Anskaffer du en advokat – eller tilgang til et fagmiljø?

En fersk avgjørelse fra KOFA minner oss om at dette ikke bare er et spørsmål om kvalitet, men også om anskaffelsesrettslige rammer. Kanskje er tiden moden for å flytte oppmerksomheten fra hvem som leverer til hvordan kompetansen faktisk leveres.

Det finnes mange dyktige advokater med imponerende faglig tyngde. Utfordringen er sjelden å finne dem.

Utfordringen er å beskrive behovet slik at oppdragsgiveren faktisk får tilgang til den kompetansen som skaper størst verdi. Spørsmålet er relevant for begge sider av bordet: Anskaffer vi en advokat – eller tilgang til et fagmiljø?

Når kompetansen blir redusert til en CV

I mange anskaffelser beskrives behovet gjennom enkeltpersoner med et bestemt antall års erfaring. Denne tilnærmingen gir forutsigbarhet, men den reduserer ofte juridisk bistand til et spørsmål om kapasitet hos enkelthoder, snarere enn en leveransemodell som kan håndtere komplekse problemstillinger over tid.

Vi ser dette konkret i rammeavtalekonkurranser der oppdragsgiver eksempelvis kan etterspørere én partner med lang erfaring. Firmaet nominerer sin sterkeste profil, vinner konkurransen – og leverer deretter i praksis gjennom en seniorassosiert og to juniorer.

Dette er ikke nødvendigvis galt, men det er heller ikke sikkert at det er denne leveransen oppdragsgiveren faktisk har evaluert.

Praktiske og rettslige utfordringer

Problemstillingen har også fått en ny anskaffelsesrettslig dimensjon.

I KOFA-sak 2025/0516 kom klagenemnda til at en oppdragsgiver ikke kunne evaluere navngitte konsulenters kompetanse når disse ressursene ikke var kontraktsrettslig forpliktet til å utføre oppdragene under rammeavtalen.

Om forfatteren

Tore Magler Wiggen er rådgiver i Dynabyte Consulting, og arbeider med bistand innen kontrakter, offentlige anskaffelser og prosjektgjennomføring.

Avgjørelsen illustrerer et sentralt poeng: Dersom kompetansen som premieres i konkurransen ikke er den kompetansen oppdragsgiveren faktisk har krav på å få levert, oppstår det både praktiske og rettslige utfordringer.

Når alle gjør «alt riktig»

Her ligger et interessant paradoks. Både oppdragsgiver og leverandør kan gjøre alt «riktig» uten at resultatet blir optimalt.

Oppdragsgiveren beskriver behovet gjennom kriterier som er enkle å kontrollere. Advokatfirmaet optimaliserer tilbudet for å treffe nøyaktig disse kriteriene. Dermed risikerer man at oppmerksomheten flyttes fra hvordan oppdraget faktisk skal løses, til hvordan tilbudet skal scores.

Utfordringen forsterkes av insentivstrukturer som finnes i mange kunnskapsvirksomheter.

Tradisjonelle partner- og faktureringsmodeller kan gjøre det krevende å synliggjøre verdien av intern samhandling og kunnskapsdeling. Konsekvensen kan bli at virksomhetens samlede fagmiljø ikke utnyttes fullt ut, selv om både klienten og leverandøren ville vært tjent med det.

Spørsmålene oppdragsgiver sjelden stiller

En oppdragsgiver kan ikke styre hvordan et advokatfirma organiserer sin virksomhet. Men man kan utforme konkurransen slik at det blir lønnsomt for firmaet å opptre som det fagmiljøet de ønsker å være. Det krever et skifte fra å spørre «hvem er best?» til å spørre «hvordan skal oppdraget løses?».

I stedet for å evaluere ansiennitet alene bør oppdragsgiver stille krav til leveransemodellen: Hvordan sikres riktig spesialistkompetanse når sakens karakter endrer seg underveis? Hvordan håndteres kontinuitet dersom nøkkelpersoner blir utilgjengelige? Og hvordan deles erfaring mellom fagområder slik at klienten får nytte av hele organisasjonens kompetanse – ikke bare den som står oppført i tilbudet?

En leverandør som kan svare presist og konkret på disse spørsmålene, viser noe vesentlig om hvordan virksomheten faktisk arbeider.

Mer enn fakturerbare timer

Stadig flere advokatfirmaer ønsker å konkurrere om offentlige rammeavtaler. Langt oftere enn manglende juss, handler utfordringene om hvordan kompetansen beskrives, organiseres og synliggjøres innenfor regelverkets rammer.

Denne problemstillingen vil trolig bli enda viktigere i årene som kommer. Etter hvert som kunstig intelligens automatiserer standardiserte oppgaver, flyttes verdien over på det som er vanskeligere å kopiere: Faglig skjønn, tverrfaglig samarbeid og evnen til å mobilisere riktig kompetanse til riktig tid. 

Profesjonell bruk av ekstern juridisk kompetanse handler derfor om å bygge bro mellom oppdragsgiverens behov og leverandørens samlede kapasitet.

- En viktig påminnelse

Den nylige KOFA-avgjørelsen om evaluering av konsulenter kan leses som en påminnelse om nettopp dette. Dersom man ønsker å evaluere personers kompetanse, må det være en reell sammenheng mellom det som vurderes og det som faktisk skal leveres.

Dette spørsmålet blir ikke mindre relevant i en tid der teknologien endrer hva advokater gjør – men ikke nødvendigvis hvordan juridisk kvalitet skapes.

Hvis svaret på anbudet er en partner på papiret og en junior i praksis, er utfordringen neppe mangel på juridisk kompetanse. Utfordringen er at anskaffelsen er utformet for å identifisere den beste advokaten, snarere enn å sikre tilgang til det beste fagmiljøet.