Hanne Skartveit: - Fy søren, panterett er gøy

- Da jeg var ferdig med jussen, trengte jeg et kvarters tid på å tenke på om jeg ville bli advokat. Og da innså jeg at nei, det er VG som er livet mitt. Da ble jeg kommentator, sier Hanne Skartveit.

På de 25 årene som har gått siden den gang, har kommentator- og redaktørrollen i Norges største avis gjort henne til en av landets største medieprofiler.

Og selv om hun foreløpig har valgt bort advokatyrket, påpeker hun at de to J'ene har flere fellesnevnere.

- Journalistikk og juss handler om mye av det samme. Å oppsøke informasjon, sette ting i sammenheng, grave, undersøke, presentere, få folk til å forstå hva du snakker om. Formidle på en måte som gjør at du når gjennom. Det tror jeg er ganske felles, sier hun.

- Fy søren, panterett er gøy

Under jusstudiene var det særlig fagene som handlet om tredjemannsvern som fanget interessen.

- Jeg sa til en venninne: Fy søren, panterett er gøy, og hun spurte om jeg var helt sjuk i hodet. Første gang jeg studerte holdt jeg bare på med studentpolitikk, så da leste jeg knapt, og gjorde det heller ikke superbra. Det var andre gangen at jeg egentlig studerte juss. Og da gjorde jeg det ordentlig og syntes det var var veldig givende.

Likevel fristet rollen som journalist og kommentator mer enn fakturerbare timer og prosedyre i retten. Hun vendte tilbake til VG, denne gangen som kommentator.

- Når er det i jobben din nå som journalist at du føler at du får bruk for juristutdannelsen?

- Det er vanskelig å svare på fordi det er hele tiden, samtidig som det ikke er noe av tiden. Særlig det som handler om drøfting i jussen er relevant når jeg skriver kommentarer, og det å skjønne at ingenting er svart hvitt, og at det alltid er vurderinger som må tas.

- I tillegg har jeg hele jussbiblioteket tilgjengelig, så de bruker jeg når jeg skriver om statsrettslige temaer eller kommenterer rettssaker som jeg har gjort litt av. Juss er samfunnsfag, så jeg tror jeg har det med meg i bakhodet uten at jeg er helt bevisst på det. 

Ulønnet permisjon

For å ta en fot i bakken og få på plass kronologien i utdanningsløpet: Skartveit inntok jussfakultetet ved UiO første gang i 1986, etter tretten års skolegang og en luftetur til utlandet.

I 1990, da hun var 24-år, skiftet hun beite da hun fikk hun sommerjobb i Arbeiderbladet. Etter ni måneder der, ble hun hentet til VG som reporter.

Det måtte altså to forsøk til før hun virkelig lot seg overbevise om at fem år med paragrafer var verdt det.

- Jeg gikk tilbake til jussen da jeg fikk barn nummer to i 1999. Den siste halvdelen av studiet fullførte jeg på halvparten av normert tid, og tok ulønnet permisjon fra jobb. Det var da jeg ble jurist, sier hun. 

Juss-comebacket var noe tilfeldig, forteller hun. 

- Jeg var hjemme hos foreldrene mine på søndagsmiddag. Lillebroren min studerte juss, og da begynte jeg å bla i bøkene hans. Og så tenkte jeg at det var gøy. Jeg kjøpte innføringsbøkene og så tenkte jeg, fader heller, nå bare gjør jeg det. Så tok jeg femten månders ulønnet permisjon og var fulltidsstudent igjen. Og det var veldig gøy.

Levd liv

Det var mye morsommere andre gangen enn første gangen, forteller Skartveit, som da levde et etablert familieliv.

- Den andre gangen jeg studerte, hadde jeg mann og små barn og leste på universitetet fra 9 til 3, veldig konsentrert. Det var de seks timene med superfokus. Så ble vi en god gjeng med voksne damer som fant hverandre  og som hadde spontankollokvie hver dag. Og det var jo kjempenyttig, og veldig hyggelig.

Jussen ble mer interessant takket være praktisk forståelse:

- Da var jeg voksen og hadde livserfaring. Jeg hadde kjøpt hus, pantsatt og søkt barnetrygd. Jeg hadde et levd liv, noe jeg tror er ganske lurt når man tar jussen. Da skjønner man mye mer fordi alt man leser om blir mindre abstrakt. Det er faktisk livet sjøl. 

En godt voksen fullmektig

- Hvis du skulle byttet yrke, hva ville du gått for?

- Da jeg begynte på jussen ville jeg bli forsvarsadvokat. Jeg tror jeg hadde syntes det var innmari gøy å stå i retten. Jeg har alltid tenkt at jeg har den bakdøra åpen. At hvis jeg ikke liker meg i VG lenger, så kan jeg banke på et advokatkontor og spørre om de har lyst på en godt voksen fullmektig. 

- Det å forholde seg til mennesker, finne løsninger, stå i retten og å være til hjelp for folk. Det tror jeg er givende, sier hun.

- Har du noen fordommer mot advokater?

- Annet enn at de er grådige liksom? Det må være prisnivået og lønningene på toppnivå. At noen mener at de er verdt så mange tusen kroner i timen. Det hadde jeg ikke hatt mage til.  

Følg vår advokat-sommer-serie på nett i hele sommer!