Blind meddommer vant frem i Høyesterett

I en fersk kjennelse har Høyesteretts flertall (4-1) opphevet avgjørelsene fra Buskerud tingrett og Borgarting lagmannsrett, som konkluderte med at den blinde meddommeren skulle slettes fra meddommerutvalget.

Mannen ble valgt inn i meddommerutvalget i Hol kommune høsten 2024. I februar året etter ble han kalt inn som meddommer i en straffesak. Der satte fagdommeren foten ned, og hevdet at han ikke kunne gjøre tjeneste fordi han var blind. 

Fagdommeren mente også at mannen ikke var valgbar til meddommerutvalget og ba kommunen om å slette ham, noe kommunen straks gjorde.

Mannen klagde til tingretten, men uten å få medhold. I Borgarting lagmannsrett var Norges Blindeforbund partshjelper. 

Borgarting: - Ikke rettsstridig diskriminering

«Lagmannsretten meinte at slettinga var lovleg etter domstollova § 70 og likestillings- og diskrimineringslova § 9. Grunngjevinga var i korte trekk at A berre ville vera eigna som meddommar i få saker. Sidan det vil vera avgrensa høve til å på førehand klarleggje om A er eigna som meddommar i konkrete saker, var det ikkje rettsstridig diskriminering å stryke han frå meddommarutvalet», oppsummerer Høyesterett i kjennelsen, som er ført i pennen av førstvoterende høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg.

Mannen anket til Høyesterett, og Blindeforbundet erklærte partshjelp.

I Høyesterett anførte advokat Erlend Kim Fossen på vegne av mannen og forbundet at tingrettens tolkning av domsttolloven § 70 innebærer et totaltforbud mot blinde meddommere, noe som er en direkte forskjellsbehandling som er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven og FNs Convention on the rights of persons with disabilities (CRPD).

Staten var ikke part i saken, fremgår det av kjennelsen, men Justis- og beredskapsdepartementet opptrådte i saken for å ivareta interessene til det offentlige.

- Bildebevis av betydning i mange straffesaker

Departementet la ikke ned en påstand, men anførte at det ikke er avgjørende at meddommere må kunne se, men at «vilkåret om personlig egnethet i praksis tolkes slik at personen må kunne gjøre tjeneste som meddommer i en ikke ubetydelig andel av sakene».

«Staten sluttar seg til dette, og at «bildebevis, tegninger, kart, gjenstander og nonverbal kommunikasjon [er] av betydning som bevis i svært mange straffesaker» slik at blinde personar berre kan dømme i «et fåtall» saker, slik lagmannsretten la til grunn», heter det i avsnitt 15.

Interessene til dem som ønsker å være meddommere kan ikke veie tyngre enn interessene til dem som kan bli domfelte, påpekte departementet.

Det er ikke omstridt at blinde i utgangspunktet kan tjenestegjøre som meddommer, og i praksis faktisk har gjort det, påpeker Høyesterett:  «Spørsmålet er uansett om blinde ikkje er valbare fordi dei er eigna til å dømme i få saker.»

Viste til rettspraksis fra Norge og EU

I sin avgjørelse i saken, viste Borgarting lagmannsrett til en avgjørelse fra 2014 der retten kom til at en blind meddommer ikke var egnet til å gjøre tjeneste som dommer (LB-2014-51994) og til at ankeutvalget i Høyesterett forkastet anken, uten nærmere begrunnelse (HR-2014-1118-U).

«Spørsmålet er om denne forståinga av domstollova § 70 er rett, medrekna om ho er i strid med rettsreglar om forbod mot diskriminering av personar med funksjonsnedsetjingar», skriver Høyesterett.

Les også: Mens Horn er ekspert på EMK, er Heggberget generalist og blir landets første blinde høyesterettsdommer.

Advokatene Thomas Horn og Lars Marius Heggberget innstilt til Høyesterett

I kjennelsen vises det både til FNs Convention on the rights of persons with disabilietes (CRPD), til en dom fra EU-domstolen fra 2021 (C-824/19) der en blind person på generelt grunnlag  ble nektet å være meddommer i straffesaker i Bulgaria, samt til den norske likestillings- og diskrimineringsloven.

«Det er ikkje nærare opplyst for Høgsterett kva for saker – eller kor mange saker – blinde meddommarar faktisk har delteke i. Det er likevel semje om at det er saker der blinde personar er eigna som meddommarar – både sivile saker og straffesaker. Samstundes er det semje om at dei ikkje er eigna i ei rekkje andre saker», skriver Høyesterett i avsnitt 56.

- Synsinntrykk vil kunne være avgjørende

Prinsippet om umiddelbar og direkte bevisvurdering forutsetter at dommerne kan tilegne seg innholdet i bevistilbudet direkte, fortsetter Høyesterett.

«Dokumentprov blir lese opp i retten. Dei er uproblematiske i vår kontekst. Men prov i form av til dømes bilete, videofilmar og synfaringar kan vera utfordrande for ein blind meddommar. Synsinntrykk vil kunne vera avgjerande for å få med seg detaljar og nyansar i provtilbodet.»

Der det ikke er noe ved bevisvurderingen som krever at meddommeren har synsevne, er det ikke noe som tilsier at en blind person ikke kan være meddommer, mener Høyesterett.

Å utelukke en blind meddommer i alle saker, vil være i strid med proporsjonalitetsvilkåret som følger av CRPD artikkel 5 nr. 2 og 3 og likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd bokstav b og c, konkluderer flertallet.

«Vurderinga av om ein funksjonsnedsett person er eigna til å vera meddommar, må gjerast i den einskilde saka ut frå karakteren av saka og høvet til tilrettelegging.»

- Bør utredes  og avveies gjennom lovgivning

Dommer Wenche Elizabeth Arntzen tok dissens.

Hun mener at egnethetskravet i domstolloven § 70 første ledd ikke åpner for en etterfølgende egnetshetsvurdering i den enkelte sak, men er et generelt vilkår som skal vurderes uavhengig av den enkelte sak.

«En relativisering av dommerens egnethet avhengig av bevisbildet og muligheten for tilrettelegging i den enkelte sak vil kunne føre til utsettelser og omberammelser til skade for tiltaltes rett til en rettferdig rettergang innen rimelig tid. I ytterste konsekvens vil en skjønnsmessig adgang til å utelukke en uttrukket meddommer også kunne undergrave uavhengigheten til de meddommerne som en slik etterfølgende egnethetsvurdering er aktuell for», skriver dommer Arntzen i avsnitt 87.

Og videre:

«Etter mitt syn reiser en hovedregel om å vurdere funksjonshemmedes personlige egnethet konkret for hver enkelt sak prinsipielle, prosessuelle og praktiske spørsmål som eventuelt bør utredes og avveies gjennom en lovgivningsprosess.»

Staten ble dømt til å betale sakskostnader til Norges Blindeforbund på 216.313 kroner.

Les hele kjennelsen her (HR-2026-919-A).