål. Dersom EU-retten pålegger sanksjoner i en slik situasjon, uten samtidig å angi at sanksjonene må være straff i EMKs forstand, kan det oppstå spørsmål om den EU-rettslige sanksjonspåleggende bestemmelsen er delvis ugyldig. I så fall er det nærliggende at domstolen kan tolke den sanksjonspåleggende bestemmelsen innskrenkende, slik at den utelukker sanksjonstiltak som er å regne som straff etter EMK artikkel 7 og EUs Charter om grunnleggende rettigheter artikkel 49.

Rosneft illustrerer et slikt mulig scenario (se særlig avsnitt 162–170). Saken gjaldt påstått uklare bestemmelser i forordningen om restriksjonstiltak etter Russlands invasjon av Ukraina. Forordningen artikkel 8 nr. 1 svarer til artikkel 68 i luftfartsforordningen. Domstolen gikk grundig inn i vurderingen av om de påstått uklare bestemmelsene etterlevde det strafferettslige legalitetsprinsippet. Fordi prinsippet etter domstolens syn var etterlevd, kunne medlemsstatene pålegge strafferettslige sanksjoner på grunnlag av artikkel 8 nr. 1.

Ikke nødvendigvis vanntett skott

Det er ikke nødvendigvis et vanntett skott mellom måtene de ulike varianter av rettssikkerhetsprinsippet kan spille inn på. EU-domstolen betrakter det som et generelt tolkningsprinsipp at en EU-rettsakt «must be interpreted, as far as possible, in such a way as not to affect its validity». I et scenario som dette, vil EU-domstolen ha flere måter å sikre gyldighet på: Den anført uklare bestemmelsen kan tolkes på en slik måte at den ikke støter an mot det strafferettslige legalitetsprinsippet.

LES OGSÅ

Fersk dom om uavhengig stilling kan få betydelige økonomiske konsekvenser for arbeidsgivere

Som vi har sett, kan påleggshjemmelen alternativt tolkes slik at den ikke åpner for sanksjoner som er å regne som straff etter EMK artikkel 7 og Charteret artikkel 49. Det er med andre ord minst «to veier til Rom» for EU-domstolen når den anstrenger seg for å velge løsninger som innebærer at ugyldighet unngås. Formodentlig vil det ha betydning for valg av vei om den forvaltningsrettslige bestemmelsens effektive virkning generelt sett undergraves, dersom man tolker den i tråd med det strafferettslige legalitetsprinsippet. 

I motsetning til EU-domstolen, har ikke EFTA-domstolen kompetanse til å fastslå at bestemmelser i EU-rettsakter er ugyldige. Som EU-domstolen, må den imidlertid så langt som mulig tolke sekundærretten på en slik måte at dens gyldighet ikke utfordres. 

Kan EFTA-domstolen uttale seg om artikkel 68?

Under forhandlingene for EFTA-domstolen syntes Kommisjonen å ta til orde for at artikkel 68 i grunnforordningen ikke står sentralt i saken, og viste til at Høyesterett ikke har spurt om tolkningen av bestemmelsen. Betyr det at EFTA-domstolen ikke skal uttale seg om bestemmelsen og se helt bort fra den ved tolkningen av SERA.3101?

En slik tilnærming synes i overkant formalistisk, den vil være krevende å forene med tilnærmingen i M med flere, og den vil gjøre det vanskelig for domstolen å besvare Høyesteretts åpne spørsmål om andre faktorer som er «relevant to the assessment».

I likhet med EU-domstolen har EFTA-domstolen tidligere understreket at den kan gi nasjonale domstoler «all veiledning som den anser nødvendig» av «hensyn til godt samarbeid med nasjonale domstoler». Derfor kan EFTA-domstolen «utlede de EØS-rettslige elementene som krever tolkning med hensyn til tvistens gjenstand i hovedsaken». Siden det påhviler «EFTA-domstolen å gi et så fullstendig og nyttig svar som mulig», kan den vanskelig se bort fra den eventuelle betydningen av artikkel 68. Gitt bestemmelsen generelle formulering, vil en avklaring kunne ha verdi langt utenfor helikopterlandingssaken.

Forfatteren er postdoktor ved Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett, og forsker på EØS-rettens gjennomslag i norsk rett. Han er også rådgiver for Norges Luftsportforbund. Verken forfatteren eller forbundet er involvert i saken dette innlegget drøfter.