Anine Kierulf: Mage til det meste

Intervjuet ble foretatt i 2007

Kierulf Anine

Mage til det meste

Anine Kierulf ble skikkelig sur da hun skulle skrive under på Schjødts nye avtale for senioradvokater. Høygravid og sykemeldt er hun fremdeles skeptisk til en avtale som gir hennes kolleger dårligere rettigheter som unge mødre.

 

– Dette er antagelig et generelt problem i de store firmaene, men det hjelper ikke. Dersom den uttrykte målsetting om flere kvinner generelt, og på partnerplan spesielt skal anses som noe annet enn politisk korrekte floskler, må faktisk forholdene legges til rette for kvinner i jobbsituasjonen. Og kvinner får altså til tider barn. Jeg er helt mot kjønnskvotering og andre virkemidler som bygger på at kvinner og menn er like – for det tror jeg ikke de er. Men forskjellene må tas på alvor og arbeidssituasjonen tilpasses. Ønsker man flere kvinner, er løsningen i alle fall ikke å utnytte forskjellene til kvinners klare fortrengsel.

 

Lojal nok

Egentlig er Anine Kierulf uhyre lojal, både profesjonelt og personlig. Hun kan ikke tenke seg en bedre advokatjobb enn den hun har i prosedyregruppen til Schjødt. Der får hun gjøre mye av det hun kan best, og jobbe med saker hun gleder seg over – og hvor hun kan glede sine klienter. Dessuten er det utrolig dyktige og hyggelige kolleger der, nesten som en familie.

 

– Når jeg har sagt det, mener jeg også det må være rom for kritikk av kritikkverdige ting, sier hun og sikter til den politikk som går ut på å stramme inn på vilkårene ved svangerskapspermisjon. Det er p.t. uklart hvordan slik permisjon innvirker på ens ansiennitet, og hvor store innstramminger det blir i kompensasjonen man får for å gå hjemme med et lite barn.

 

– Det går ikke ut over meg, for jeg faller inn under den gamle ordningen, men som signal mener jeg dette er svært uheldig. Både fordi dette er uforenlig med et ønske om høyere kvinneandel i firmaene, og fordi det skjer i en tid der de – altoverveiende mannlige – partnerne får mer uttelling av høykonjunkturen enn noen gang før.

 

Gråt i ukevis

Magen til Anine strutter slik høygravide mager skal. Det er som den strekker seg mot sommersola med den samme iveren som enhver hageblomst med respekt for seg selv. Anine stråler slik gravide kvinner ofte gjør, men hun innrømmer at det har vært en tøff erfaring. I ukevis gråt hun – hver kveld – til ektemannen påpekte at hun kanskje jobbet for mye.

 

– Jeg trodde det var en normal reaksjon på å gå gravid, men da jeg sluttet å jobbe, sluttet jeg å gråte, ler hun.

 

Sykemeldingen har også en klar fysisk årsak. For halvannet år siden var Anine ute for en alvorlig bilulykke. Hun brakk bekkenet, korsryggen, ribbeina og fikk hjernerystelse. Det som nok reddet livet hennes, var at bilen de kjørte holdt svært lav fart. Hun lå ikke rekonvalesent så veldig lenge, men på grunn av bekkenbruddene er naturlig fødsel forbundet med en viss risiko. Keisersnitt er bestilt 5. juli. Hvem som kommer ut, er Anine ikke sikker på. Men, så er hun heller ikke av de som kjøper rosa babytøy i måneder før fødselen. Advokatbladet tar henne med på en babybutikk for fotografens skyld, og Anine ber oss understreke ovenfor leserne at dette er noe hun har dårlig trening i.

 

– Jeg føler meg passe fremmed, både i babybutikker og i andre gravidefora. Når man leser diskusjonene på nettsteder for gravide kan man lure på hva man har gitt seg inn på. Folk er veldig retthaverske og bombastiske, sier Anine.

 

Myteomspunnet

Anine Kierulf er til vanlig noe mer enn en gravid advokat. Hun er noe så sjeldent som en ung, myteomspunnet advokat. Folk får et spesielt glimt i øynene når man spør om hvordan Anine egentlig er. «Ja, Anine, ja», sier de og drar på smilebåndet. Alle har noe å si om henne. At hun er dyktig, pen og spesiell. Engasjert i mye og mange. Tier sjelden i forsamlinger. Dessuten har hun funnet seg en eldre mann, legges det til. Anine selv ler av alt som sies, men snakker gjerne om denne mannen. Han er nemlig Kjærligheten med stor K, og den skal man ikke kimse av.

 

– Normalt er jeg en veldig rasjonell person. De få gangene magefølelsen snakker mot mitt rasjonelle jeg, så pleier jeg å høre på magen, sier Anine og smiler. Men hun lot magefølelsen få en skikkelig tenkepause. De traff hverandre på Universitetsforlagets hagefest – som Anine var invitert i fordi hun hadde planer om en bok om ærekrenkelser, som etter denne festen er blitt en del forsinket. Der ble hun nemlig introdusert for Rune Slagstad av en fjellvenn. På tross av en viss aldersforskjell ble møtet skjebnesvangert.  Anine merket raskt at dette var noe annet enn en vanlig forelskelse, og brukte sommerens reise til villmarken i USA som tenkepause. Da hun kom tilbake, ble hun fridd til.

 

– For meg og for oss er det jo en ganske uvesentlig størrelse, men jeg har skjønt at denne aldersforskjellen opptar i alle fall de som ikke kjenner oss begge. En forskjell i alder gir naturlig nok grunnlag for refleksjon, men man må være våken for det virkelige i livet. Når noe med ett er bestandig og ordentlig i en verden der det meste er flyktig og farer altfor fort forbi, ligger det i det å være menneske å gripe tak i det. Jeg kjente at jeg ikke kunne leve med meg selv om jeg hadde gjort noe annet, og da var det jo ikke akkurat noe vanskelig valg. Man aner jo uansett ikke hvor lenge man har noen, sier Anine med sikkerhet i stemmen.

 

Den alvorlige trafikkulykken er ikke det eneste som har fått Anine til å verdsette ting andre tar for gitt med det største alvor.  Da hun var tolv, tok hennes åtte år eldre bror som hadde slitt med psykiske problemer i flere år, sitt eget liv. Anine, som ikke hadde flere søsken, husker fremdeles lite fra de årene som fulgte etter brorens død. Hun er like fullt glad for at hun har vært i stand til å ta med seg det gode også fra denne hendelsen.

 

– Det var – og er fremdeles – en tragedie, men den ga meg et ydmykt forhold til mennesker og forgjengelighet. At mennesker er mål og aldri midler ble veldig sant for meg. Selv om den nok sluttet for tidlig og for brått, hadde jeg en lykkelig barndom med uendelig lange somre i ryggsekken. Opplevelsen av en bror som ble borte, ga meg kanskje en innstilling overfor medmennesker som også er nyttig i en advokatjobb med mye menneskekontakt. Jeg tror jeg har en stor grad av empati og interesse for hvordan ulike hendelser og beslutninger berører folk, og håper det også er noe jeg evner å uttrykke. Juss er jo en god kombinasjon av språk og psykologi, smiler hun.

 

Kastet perleøredobbene

Ved første øyekast minner Anine om en typisk velkledd vestkantjente som det går fjorten av på dusinet. Det er inntil hun åpner munnen. Anine snakker som en femti år gammel professor. Det er ikke lett, selv for en med noen års universitetsutdannelse, å følge alle de intellektuelle kromspringene hennes. Som datter av Peter Bull Kierulf, professor i koagulasjon og inflammasjon, ble hun flasket opp på vitenskapelige diskusjoner. Hun er medlem i Riksmålsforbundet og er opptatt av å snakke korrekt. Når hun da i tillegg er Oslojente i generasjoner bakover og oppvokst på Oslo vest, måtte hun lære å gi svar på tiltale.

 

– Jeg var snar til å fjerne perleøredobbene da jeg begynte på jussen, ja. Når man snakker pent og er fra vestkanten, må man tidvis bevise at man i det hele tatt har meningsberettigelse, understreker hun.

 

I dag er det ikke mange som mistenker henne for å være dum.  Hun har i sin tid som fullmektig og advokat i advokatfirmaet Schjødt fra 2001 fått bidra i mange prinsipielt tunge saker med innslag både av EU- og EMK-rett. Også mer kulturelle innslag er det blitt plass til: sammen med kollega Cato Schiøtz foretok hun i 2004 en rettslig vurdering av rettsprosessen mot Knut Hamsun. Kritikken mot Hamsuns erstatningsningsdom ble det bok av.

 

– Det er interessant å se på overgangsfaser i postkonfliktsamfunn. Selv de beste rettsstater vil da ofte gå på akkord med elementære rettssikkerhetsgarantier. Det er lett å tenke seg at slikt skjer bare i land man ikke vil sammenlikne seg med, men det er et allment problem. I Hamsunsaken så vi klare bevismessige snarveier, mangelfulle rettslige drøftelser og prosessregler i fri dressur. Jeg tror utgangspunktet – en tvilsom rettspsykiatrisk vurdering av Hamsun som lidende av «varig svekkede sjelsevner» – gjorde mer skade enn den gagn den vel var tiltenkt. Fremfor å få en renhårig straffesak, valgte man en prosessuell hybrid som lot nasjonens behov for oppgjør med et nasjonalikons svik overstyre rettsprosessen.

 

Flau smak i munnen

Nå forsvarer hun og kollegaene i Advokatfirmaet Schjødts prosedyregruppe i stor grad medier, og Anine innrømmer at hun kan få en litt flau smak i munnen av å forsvare de mest tabloide oppslagene. Men de aller fleste saker har en prinsipiell side til ytringsfriheten, og den er det verdt å kjempe for uansett om angrepet kommer i form av krav om æresvern eller privatliv.

 

– Privatlivets fred er ikke en ideell størrelse så lenge man gjør rettigheten til en del av en kommersiell byttehandel for å få igjen noe annet – som kjendisstatus. På et tidspunkt må man selvsagt kunne bryte handelen for å få tilbake vernet for sitt privatliv, men Big Brother-dommen er unyansert både hva gjelder drøftelsen av privatlivets fred som verdi, og forholdet mellom oppreisningsinstituttets reparerende og pønale funksjon. Begge disse rettsspørsmålene hadde fortjent en grundigere behandling, sier hun.

 

I 2000 dro Anine Kierulf til USA for å ta en LL.M.. Der skrev hun to oppgaver om ytringsfrihet, en om grensen mot rasistiske ytringer, en mot privatlivets fred. Siden 2003 har hun vært en av Europarådets ”legal experts” i ytringsfrihetsspørsmål. Dermed har hun holdt foredrag om ytringsfrihet for dommere og påtalemakt, og deltatt i paneldebatter i Makedonia, Georgia og Ukraina. At hun som ung, vestlig kvinne har en slik posisjon internasjonalt, reflekterer hun lite over.

 

– Stort sett får jeg inntrykk av at det jeg sier blir lyttet til. Dersom jeg får negative tilbakemeldinger, tenker jeg sjelden at det skulle være fordi jeg er kvinne. Eller ung. Det er vel heller slik at enkelte er gledelig overrasket når en ung kvinne kan lære dem noe i det hele tatt – selv om det jo ikke nødvendigvis er så positivt, ler Anine.

 

Ikke nødvendigvis typisk norsk å være god

Oppholdet i Chicago omtaler hun som en eye-opener. Ikke bare fikk hun et bredere perspektiv på juss, hun så også tydelig at det ikke nødvendigvis er typisk norsk å være god.

 

– De hadde en fantastisk undervisning og et engasjement hos professorene som skapte entusiasme og samhold blant studentene. Selv innfløkte juridiske tema ble formidlet – og forstått – med glød. Det var både fascinerende og skremmende å studere grunnlovsrett på samme tid som valgkampen mellom Bush og Gore pågikk. Den ble ikke avgjort av velgerne, men av høyesterett – som ikke engang opptrådte ideologisk i sin avgjørelse, men rent politisk.

 

Det internasjonale engasjementet er i aller høyeste grad også et nasjonalt engasjement. At det skjer en maktforskyvning fra nasjonale til internasjonale nivåer, mener Anine ikke bare er negativt. Den demokratiske avledning som følger kompetanseforflytning fra Stortinget til overnasjonale domstoler, kan like gjerne ses som en redemokratisering for eksempel i saker om menneskerettigheter, fordi individuelle rettigheter tilbakeføres til folket. Men, det at de rettslige maktstrukturene i så liten grad diskuteres i det offentlige rom, bekymrer henne.

 

– Det er et oppsiktsvekkende fravær av debatt om rettsapparatet, utover hvem som er for eller mot jury eller strengere straffer for enkeltforbrytelser. Dersom maktutredningen har rett i at det er skjedd en forskyvning av makt til juristene, og også fra det nasjonale til det internasjonale, er det rart disse spørsmålene er så lite fokusert. Hvem bestemmer utvelgelsen av dommere til EMD? Hvordan har det seg at Norge, som bare er et EØS-land, er flinkest i klassen til å implementere EU-direktiver? Er det uproblematisk at den rettslige ensretting og internasjonalisering for en stor grad skjer uten diskusjon? Her er juristene like mye å klandre som redaktørene og politikerne, sier Anine som kommer rett fra Fritt Ords seminar om granskninger. Anine mener granskingen av Gerd Liv Valla «åpenbart ikke har ivaretatt de rettssikkerhetsgarantier som ville fulgt av en domstolsprosess, noe granskningsutvalget visstnok sa de skulle». Mens andre gravide bruker de siste ukene før fødselen på å strikke babytøy, koser Anine seg med faglige diskusjoner hun ellers ikke har hatt tid til.

 

Moren ga henne opp

Hun lurer på om barnet skal bli som hun selv var som liten. Da får hun i tilfelle veldig mye å gjøre. Moren til Anine ga rett og slett opp å passe på hva Anine utforsket til enhver tid, så ivrig var hun. Bestyrtede naboer meldte bekymret fra om at Anine klatret farlig høyt i et tre eller spikket trefigurer med digre kniver ute på gaten. Fremdeles er hun høyt og lavt. Anine både klatrer, dykker, seiler og jakter elg og hjort. Far til Anine var ikke alltid like mye tilstede. Før hun fylte 30 planla hun en større fest hun hadde lyst til å få foreldrene med på. Anine spurte faren om han husket hvilket jubileum som stod for døren; en begivenhet som fant sted på våren for 30 år siden og som var skjellsettende i livet hans. Jo visst, det husket faren godt, svarte han, og virket i det hele tatt gledelig overrasket over at hun husket at han disputerte for den medisinske doktorgraden nettopp på den tiden.

 

Tross alle farens meritter er det merittene til moren Christina Bjercke, Anine trekker frem. I sine eldre dager har moren startet opp på nytt, med egen virksomhet etter at hun ble pensjonist.

 

– Er det slik å bli gammel, så er det ikke noe å bli redd for. Hun har rett og slett fått en ny vår! Hun er spesialpedagog og har jobbet med ADHD-barn og rådgivning i alle år. Før jobbet hun på Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri, men nå har hun startet eget kontor. Jeg er så stolt av henne. I økende grad er hun et forbilde for meg, men det ville hun neppe ha trodd om noen fortalte henne det, ler Anine.

 

Den snart nybakte bestemoren er minst like begeistret for den svulmende magen som Anine selv, noe som gleder den vordende mor. Anine hadde selv hadde et spesielt godt forhold til sin farmor. Farmoren leste og stelte for Anine da hun var ung, og Anine leste og stelte for farmoren da hun ble gammel. En fin syklus, mener Anine. Dessuten er det bestemoren hun har å takke språkinteressen for. Bestemoren rettet alltid på språket til Anine, til hun hadde en perfekt grammatikk.

 

Velger med magefølelsen

I 2005 fikk Anine Kierulf permisjon for å være dommerfullmektig på Ringerike. Et fantastisk embete, i følge henne selv. Schjødt oppmuntrer til slike permisjoner, der man kan få erfaring fra andre deler av rettssystemet. Hun ville ikke ha vært erfaringen foruten, og det er ikke bare fordi den ser bra ut på CV’en.

 

– Livet mitt ser kanskje veldig planlagt ut yrkesmessig, men slik er det altså ikke. Jeg har stort sett gått etter magefølelsen. Jeg ble jurist istedenfor forstmester fordi det var lettere å drive med skog og jakt på si’ enn omvendt. Amerikansk grunnlovsrett var et ganske sært fag etter norsk standard, men jeg valgte det med hjertet. Hvem ville trodd at nettopp det skulle være relevant i den plenumssaken jeg fikk være med på i oppstarten hos Schjødt? I retrospekt er mange av de mest grunnleggende veivalgene mine gjort på impuls, og jeg vet ikke hvem jeg ville vært om jeg hadde latt være å følge slike impulser, sier Anine.

 

Impulsen som førte til ekteskap og graviditet før ett år var gått, vil neppe gjøre henne mindre faglig skjerpet. Rune Slagstad, som nå er professor i profesjonenes teori og historie ved Høgskolen i Oslo, var professor II i rettsteori ved juridisk fakultet fra 1989-1992. I 1986 skrev han sin doktoravhandling «Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner». I 1998 ga han ut «De nasjonale strateger» der han integrerte idéhistorie, økonomisk historie og politisk historie, og i 2001 «Rettens ironi». Noe sier oss at Anine vil få noe å bryne seg på ved frokostbordet også etter 5. juli.

 

– Våre frokoster er ikke kjedelige, nei! Vi er enige om det meste, men er ganske forskjellige, også ideologisk. Han er en gammel raddis, og jeg er jo en Oslopike med individualliberale striper, så det hender vi har heftige diskusjoner. Hver dag er en dannelsesreise. Men Rune kombinerer det å utfordre og støtte meg på en usedvanlig vakker måte. Det som forener oss er betraktelig større enn det som skiller. I tillegg til en vedvarende undring og et sterkt engasjement, har vi også et felles vesen med en glede over å kunne se det som er vakkert i mennesker, sier hun.